Ferie (type påske) og fullmåne

Først må vi få lov til å ønske våre kjære lesere en god påske på etterskudd! Vi har hatt en deilig påskeferie i den thailandske golfen, og må innrømme at vi godtet oss litt da vi fikk høre at været var blitt kaldere hjemme i Norge. Fint at dere sparer litt sommer til oss også!

Anyways, siste kvelden på Ko Phi Phi måtte vi nesten ut en tur og si adjø til utelivet. Dagen derpå var dermed stemningen noe laber for utvalgte medlemmer av gruppen, da vi i 11-tiden brutalt nok ble kastet ut av rommene våre (ok da, kanskje ikke brutalt, men høyst ubehagelig å måtte forlate sengen). I og med at ferjen fra øya ikke gikk før på ettermiddagen, hadde vi noen timer å slå i hjel. Vi betalte en lokal bærer for å trille bagasjen vår til andre siden av øya, fant noen sofaer (hvor vi senere fant ut at det også bodde kakerlakker) i en italiensk restaurant, og campet med all bagasjen. Hallelujah for gratis wifi!

Etter ferjeturen og en kort (i vår forstand) busstur, ankom vi ferjekaia på andre siden av Thailand (vi befinner oss nå på østkysten, altså). Vi hadde hørt at nattbåten vår skulle ta både biler og mennesker, og spesielt Johanne så dermed for seg noe à la de gode gamle MRF-ferjene, bare med sengeplasser for de stakkars nattpassasjerene. For å si det mildt; vi ble skuffet. Båten var relativt liten; den var full av matvarer og mopeder; passasjerdekket var nøyaktig 164cm under taket (noe som betyr at Johanne akkurat kunne stå oppe, mens alle andre hadde problemer); og sengeplassene var madrasser på tvers inntil begge langsidene. Heldigvis lå vi inntil hverandre, og kunne sikre bagasjen så godt som mulig. Johanne var derimot uheldig og fikk madrassen lengst vekk, og måtte ligge i skje med en eldre asiatisk mann hele natten. Neida. Joda. (tuller nå, altså, skulle bare understreke plassmangelen. Han var for øvrig en anstendig herremann, og sa til og med adjø da han gikk av båten).

Da klokken nærmet seg 06:00 AM (tidlig på morgenen, for de uvitende), nærmet vi oss land, og måtte begynne å pakke ned både hodepute og de trøtte trynene våre. På kaia ventet nemlig neste utfordring: forhandling med tuk-tuk sjåfører, noe vi såklart bare blir mer og mer glade i (dette var en spøk). Etter litt frem og tilbake var forhandlingene ferdige, og vi må dessverre meddele at grunnet både trøtthet og tissetrengthet (er det et ord?) vant sjåføren forhandlingene, og 15 minutt senere og 20 kroner hver fattigere ankom vi ukas forhåndsbestilte (for en gangs skyld) overnattingslokale, Mac's Bay Resort.

Etter litt romstering rundt på eiendommen, ble vi enige om at dette var et relativt flott sted, og at vi forhåpentligvis hadde skutt gullfuglen. Etter en liten stund kom tidenes hyggeligste hotellansatt luskende, tydelig direkte påvirket av mangel type søvn (litt RR humor der), og vi fikk til vår store glede lov til å sjekke inn på rommet vårt allerede klokken 7 på morgenen! Triva type, altså. Gledesropene satt løst da vi ankom vår Family Bungalow Garden View Private Facilities, som hadde et bad større enn våre forrige dobbeltrom, ordentlige dyner, kjøleskap, A/C og kabeltv. Lykke! Og nå tenker sikkert dere der hjemme at så mye penger som vi bruker, så fortjener vi å gå tomme for cash, men all denne herligheten var vår for bare 100 kroner hver natta! Dobbel lykke!

Første kvelden på Koh Phangan tilbrakte vi med våre gode gamle venner, Will og Dylan (omtalt tidligere på bloggen, møtte dem i Malaysia). De viste oss hvor man henger på øya, og det ble en hyggelig reunion. Koh Phangan er kjent for sine Fullmoon Parties, og det var forsåvidt fredagen og fullmåne som var turens mål. Men på Phangan trenger det ikke være fullmåne for at det skal være mye liv, og Haad Rin stranden i sør var der vi endte opp alle kveldene vi var ute, for å hoppe i takt til musikken i sanden, og sosialisere med både gamle kjente og nye bekjente.

Noe Thailand er fryktelig kjent for er kjærligheten for neon, noe som kom ekstra godt frem på Haad Rin hvor alt som kan være neonfarget skal være neonfarget, og Fullmoon er selve neonhøytiden. Dette utnyttet selvsagt vi oss av, og brukte fredag ettermiddag til å pynte oss i neon fra topp til tå. Selvlysende maling i fletter i håret, knallfargede t-skjorter og selvlysende armbånd. Vi liker å holde ungdommen i oss ved like.

Mens vi var på Koh Phangan leide vi også scootere, og dette var faktisk premieren vår på venstrekjørte veier. Både vikeplikt og riktig kjørebane gikk greit; det ekstremt varierte terrenget var derimot problemet. Noe skummelt å kjøre ned bakker med over 10% stigning, når man er to på scooteren og ikke har noen som helst anelse om når bremsene sist ble sjekket; for ikke å snakke om EU-kontroll. Adrenalinkick, nesten.

Men nå over til noe litt mer seriøst. Her nede er det vanskelig å få i seg nok kalsium, noe vi kompenserer med å drikke hvertfall en Milo om dagen. Dette er sjokolademelk i en liten kartong med sugerør, som koster 13 baht på 7/11, noe som tilsvarer omlag 2 kr og 60 øre. Vi vil gjerne trekke sammenligningen til barneskolen da vi fikk melkepenger (som på den tiden var for å opprettholde inntak av kalsium samt drikke sunt i lunsjen), og regner dermed dette avsnittet som en søknad om finansiering av vårt kalsiuminntak, som for øvrig er høyst viktig for å både bygge opp muskulaturen, og å forebygge beinskjørhet. Så vet vi det.

Oi, også glemte vi forresten å nevne er lite tilfeldig møte vi hadde med to 40 år gamle norske damer fra Fredrikstad. På vei ned til stranda på selve fullmoon ble vi nemlig stoppet på gata, og kom i samtale med disse to hyggelige damene, som fortalte at deres tre barn (mennene deres var også på tur, men fikk ikke være med og konversere) var på stranda, mens mammaene lusket i gatene og "passet på", med hver sin Carlsberg i hånda. Utrolig morsomt å møte to "prekedamer", men uheldigvis så vi aldri noe til den kjekke sønnen til hun ene, som de såklart viste oss bilder av. Derimot spanderte de en aldri så liten bøtte med noe godt i, fordi: quote"vi har masse penger, ikke tenk på det. Dere er jo backpackere!". Det er holdningen sin det.

Etter 5 netter på ungdomsparadiset Koh Phangan måtte ferden gå videre, og denne gangen til Bangkok. Denne fortellingen kommer senere, og sannsynligvis kommer det et innlegg om Bangkok også ganske snart, men nå har det blitt sent, og i morgen tidlig skal vi til Kambodsja. Vi prekast!