Her er forresten bilde av edderkoppmonsteret fra forrige innlegg:
Etter den strabasiøse grenseovergangen dagen før, følte vi at vi fortjente en liten forsovelse. Første dagen i Siem Reap gikk altså med til en sen frokost, iskrem på Blue Pumpkin og litt titting på det uforståelig uoversiktlige Old Market. Byen er fryktelig koselig, med hyggelige små gater, masse restauranter, en elv (tydeligvis en feil med vannet her, da det er av fargen grønt), med flust av irriterende tuktuksjåfører, slik at man umulig kan glemme at man befinner seg i Asia. Første kvelden var vi også innom X-Bar, hvor vi hilste på Eva sin gode gamle venn Dylan, som hun ble kjent med da hun tilbrakte 3 måneder i byen i høst for å studere arkitekturen til Angkor Wat, og sammenligne historiske perioder.
Angkor Wat er selve nasjonalsymbolet til Kambodsja, og har både fått plass på landets flagg, og gitt navn til landets beste øl. Angkor i soloppgang er selve prikken over i'en, og dette måtte jo selvfølgelig også vi oppleve. Johanne ordnet det dermed slik at vi allerede klokken 5 andre morgenen ble hentet av dagens innleide tuktuksjåfør. På tross av advarsler om morgengrettenhet dagen før, var humøret delt på morgenkvisten; noen gledet seg veeeeldig (Johanne har hatt sightseeing-abstinenser i mange uker), mens andre kunne drept. Etter en noe temperamentfull photoshoot midt i en insektsfarm ved billettluka (dette førte til flere ekstremt morsomme billettbilder), satte vi nesa mot Angkor Wat og soloppgangen, med halve Japan i hælene.
Vel fremme begynte ventingen på soloppgangen, og etter omlag 15 minutt kom sola til syne, og tilskuerne klikket så fort at flere skrek til på grunn av krampe i pekefingeren. Nesten hvertfall. Men fine bilder ble det, på tross av bygningsarbeidet på forsiden. Kan for øvrig nevne at tempelet ble bygget på begynnelsen av 1100-tallet, av konge Suryavarman 2, og ble bygget omlag samtidig som Notre Dame.
Her demonstrerer vi "way of visit", eller "hvordan besøke", som vi oversatte til:
Nå var det endelig tid for frokost, og etter å ha vekket sjåføren vår som lå og sov i en provisorisk hengekøye bak i tuktuken, ble vi kjørt inn i selve tempelparadis for entusiaster (altså ikke paradis for oss, vi er jo bare helt vanlige folk. Likevel spennende de timene vi tilbrakte der). Frokost, scrambled eggs med en noe uforventet kyllingsmak, ble inntatt, og vi var nå klare for mer tempeltitting. På vei inn i første tempel, en svær steinbygning med intense stirreansikter på, oppdager Hanna at billetten, som vi gang på gang ble fortalt at vi måtte passe godt på, er borte, og hennes 20$
tempelopplevelse var med det ødelagt. Vi andre tok med kameraet hennes, og fikk vandret gjennom gangene i det eldgamle tempelet (spennende å tenke på at mens nordmennene kriget og voldtok, bygde man i Kambodsja et av verdens største underverker. Byen Angkor Thom inneholdt for øvrig over en million mennesker, noe som er det dobbelte av Londons innbyggertall på samme tid). Hanna fikk likevel en kulturell opplevelse, da hun ble omringet av japanere som tok bilder av hverandre.
Skulende ansikter i tempelet:
Tar litt selvutløserbilder, siden fotografen ble nektet inngang:
Hanna, omringet av japanere:
Heldigvis var det flere templer å se på, og vi tok beina fatt og gikk med strømmen mot neste attraksjon. Her hadde dessverre alle uhellet med seg, og vi måtte pent snu i bunnen av de utrolig lange trappene som ledet opp til neste tempel, da man ikke hadde lov til å vise verken skuldre eller knær. Whooops. Kanskje like greit, i og med at varmen allerede nå, klokken 8 på morgenen, var høyst merkbar, og utvalgte medlemmer av gruppen kjente svettedråpene renne nedover ryggen.
Enda litt flere selvutløserbilder, her foran "Royal Palace":
Danser YMCA i en døråpning:
Etter noen runder med selvutløser for å kunne dokumenter at også vår personlige fotograf Hanna var med på turen, fant vi veien tilbake til sjåføren, kjøpte en is, og kjørte videre til neste, og for vår del, siste tempel for dagen. Mens Hanna satt utenfor og drakk sprite og prøvde å styre unna selgere, gikk vi andre inn til tempelet. Ta Prohm, tempelets navn, er en blanding av ruiner og skog, og det var ganske fascinerende å se hvordan trær har klart vokse på, rundt og i templene.
Vi var enda ikke helt mett på sightseeing, og dagen etterpå gikk dermed turen til en av de flytende landsbyene i innsjøen Tonlé Sap. Dessverre hadde ingen fortalt oss at vi nå var dypt inne i the dry season, og at det dermed ikke var nok vann til at selve landsbyen var under vann. Vi fikk dermed en hyggelig båttur ned en utrolig smal elv, fikk tatt masse bilder, og kikket på husene som ravet opp til 10 meter over hodene våre, på stylter.
Lokale barn:
Hus på stylter:
Da det nærmet seg lunsjtider hadde vi kommet helt ned til sjøen, Tonlé Sap, og spiste på vårt første møte med flytende hus, nemlig en restaurant på en flåte.
Det kunne virke som om også båtføreren vår koste seg i lunsjen, for turen tilbake gikk langt ifra smertefritt, og det var øyeblikk da vi vurderte å dele noen ekte sjømannstips fra Sørlandet til den til tider ubrukelige føreren. Ikke hjalp det at de lokale parkerte båtene sine bokstavelig talt overalt, og det var ikke få ganger det lå båter på tvers av elva. Etter nesten to timer i båt, med en høyst bråkete to-taktet motor, var det deilig å sette seg inn i personbilen med A/C, som var vår transport for turen, en liten oppgradering fra dagen før.
Siste dagen vår i den koselige byen Siem Reap, dro Hanna, Maria og Johanne til en liten krokodillefarm. På veien gikk vi innom Babel Guesthouse, stedet hvor Eva bodde under sitt opphold i byen. Her så vi bilde av Eva (lokalkjendisen), bilder fra da en norsk artist ved navn Hanne (fra The Voice eller noe) hadde konsert, før vi dro igjen. Vi sa jo såklart også ifra om at vi kjente hun på bildet. Til Maria sin store begeistring (det var hun som bestilte krokodillebesøket) fikk vi endelig sett krokodiller, og til vår alles glede var det gratis. Ca 150 krokodiller bodde i to store bassenger, og det var tre noe fascinerte jenter som stod på supporterplass og observerte krokodillenes kjedelige liv. Høydepunktet var da det plutselig tordnet, og alle krokodillene kom til live, noen plasket litt, før de sakte men sikkert falt til ro.
Med enda noen timer igjen å slå ihjel før nattbussen videre skulle gå, og med en dårlig samvittighet etter å ha pratet om de sosiale forholdene i landet, bestemte vi oss for å gi noe tilbake til de trengende i samfunnet. Siden barnesykehuset dessverre ikke hadde besøkstider på søndager, falt valget på blindemassasje. Inn et smålig lugubert smug fant vi frem til "Seeing by Hands 4", hvor 7 blinde møtte oss i døren, før de på imponerende vis gjorde alt klart og viste oss til plassene våre. Hanna og Johanne fikk hver sine menn, og de var enige om at disse var ute etter å torturere. Johanne trodde hun på et punkt holdt på å besvime, men for å ikke såre den blinde mannen, holdt hun kjeft. Det samme tenkte tydeligvis Hanna. Maria derimot, følte seg som en ny person da hun var ferdig, noe som kanskje er resultatet av at hun hadde en morsom, blind dame som var tydelig opptatt av at hun skulle ha det bra. Litt fattigere, men en god samvittighet rikere, spiste vi meksikansk mat før vi dro tilbake og pakket ferdig.
Klare for nattbuss:
Etter 4 dager i Siem Reap følte vi at vi hadde fått fyllt opp sightseeingkvoten vår etter noen uker med laber kultur-input, og tok dermed bussen sydover, og ned mot havet igjen. Sihanoukville, strender og sol på kroppen står på menyen.
Helt til slutt, gruppebilde:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar