Etter så vidt å ha lettet med flyet, landet vi på Tanna, øya som nevnt tidligere ligger nesten helt sør i landet. Vi ble hentet i en pick-up og kjørt til hotellet, og oppdaget til vår glede at de 3 andre vestlige menneskene på flyet skulle bo samme sted som oss. Tanna's mest spesielle turistattraksjon er en vaskeekte aktiv vulkan, og det var nettopp dette som var grunnen for besøket vårt, så vi booket likegjerne turen dit samme ettermiddag. Fulle av forventning kjørte vi avgårde i en 4WD (det eneste passende kjøretøyet på denne ganske rolige øya, skjønte vi etterhvert) sammen med vulkanguiden Louis, den fartsglade sjåføren Jack, tyskeren Martin og to franske gutter vi er ganske sikre på at "kjørte den andre fila", for å si det sånn.
Hovedfartsåren mellom den internasjonale flyplassen på øya og vulkanen, en av landets største turistattraksjoner, var et kapittel for seg selv. Asfalt finnes kun de første 50 meterne etter flyplassen, og akkurat gjennom "hovedstaden" på øya så veien ganske grei ut, men ellers består den av en liten "dirt-track", som flere steder var i dårligere stand enn veien til Høgebakken etter en tøff vinter (denne skjønner kun Vartdalinger). Hull i veien, bratte bakker, dårlige broer, og to norske jenter som satt bak i jeepen, med kun en liten stang å holde seg i for å forhindre å bli kastet ut på veien. Spennende tur altså.
Etter å ha kommet over en liten fjelltopp, stoppet sjåføren, guiden ropte "pictures!", og vi fikk vårt første glimt av Mount Yasur, den 361m høye (AKTIVE) vulkanen. Et storslått syn, og det ble ikke verre at den peste ut røyk som en gammel skorstein. Vi kjørte (etter litt vulkanposering) videre, og kom etterhvert ut på "ash plains" (husker ikke det norske ordet lenger..), og hadde det ikke vært for at vi i det fjerne kunne se noen trær, kunne vi likegjerne vært på månen (landskapsmessig). Her ble det igjen posering, vi fikk servert snacks, og en gang iblant kom det høye buldrelyder fra vulkanen, nesten slik en sulten mage skriker om mat. Sulten vulkan, altså. Virker lovende.
Enda mer spente kjørte vi det siste stykket opp til vulkanen, og de har faktisk laget en parkeringsplass bare 100 meter fra toppen (slik at det skal bli enklere for japanske turister med hofteproblemer å se denne storslåtte lavaspruteren, men som også gjorde alt lettere for oss). Vi gikk opp bakken til vulkanen, og ble ganske overveldet da det plutselig sprutet lava opp foran oss (heldigvis på en betryggende avstand), men lite visste vi om at dette kun var begynnelsen.
Guiden vår fikk oss til å gå med han på toppen av krateret, for å vise oss den beste plassen for "vulcanowatching". Mens vi gikk på toppet av eggen, med 200 meter ned på den ene siden, og 100 meter ned til lavasjøen på den andre siden, i tillegg til frisk bris, følte man at døden var nær, men vi kom oss alle sammen levende over på den andre siden av krateret. Jo lengre vi gikk, desto mer så vi av bunnen av krateret, og vi fikk oppleve flere store fyrverkeri mens vi gikk. Til slutt stoppet vi, og kunne se tre av vulkanens 4 lavasjøer, og virkelig oppleve all aktiviteten som foregikk der nede. Lavaen boblet opp konstant, mens det hvert andre minutt kom et stort smell, en kjempestråle på over 100 meter lava ble skutt opp, etterfulgt av at småstein og aske ble blåst rett på oss.
Etter ca en time begynte det å mørkne, og det var enda mer spektakulært å se vulkanen i mørket. Nå ble det også enda flere eksplosjoner, og det var flere ganger vi følte at det nesten var for mye og det ville bli utbrudd, men i dette tilfellet stolte vi på de profesjonelle. Vi kan med hånda på hjertet innrømme at vi aldri noensinne har sett noe lignende, det var et massivt syn vi sannsynligvis aldri kommer til å se igjen. Utrolig kult å si at man har hatt aske fra en aktiv vulkan, ikke bare i håret, men i ørene, nesa, inni BH-en (skjønner ikke hvordan det kom seg dit) og i munnen. Slå den.
Resten av oppholdet på Tanna var rolig. Neste dag dro vi sammen med Martin inn til Lenakel, "hovedstaden" på øya. Her smakte vi på lokale delikatesser på markedet, gikk rundt og rundt, spiste lunsj, og hadde en lang samtale med en sær franskmann som hadde bodd 26 år alene i fjellene i nabolandet New Caledonia, for så å flytte til Vanuatu for 3 år siden. Han fortalte masse om slike ting de lokale ikke vil snakke om, og det var to spennende timer vi tilbrakte rundt bordet med han mens vi ventet på lunsjen vår. Vi snorklet også i tidenes mest skuffende Blue Hole, som egentlig bare kan omdøpes til Sausage Hole, fordi det krydde av ekle sjøpølser. Siste natten var det regnstorm, noe som gjorde det enda enklere å forlate øya etter bare to netter. Men alt i alt en fantastisk opplevelse!
Bilder fra vulkanen kommer når vi finner en datamaskin med Internett. (ikke så lett som det høres ut som her).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar