Speedsightseeing og trafikksyltetøy

Søndag morgen, etter 5 høyst uproduktive, dog spennende, dager på Koh Phangan gikk altså ferden videre. Like før solen stod høyest på himmelen kjørte vi avgårde mot ferjekaia på øya, med vår hyggelige hotellansatt-venn som sjåfør. Varmen var uutholdelig, og det var ikke lite klaging som kom ut av utvalgte munner da vi så køen på kaia; det var tydeligvis flere enn oss som var klare for å komme seg vekk.

Etter en liten båttur (det er aldri noen som klarer å fortelle oss nøyaktige tider, så vi har blitt vant til å regne +-2 timer), var det tid for avlossing. Midt i oppstyret ble det plutselig helt stille, før thailenderne begynte å rope; en sekk hadde falt mellom båten og kaia og ned i vannet. Hanna fikk noia og løp skrikende mot vannet, men til vår alles glede var ikke sekken norsk. Kan for øvrig nevne at en spretten Thaigutt klarte å hoppe ned og få armen rundt skulderstroppen, og dermed reddet ferien til en stakkars backpacker.

Etter enda litt venting, med inntak av favorittmaten vår (skive med ost og tomat, kjøpt inn på 7/11), fikk vi endelig kommet oss på bussen i 7-tiden. Noe forfjamset ble vi da busssjåføren mente at det var leggetid for alle passasjerene (barne-TV var tydeligvis ferdig), for alle lysene ble slukket umiddelbart, og det var ingen mulighet for å slå på individuelle lys. Etter en liten stund lå likevel begge to og snorket, og våknet noe irriterte til mat- og tissestoppet i halv 12 tiden.

Som nevnt tidligere er det umulig å vite når bussene egentlig skal være fremme, noe vi brutalt fikk oppleve ved ankomst til Bangkok. Allerede halv 5 (noe som etter oppholdet på Koh Phangan i våre hoder er sen kveld) stoppet bussen, og vi ble ønsket velkommen til Bangkok av ikke mindre enn 8 politimenn i uniform på utsiden av bussen. Noe desorienterte måtte vi på nytt forhandle taxipriser, før vi fikk kommet oss til Khao San Road. Her var det såklart fortsatt liv i gatene, og vi var heldige nok til å bli invitert på nachspiel av et guttepar som lovte oss alle fire både øl og senger. Fristende der og da, men vi fortsatte jakten etter mer langsiktige løsninger. Etter å ha spurt på ørten gjestehus, som alle var noe overpriset, fikk vi endelig et bedre tilbud, og endte opp på Nat's Guest House for 67 kroner hver natten. Ikkje dårlig.

Etter noen deilige timer i sengen på morgenkvisten, var det på tide å kikke litt på byen. I Khao San Road yrer det av shoppingmuligheter, og allerede før man kan si multiplikasjonstabellen hadde medlemmer av reisefølget fått handlet både topper, kjoler og lommebøker. I entall altså. Gina var så heldig å få en aldri så liten feber, og for å få tiden til å gå mens Gina tok seg en powernap, dro Hanna, Johanna og Banana (eller den nye turistmafiaen) og tok massasje. Hanna og Johanne synes spesielt at sine massøser var heldige som fikk gi deres klamme og svette føtter en fotmassasje, mens Maria fikk en real ryggjobb.

Mens vi satt og spiste middag i gata senere på kvelden, kom plutselig Elise, Maria sin kusine fra Stavanger, valsende. Vi er ganske sikre på at hun har superkrefter, i og med at vi på en eller annen måte alltid finner hverandre, det være seg storbyen Bangkok eller en tettpakket strand under fullmånefest. Ble hvertfall noen hyggelige timer med noe godt i glassene, før vi gikk tidlig til sengs for å gjøre oss klare til morgendagens sightseeing.

I og med at visaene våre til Thailand gikk ut 10.april, måtte vi egentlig ut av landet denne dagen, men ifølge LP (Lonely Planet, eventuelt Orakelet) kan man bli en dag ekstra og slippe unna med det, så denne ekstra dagen skulle brukes til å springe rundt i byen. Sightseeingen startet med at vi ble intervjuet av noen thailandske 15 åringer som hadde skoleprosjekt (viktig å ta vare på fansen), deretter tok vi kanalbåt rundt strøket, før vi så Wat Pho. Her var det, i tillegg til et tempel, en massasjeskole og en masse jentebuddha-figurer, en 15 meter høy og 46 meter lang Buddhafigur. Ganske fascinerende. Deretter dro vi på Central World, et av verdens største kjøpesentre. Noe deprimerende å se kjente merkeklær, men med tanke på kontobalansen måtte vi forholde oss til barneleksjonen "se men ikke røre". Dermed kom vi oss ut før bankkortet gikk varmt.

Siste kvelden i byen pyntet Maria og Johanne like gjerne opp øret sitt litt ekstra, før de betalte noen damer for å lage noen rastafletter. Er man i Bangkok så er man i Bangkok. Forresten er trafikken i Bangkok helt forferdelig, og små strekninger tar utenkelig lang tid. Vi oppdaget raskt at det blir mye (MYE) billigere å kjøre taxi på meter, men selvfølgelig vet sjåførene også dette, og nekter å bruke taksameteret. Dette problemet førte til en del krangling og taxi-leting, men vi vil påstå at vi (som regel) kom greit ut av det.

Og hvis noen lurer på om vi ble berørt av jordskjelv, så er svaret nei. Vi visste ikke engang noe om det, før en tante av Johanne sendte et lite varsel på SMS. Grunnen er at alle TV-ene i Bangkok ble brukt til å se på minnemarkering for prinsessens død, og dermed visste ikke gjestehusets ansatte noe om dramatikken.

En liten teaser for neste innlegg: nå er vi i Cambodia (Kambodsja på norsk). Her koster det US$0,50 for en øl, og US$1 for en seng på dorm. Så vet vi det.

Taxisjåfør: Oh, Norway! Norway cold, Thailand hot!
- Nei tuller du eller? Har vi ikke lagt merke til..