Grenseovergang og kjempeedderkopper

Thailandsk nyttår var like rundt hjørnet, og vi hadde hørt rykter om ville tilstander i Khao San Road, med vannkrig og fest, og så dermed ingen annen mulighet enn å unnslippe før tilstandene ble for ville. I tillegg hadde vi allerede overgått visumet vårt i Thailand med en dag, og var redde for hva immigrasjonsmyndighetene ville gjøre med oss. Onsdag morgen ble sekkene pakket, og vi tok fatt på turen mot Kambodsja. Etter litt LP-lesing kom vi frem til at det lureste var å styre unna alle pakketurer direkte, og heller ta saken i egne hender. Vi møtte dermed opp på riktig bussterminal (selvfølgelig etter tips fra LP), og fikk ordnet oss billetter til grensa, med en prislapp under Tromøy-Arendal takst. Altså langt ifra ran.

På busstasjonen var det ikke bare mange mennesker, men også masse underholdning. Det var en slags "Dont drink and drive" kampanje som holdt på, og Maria var heldig nok til å bli intervjuet av politimesteren, mens hun satt alene og passet på tingene fordi vi andre handlet nudler. Vi fikk også masse gratis sjokolademelk (det var ikke Milo, så Milo-stipendet er fortsatt dypt ønsket) og fikk se branndamer (kvinnelige brannmenn, altså) danse branndans. Det gjorde altså ikke noe at vi måtte vente to timer på bussen.

På bussen var Maria og Johanne heldige nok til å sitte like foran bussens do, noe som førte til at vi midt i turen ble beordret ut av stolene våre (på thai, såklart), slik at bussdama kunne helle en bøtte vann ned i toalettet. Lukten av avføring var nemlig på dette punktet over merkbar. Men problemet ble løst, og vi fikk tilbake setene våre.

Hanna, som bare elsker barn, havnet ved siden av en 8 år gammel gutt, med guttens foreldre og to barn til sittende like foran. Hun ble utsatt for intens stirrekonkurranse av naboguttens bror, som også laget gryntelyder og pekte på Hanna, til både guttenes og Maria og Johanne's store fornøyelse.

Gina trakk det minste strået, og havnet alene helt foran i bussen. Heldigvis var det et ledig sete motsatt av Hanna, og vi fikk reddet henne bak til dolukt og barnelatter.

Da vi ankom grensa, ble vi med en gang dratt inn i den thailandske grensas bakside - de evige svindlerne. Først ble vi sluppet av før grensa, slik at vi skulle kjøpe visum av private aksjonærer som kun er ute etter penger. Heldigvis var Johanne høyst klar over at slikt eksisterte, og det hjalp også at vi ble møtt i døra av en dame som sa rett ut at det var en scam. Vi fortsatte dermed videre til grensa.

Her oppdaget vi en feil i Orakelet - nå nedgradert til Orakelet med feil. Vi trodde det var mulig å slippe gratis unna med å være i Thailand en dag for mye - det fikk vi ikke. 500 baht, og kun baht, måtte betales up front, men så klart hadde vi timet uttak i minibanker slik at vi skulle gå så mye som mulig tom før ankomst Kambodsja. Gina var den eneste som hadde beløpet i Baht (vi andre hadde kun dollar), så Johanne måtte springe ut og finne nærmeste minibank for å kunne betale boten for de tre resterende. Snakk om gymnastikk på kvelden, men det var nødvendig, fordi vi nå hadde under en time på oss før grensa stengte.

Endelig gjennom thailandsk emigrasjon gikk jakten for å finne kambodsjansk immigrasjon. Vel inne på kontoret ble vi satt ut da det ikke bare kostet 20$, men de skulle ha 100 baht i tillegg, noe vi nå hvertfall var tomme for, uten å kunne fortelle oss hvorfor (på skiltet utenfor stod det nemlig blått på hvit US$20). I frykt for å havne i Kambodsjansk jentefengsel (ingen av oss har jo tenkt på at nummeret til UD kunne vært lurt å ha), selv om også det ville blitt en genuin og original opplevelse, måtte vi bla opp med 3 dollar hver, og fikk etter noen minutter endelig passene våre tilbake.

Nå skulle man jo kanskje tro at alt var i orden? Tenk om igjen. Etter enda en lang strekning på beina, gjennom den populære Kasino-gata på grensa (kunne de ikke gjort som i Malaysia og satt emi- og immigrasjon ved siden av hverandre) kom vi frem til innsjekkingskontoret for Kambodsja. Med bare 20 minutt igjen før grensa stengte, begynte vi å fylle ut papirer, før vi stilte oss i kø for å få stempel. Ikke hjalp det for nervøsiteten at frekke lokale snek seg forbi oss i køen når vi ikke fulgte med. Like før klokken slo 20:00 hadde likevel alle fått stempel, og vi kunne trygt ta våre første steg inn i Khmerenes land.

Etter mye (egentlig bare litt, siden vi alle var slitne, tissetrengte og sultne) om og men fant vi ut at det ikke gikk noen buss til Siem Reap, og måtte gå med på å ta taxi. Vi var imponerte vitneer til at sjåføren klarte å stappe alle sekkene våre inn i et lite sedan-bagasjerom, før vi entret fremkomstmiddelet. Sjåføren kjørte som en villmann, så for å få ned nervene (spesielt til Gina, som satt foran og var vitne til alt), spurte vi om ikke han hadde noe musikk i bilen, gjerne type dans. Dette skulle vi aldri ha gjort. Resten av den halvannen times turen måtte vi høre på en blanding av Kambodsjansk trance/dance og dubba vestlige sanger, med en sprengt høyttaler like bak hodene våre. God stemning. I tillegg hadde sjåføren DVD-spiller på radioen, slik at vi også kunne glede oss over å se lettkledde asiatere danse i bikini på stranden, og til tider prøve å synge med da Karaoke-CD'en ble satt på.

Da vi endelig ankom Siem Reap, fikk den ikke-engelsk-talende sjåføren stotret frem, ved hjelp av en blanding av Khmer og talespråk, at han ikke kom til å kjøre oss helt til hotellet, men at vi ble hentet av noen tuktuker. Dette hadde vi vanskeligheter for å gå med på, men endte til slutt opp i to noe lugubre vogner festet til en scooter; dette var en ny vri for vår del, som på reisen har kjørt mye tuktuk. Kan også nevne når vi er inne på det at ved en senere anledning veltet scooteren under avstigning. Flotte saker altså. Vi ble kjørt til det utvalgte gjestehuset Garden Village, som ifølge LP skulle ha dorms for kun US$ 1 om natten (noe som forsåvidt var sant), men dessverre var gjestehuset helt fullt for natten. Nedi gata var det et annet gjestehus med samme eiere, og vi begynte å traske. Vi fikk innlosjert oss på dobbeltrom for kun 4 dollar per pers natten, og var relativt fornøyde med det.

Etter anstrengelsene over grensa var vi nå klare for et realt måltid (klokken var faktisk godt over 22!). Men først måtte Johanne bruke toalettet for å late vannet. Her fikk hun seg en heller stor overraskelse da hun kikket under vasken. Der satt det nemlig en edderkopp på størrelse med den hun fant i dusjen i Australia (dersom noen ikke husker historien, var nevnte edderkopp om lag 8 cm i diameter, hårete og rødbrun). Denne edderkoppen var derimot mørkebrun, og tøff som hun er, vurderte Johanne faktisk på et tidspunkt å ta den i beinet og kaste den i do. Istedet valgte hun å vente, slik at alle andre kunne få se monsteret. På vei ut for å spise middag spurte Johanne tilfeldigvis om edderkopper her var farlige, og fikk tilbake noen store øyne, etterfulgt av at resepsjonisten hentet feiekost og feiebrett for å få has på jævelen. Litt skremt fikk mannen fanget edderkoppen, og på svar om den var giftig, sa han: Maybe, I think so. Gjett om vi sjekket bak sengene for flere dødsmaskinet før vi sovnet da!

Nå har jeg klart å forfatte begivenheter i et tidsrom på mindre enn 24 timer ved hjelp av altfor mange ord, og avrunder dermed her. Gina og Johanne sier på gjensyn. Vi har enda ikke blitt myrdet av verken kjempeedderkopper eller svindlet av griske asiatere, og godt er det.