It's not the fart that kills you, it's the smell

Etter to netter i det deilige og svale jungelparadiset Tanah Rata, måtte vi sette kursen videre, og dessverre da til noe vi hadde hørt skulle være et av de fineste stedene i Malaysia, nemlig The Perhentian Islands. Tidlig torsdag morgen var det fire trøtte tryner med tom mage som satte seg inn i vår forhåndsbetalte minibuss, og humøret var labert. Men etter litt inntak av både pringles og kjeks steg stemningen, og det gjorde ikke ting verre at det i tillegg til oss var to britiske gutter med godt humør og tilnærmende lik humor i minibussen. De omlag 5 timene fra Tanah Rata til kysten gikk dermed lekende lett, med allsang, vitsefortelling og ikke minst et par powernaps for å holde ut.

Varmen nede ved kysten traff oss som en vegg da vi gikk ut av minibussen, og da vi måtte gå nesten 1km for å ta ut penger til å betale for båttaxi, var det like før vi gikk i bakken. Se for dere avisoverskriftene; ''Fire norske jenter funnet inntørket i veikanten i Malaysia'', det gjorde hvertfall vi. Men vi overlevde, og med litt bærehjelp fra de britiske guttene (Hanna har nemlig pakket med seg nok til å starte moteshow) kom vi oss ut til kaia og fikk gått ombord i båten. Turen ut til Pulau Perhentian Kecil (det er den minste av øyene, hvor det er færrest russere) tok litt over en halvtime, og det var deilig å igjen føle vinden i håret og saltvannsdråper på armene. (Ja, vi savner Sørlandet)



Synet som møtte oss da båten rundet øya og kjørte inn mot stranden, Long Beach i vårt tilfelle, var fantastisk. Turkist hav, en lang hvit strand og en stor jungel som omringet det hele. Etter et lite båtbytte for å komme seg helt inn (med en lite forsvarlig lossing av ryggsekker) var vi endelig ankommet stranden. Vi hadde en anelse om hvor vi kunne finne den billigste huslyen, og tok dermed sekkene på ryggen og satte igang. Sanden var brennende varm, (skoene måtte vi jo ta av da vi skulle gå ut av båten) varmen var ulevelig, sola stod på himmelen og rekte tunge til oss, og igjen måtte Hanna ha hjelp til å forflytte tingene sine. Til slutt kom vi frem til Moshin Guesthouse, A home away from home, hvor vi slo til med 22-mannsdorm. Høres kanskje voldsomt ut, men det var nok av plass i og med at vi var de eneste på rommet, sammen med de to britiske guttene.

Temperaturmåleren på kroppen viste nå ''reine dræben'', og vi var alle klare for et bad. Forventningene var store da vi nærmet oss vannet, men den kalde fornemmelsen man får når man endelig blir avkjølt kom aldri. Det viste seg at vanntemperaturen var 36 grader Celsius. Varmere vann enn vi til vanlig dusjer i, altså. Likevel noe forfriskende å bli kvitt svetten.

Om kvelden blir stranden forvandlet til barer, og det var nok av liv i vannkanten med søte lykter, god musikk og masse skandinavere. Forresten, stryk den siste der, skandinavere har vi egentlig fått nok av. Mens vi var på Perhentian dro vi også på en 5 (5!) timers snorkletur rundt øyene. Heldigvis hadde vi en båt som kjørte oss fra sted til sted, men i og med at båten var stappet til randen og vi såvidt klaret vannet, kunne vi likegjerne svømt. Vi ble lovet å se revhaier (som i havet, ikke dyret), men innen vi ankom Shark Point hadde alle haiene tatt siesta. Derimot fikk Johanne svømt en meter fra en svær skilpadde på Turtle Point, da vi plutselig stoppet båten midt i sundet mellom øyene og ble beordret ut for å se skilpadda. Dyret målte godt og vel en meter i diameter, og de innfødte mente at den var omlag 80 år gammel. Ganske kult.

Vi kan også nevne at 22-mannsdormen som vi var veldig førnøyde med fort ble til en forbannelse, da vi andre dag fikk nye beboere. Midt på dagen sjekket nemlig 8 malaysiske gutter inn på rommet, og vi som hadde breiet oss og tatt en seng her og en seng der, endte plutselig opp med ukjente på alle kanter.

Den andre kvelden på øya bestemte vi oss for å ta det litt lungt, men da vi returnerte til dormen i 11-tiden var vi likevel ikke helt klare til å køye. Midt i kveldsstellet ble plutselig alt snudd på hodet da den ene vifta første begynte å gå i høygir, lyset på jentedoen gikk like etter, en lyspære på dormen sprengte, og en av de britiske guttene skrek til. Det var glassskår overalt under lampa, all strømmen var gått (det betydde ingen vifter, som igjen kan assosieres med døden), og Dylan, den ene av de britiske guttene, mente han hadde blitt truffet i ryggen av noe. (Det kan nevnes at han ikke hadde et eneste merke, så det var nok helst sjokket som tok tak) Midt i dramaet bestemte vi oss for å bli 12 år igjen (man må jo gjøre det beste ut av situasjonen) og leke mørkegjemsel. Det var jo ikke stort annet å finne på i mørket. Det må dog ha sett noe rart ut for de ansatte da de entret dormen noen minutter senere, og fikk se to jenter og en gutt gjemme seg bak søyler, ved dører og under senger. (Man er ikke voksen før man tør å være barnslig).

Iløpet av langhelgen klarte Gina å forsnakke seg, og dette resulterte i at vi så oss nødt i å begrave henne i sanden. Sandformingen er utført av Hanna, Johanne og Dylan, mens gravearbeidet stod Vartdal Spadekompani for. Modellen på bildet er Frøken Skogstrøm.

Mandag våknet vi til regn, noe som betydde tid for avreise. I og med at det blåste en hel del, måtte vi hive på oss sekkene (Hanna fikk enda en gang lurt en av de britiske guttene til å bære en av hennes bagasjer) og gå den 10-mins strekningen gjennom regnskogen og over på den andre siden av øya. Båtturen gjennom bølgene førte til at vi ble gode og gjennomvåte, men så lenge kameraer og mobiler blir reddet, klager ikke vi! Etter en hard prismegling med noen lokale reiseoperatører, fikk vi ordnet både billetter til nattbuss for å krysse Malaysia, og ordnet med skyss til byen bussen skulle gå fra. Klokken var nå bare 1, og bussen skulle gå klokke 20:00, men vi bestemte oss for å forflytte oss med en gang. Transportkjøretøyet vårt var en gammel caravelle med hull i gulvet og bare 5 seter, selv om vi var 7 som skulle med. Dette probemet fikset sjåføren ved å putte inn 2 plastseter i bagasjerommet, som Maria og Gina var så heldige å få. Bare å sette opp skilt; ''drøy backpacking pågår!'.

I de 7 timene vi hadde i den tilfeldige Malaysiske byen bussen gikk fra (som vi ikke husker navnet på), satt vi på en A/C utstyrt café med free wi-fi (lykke, etter en langhelg uten). Kortspilling, matinnhandling, spising og bruk av minibank ble unnagjort. Det var også her at Hanna kom med one-lineren stjålet av Petter Solberg, som skrevet i overskriften. Til og med de britiske guttene måtte dra litt på smilebåndene da vi forklarte setningens norske mening.

Noen hadde fortalt medlemmer av reisefølget at bussturen skulle ta 5 timer (Johanne hadde gjettet ca 10 og ble dermed ledd litt av), og vi så ikke frem til å miste en god natts søvn. I bussen, en to-etasjes luksusbuss, fikk vi kapret de beste setene helt foran, men ble etter noen minutter beordret nesten helt bak. Vi hadde visst kjøpt plassbilletter (ikke lett å tyde malaysiske billetter), og måtte pent finne oss i å flytte oss til våre seter helt bak. Siden det var helt mørkt ute, var det ikke lett å vite om bussen kjørte oss dit vi skulle, og det hjalp ikke at klokken passerte 3 uten at noe hadde sagt vi skulle gå av. 5-timers busstur, sa noen? Da klokken bikket 6 om morgenen, stoppet bussen og busssjåføren bjeffet noe uforståelig til oss. Vi skulle visst gå av. (Trenger jeg å minne leserne på at jeg gjettet 10 timer?) Det var enda mørkt, og hver gang vi spurte noen om veien til Thailand, bare ristet de på hodet og gikk fra oss. Vi skjønte etterhvert at vi måtte ta en taxi omlag 20 km opp til grensen og jernbanestasjonen ved Pedang Besar.



Da vi ankom jernbanestasjonen var det ikke et menneske å se. Vi skjønte etterhvert at Malaysere i arbeidslivet er sjusovere, og nekter å møte opp på jobb før slaget 9. Etter en del frem og tilbake mellom Thailandsk og Malaysisk immigrasjonsmyndigheter (heldigvis bare 20 meter mellom de) fikk vi endelig kjøpt togbilletter til den Thailandske grensebyen Hat Yai. Like etter klokken 10 passerte vi grensen, og like etter 11 kunne vi si oss fornøyde med å ha kommet oss trygt inn i Thailand.



Til dere som leste hele innlegget: dere er blodfan altså! Og til dere som kun så på bildene; dere er helt OK dere og!

Og forresten, god påske til dere alle! Vi er så sykt misunnelige på dere som får påskeferie!

PS: Bilder kommer visst imorgen, nå må vi ut og spise!