Charterferien.no

Som vi var inne på i forrige innlegg, befinner nå reisefølget seg i Thailand. Etter en fullstappet tuktuk-tur fra togstasjon til busstasjon i Hat Yai (kunne tydeligvis ikke falt dem inn å plassere disse i nærheten av hverandre) måtte vi si adjø (eller rettere sagt på gjensyn) til de to britiske guttene Will og Dylan, som vi hadde tilbrakt en god del morsomme dager med. De skulle til øyene i golfen, mens vi satte kursen mot Krabi. Fornøyde satt vi oss inn i den relativt fine minibussen, med beige skinnseter og A/C, men motet forsvant raskt. Etter omlag en time med sirkling rundt byen for å ta på nye passasjerer var nemlig nå minibussen fyllt til randen, og vi så mørkt på den 5 timers kjøreturen foran oss. Ikke hjalp det da vi endelig kom frem, og ble møtt av regn og torden. Turens høydepunkt var likevel is- og tissestoppet halvveis. When life gives you lemons, make limonade!

I Krabi var vi (les:reiseguiden Johanne) supereffektive og fikk booket både natt på hotell og ferjebillett for dagen etter, før hele reisefølget falt sammen av sult. Dagen etterpå ble vi hentet klokken 08:00 på hotellet av vår flinke reiseoperatør, og fikk kommet oss på ferja som skulle ta oss til det vi hadde hørt var noen fantastiske øyer, Ko Phi Phi øyene. Kloke av gammel skade hadde vi dagen før kjøpt inn til frokost, og det var noen himmelske gode smørbrød med Cheddarost og tomat som ble inntatt mens vi ventet de siste minuttene på at båten skulle dra. En klar favoritt, når det kommer til å fikse frokost ved hjelp av 7/11, supermarked og nattmarked.

Etter halvannen time på bøljan blå lå endelig båten ved kai på Ko Phi Phi Don, og ikke lenge etter var vi blitt lurt (velger å skrive lurt i og med at vi gikk i ''turistfella'' og tok det første og beste, men egentlig var ikke resultatet så ille) av en av de mange hotell-innkasterne på kaia til å takke ja til to dobbeltrom til omlag 60 NOK hver natten. Overtalelsesmomentet i avtalen var at de lovte å kjøre bagasjen vår til hotellet. Da vi entret øyas gater ble vi noe sjokkert over mengden av kommersielle forretninger og de gode gamle jalla-sjappene, og for ikke å snakke om omfanget av turister. Etter noe som føltes som en evighet med trasking gjennom de trange gatene (Maria mente øyas bysentrum lignet bemerkelsesverdig mye på Kardemommeby, dersom man ser bort ifra Politimester Bastian og de hvite murhusene), kom vi frem til gjestehuset Taew Tass. Rommene var små, dusjen hang nesten sammen med toalettsetet og vifta gjorde mer for å varme opp rommet enn å kjøle det ned, men prisen tatt i betraktning så vi ingen grunn til å klage.

Dagene på Phi Phi gikk med til å være litt turister, og utnytte øyas strandmuligheter. Dessverre ble vi ekstremt skuffet over både strand og badevann, som på ingen måter kunne sammenlignes med Perhentian i Malaysia. Badevannet inne i bukta var så skittent at man måtte skyve grums fra seg for ikke å gå idet, og man måtte gå hvertfall 100 meter ut før vannet så greit nok ut til at man turte å dukke hodet. Ikke akkurat perfekte omstendigheter når sola steiker og man føler seg som en svett langdistanseløper der man ligger på stranda og slikker sol. (Maria hadde fått badeforbud grunnet infeksjoner i myggstikk og bedbugs-bitt, og måtte dermed takke for seg midt på dagen, og trekke seg tilbake til kottet med vifte.)

Vi var også på en aldri så liten båttur rundt Ko Phi Phi Leh (den lille øya, som er så og si ubebodd), for å kikke på real natur. Gniene som vi er, klarte vi etter litt research å finne det billigste alternativet, og betalte kun 40 NOK hver for både båttur og snorkleutstyr. Naturen var for det meste flott å se på, og vannet mye klarere enn på den store øya. Første stopp var Monkey Beach, men siden apene meldte avbud sånn på formiddagen, sa båtføreren at vi heller skulle vende tilbake senere. Etter omlag en time i båt stoppet vi i en liten bukt, hvor vi fikk lov til å teste snorkleutstyret. Vannet var langt ifra like fint som det vi hadde sett tidligere i både Australia, Vanuatu og Malaysia, men det var likevel utrolig deilig å kjøle ned kroppen. Vi ble dog noe sjokkerte da en snorklende franskmann svømte forbi og berettet om å ha sett vannslanger (de som lever i vannet) like bortenfor oss. Snorklingen var med det over for vår del.

Søte snorklejenter:

Japaner i vannet:

Blir angrepet av svømmende mann:

Tommel opp!

''Jeg bare henger litt her, jeg!''

Høydepunktet med turen skulle være Maya Bay, der filmen The Beach ble spilt inn. Hyggelig sted, men dessverre så vi ingen ting til Leonardo DiCaprio. De som hadde sett filmen (alle bortsett fra Johanne) mente også på at den ikke lignet så mye på stranden i selve filmen, men nå kan vi da hvertfall si at vi har vært der (check).

 Etter en time med strandtitting, var det tid for tilbaketur. Til Marias store fornøyelse klarte Hanna å tryne rett på fua da hun skulle gå ombord i båten, og dette fikk Maria til å føle seg bedre i og med at hun gjorde akkurat det samme da vi tidligere på dagen gikk ombord i båten første gang. Vi er virkelig på tur med to humørspredere som vet å gjøre klumsete ting for å få oss til å skratte litt.

Etter litt apetitting på vei tilbake (høydepunktet var når apebarna badet, så søte!) dro vi ut i sundet igjen for å se på solnedgang. De fleste i båten nærmet seg nå bristepunktet når det kommer til venting på middag, og det gikk et stort sukk gjennom gruppen da vi endelig kom ut i sundet, og fikk øye på sola der den hang, fortsatt godt og vel en halv time fra nedgang. Etter omlag 10 min med venting (hvorav Hanna var den eneste av de ca 24 som faktisk tok bilder), tok en av jentene bak oss mot til seg og spurte pent om ikke vi bare kunne droppe solnedgang og bare kjøre tilbake igjen. Båtføreren så da på Hanna og lurte på om det var greit for henne, og om hun var ferdig med å ta bilder. Hanna svarte, litt pinlig berørt, at det var greit, og vi begynte endelig på hjemturen. Og Hanna sin unnskyldning for det hele; hun tok bilder fordi hun kjedet seg.

Maten forfølger oss; til og med båten vår hadde matnavn:

Et annet høydepunkt under oppholdet var da Maria og Johanne andre kvelden tok seg en liten luftetur fordi de to andre hadde sovnet, og endte tilfeldigvis på en bar som hadde thai-boksing. Dette er noe vi aldri har sett før, og det var ganske fascinerende (og for ikke å snakke om forskrekkende) å se to lave, men sterke, thaimenn slå og sparke hverandre med livet til innsats. Skjønner hvorfor dette blir kalt verdens farligste sport! Så nå kan ingen klage på at vi ikke fikk inn noe kultur under oppholdet. (Kan nevne at hele familier satt i baren og heiet på sine respektive slåsssønner. Vi skjønner ikke hva barn gjør på et sånt sted, da selv to bereiste 20-åringer ble satt ut av slåssingen). Det sier seg selv at vi måtte tilbake engang tilfor å vise fenomenet til Gina og Hanna.

Vi tok forresten både manikyr og pedikyr den første kvelden, og sannsynligheten er stor for at dette var etterlengtet for både føtter og hender. Hanna var så heldig å få en vaskeekte ladyboy, som i tillegg var en ordentlig megge. Snakk om å spille rollen sin (hehehe). Uansett, neglfine ble vi!

Etter 5 netter på øya var det tid for å forflytte seg, og si adjø (kommer nok ikke tilbake med det første) til Phi Phi øyene. Hvordan den neste strabasiøse strekningen fikk for seg må dere vente i spenning på, vi er nemlig på Ko Phangan og kan ikke bruke all tiden vår i den deilige A/C Familybungalowen med ordentlige dyner, selv om det er fryktelig fristende.

Skal det verra en Berger?