Kuala Lumpur gikk med til noen noe reduserte sightseeingturer, grunnet dårlig forhåndsarbeid av guiden (les: Johanne). Blant annet hadde vi store planer om å bestige The Petronas Towers (verdens høyeste bygning frem til 2004), men snudde tvert i døra da vi fikk vite at det kostet hele 100 NOK. Ran. Istedet kjøpte vi drikke på supermarkedet og satt oss på trappene utenfor, hvor det ikke gikk lang tid før nysgjerrige asiatere begynte å utspørre oss om Norge.
Posering med tårnene i bakgrunnen.
I og med at vi bodde i Chinatown, måtte vi jo tilbringe litt tid her. Utrolig mye rart folk prøver å selge deg, men vi kom oss likevel helskinnet ut, litt fattigere, men både solbriller og topper rikere.
Lørdag kveld er jo ukas høydepunkt, og dette kan ikke gås glipp a, selv om man befinner seg i en storby med et navn som ligner mistenkelig mye på en søt bjørn. Etter noen koselige drinker på Roof-topen til hostellet tok vi alle sammen turen inn til det vi trodde skulle være utelivsgata for å sette oss på en pub. I taxien ble vi litt småirriterte da sjåføren fortalte at han ikke kunne kjøre oss helt bort, men irritasjonen forsvant fort da vi ankom gata. I den ekstreme heten hadde vi nemlig glemt at det var St.Patricks Day, og at KL er et av stedene i Asia der dette blir feiret mest. Hele gata var gjort om til en fest, det var grønt overalt og ikke minst fullt av mennesker. Kjempegod stemning, som toppet seg da vi klarte å komme inn på en VIP avdeling på et utested, hvor de serverte MAT! Og her snakkrt vi laksesmørbrød, bruschetta, ost, og mye annet vi ikke har peiling på hva var, men som smakte himmelsk.
Vi ble i KL frem til tirsdag, for at Gina skulle få fullført en antibiotikakur. I og med at vi følte vi hadde sett mesteparten av det KL hadde å by bå i helgen, ble mandagen tilbrakt ved å gjøre ingenting på dormen. Bøker ble lest, klær ble vasket, og ikke minst spilte vi både Wordfeud og Drawsomething med hverandre. Da dagen gikk mot kveld og magene våre på ny begynte å skrike etter mat, ble Johanne betalt med et gratis McDonaldsmåltid (alt man gjør når man er low on cash) for å gå til nærmeste Macca og kjøpe inn mat. Johanne følte seg derimot noe nedglodd da hun måtte gå gjennom Chinatown med 3 medium hamburgermenyer i hendene. Den følelsen liksom.
Tirsdag tok vi luksusbuss til Tanah Rata, en liten by midt i landet, i noe som kalles The Cameron Highlands. Landskapet på veien var regnskog, og den lille byen minnet mistenkelig mye om en liten alpelandsby. I og med at vi alle sammen er store villmarksentusiaster og er glad i te, ble det bestemt at vi skulle dra på en dagsekskursjon og få se både teplantasje og regnskog. Etter en del kjøring i baksetet på en ubehagelig jeep (Maria skjøt gullfulgen og fikk sitte foran), stoppet vi i en bakke og ble beordret ut for å ta bilder. Utsikten over teplantasjene i fjellskråningene var flott i morgenlyset (klokken var enda ikke blitt 9), og vi fikk også sett hvordan malaysiske arbeidskarer trasker opp og ned i bakkene og samler inn te. Ikke akkurat drømmesommerjobben for fire tromøyjenter.
Teplantasjeposering:
To små Tromøy-Troll
Her vokser det te:
Stemningsbilde fra baksetet:
Etterpå fikk vi se teplantasjen der teen blir laget, og hvordan 50 år gamle maskiner holdt på for å knuse, tørke og sortere teen. Vi fikk også sett hva vanlig posete blir laget av; alt testøvet som finnes overalt på gulvet blir kostet opp og sendt til posefabrikkene, hvor det tar opp hele 97% av teposens innhold. Her er det forresten et bilde som illustrerer hvordan Johanne ville sett ut i forhold til Maria og Gina dersom hun var 2 meter høy.
Etter dette kjørte vi videre, og stoppet i veikanten. Alt vi så herfra var bare en bratt bakke (den skulle vi selvfølgelig gå opp) og uendelige mengder regnskog. Det var nå vi skulle se kjempeblomsten alle snakket om. Turen gjennom regnskogen var relativ slitsom, med lett, og til tider hard, stigning den første timen. Trenger kanskje ikke nevne at det var høy svetteproduksjon i den klamme jungelen. På turen lærte guidene oss forskjellige triks for å overleve i jungelen, blant annet hvordan man med en kjempeskarp kniv kan gjøre et bambustre om til en kopp med vann. (Survivor man, here we come).
Opp bratte skråninger:
Og ned i elver:
Turglade jenter:
Etter omlag 2 timer kom vi endelig frem til den fineste av de blomstrende blomstene, og det var først nå guiden valgte å fortelle sannheten; verdens største blomst er ikke en blomst. The Rafflesia, som den heter, er nemlig en type sopp. Og ikke nok med det, men typen som finnes i Malaysia er til og med bare verdens tredje største. Vi velger likevel å kalle det en blomst, grunnet plantens form, så her ser dere oss bak blomsten.
I og med at det begynte å regne like før vi kom frem til blomsten, fikk vi avkjølt oss litt, og turen tilbake igjen gikk kjemperadig. Vi hadde ikke spist siden frokost i 8-tiden og klokka begynte nå å nærme seg 4, så magene våre skrek etter mat, noe som gjorde 'Survivor Man' følelsen enda større. På vei tilbake til byen stoppet vi og fikk spist litt kjempesterk indisk mat, en sommerfuglfarm og en jordbærfarm før vi endelig kom tilbake til hostellet. På sommfuglfarmen hadde de alt fra kaniner og biller til skillpadder og slanger. Spennende altså. Her koser Johanne med en Darth Vader kjempe-bille.
Gina koser med paddulf:
Jåbæ!
Forresten er vi i Thailand nå, ligger bare litt etter med blogging. Men stay put, vi over å levere!
PS: Glemte å nevne at været i Tanah Rata var himmelsk, etter å ha tilbrakt en langhelg i storbyheten. Her blir det aldri varmere enn norsk sommer, og det var i tillegg deilig å være så kald (for en gangs skyld) at det var nødvendig med både ullteppe og kroppsvarme for å holde varmen om natten.
Posering med tårnene i bakgrunnen.
I og med at vi bodde i Chinatown, måtte vi jo tilbringe litt tid her. Utrolig mye rart folk prøver å selge deg, men vi kom oss likevel helskinnet ut, litt fattigere, men både solbriller og topper rikere.
Lørdag kveld er jo ukas høydepunkt, og dette kan ikke gås glipp a, selv om man befinner seg i en storby med et navn som ligner mistenkelig mye på en søt bjørn. Etter noen koselige drinker på Roof-topen til hostellet tok vi alle sammen turen inn til det vi trodde skulle være utelivsgata for å sette oss på en pub. I taxien ble vi litt småirriterte da sjåføren fortalte at han ikke kunne kjøre oss helt bort, men irritasjonen forsvant fort da vi ankom gata. I den ekstreme heten hadde vi nemlig glemt at det var St.Patricks Day, og at KL er et av stedene i Asia der dette blir feiret mest. Hele gata var gjort om til en fest, det var grønt overalt og ikke minst fullt av mennesker. Kjempegod stemning, som toppet seg da vi klarte å komme inn på en VIP avdeling på et utested, hvor de serverte MAT! Og her snakkrt vi laksesmørbrød, bruschetta, ost, og mye annet vi ikke har peiling på hva var, men som smakte himmelsk.
Vi ble i KL frem til tirsdag, for at Gina skulle få fullført en antibiotikakur. I og med at vi følte vi hadde sett mesteparten av det KL hadde å by bå i helgen, ble mandagen tilbrakt ved å gjøre ingenting på dormen. Bøker ble lest, klær ble vasket, og ikke minst spilte vi både Wordfeud og Drawsomething med hverandre. Da dagen gikk mot kveld og magene våre på ny begynte å skrike etter mat, ble Johanne betalt med et gratis McDonaldsmåltid (alt man gjør når man er low on cash) for å gå til nærmeste Macca og kjøpe inn mat. Johanne følte seg derimot noe nedglodd da hun måtte gå gjennom Chinatown med 3 medium hamburgermenyer i hendene. Den følelsen liksom.
Tirsdag tok vi luksusbuss til Tanah Rata, en liten by midt i landet, i noe som kalles The Cameron Highlands. Landskapet på veien var regnskog, og den lille byen minnet mistenkelig mye om en liten alpelandsby. I og med at vi alle sammen er store villmarksentusiaster og er glad i te, ble det bestemt at vi skulle dra på en dagsekskursjon og få se både teplantasje og regnskog. Etter en del kjøring i baksetet på en ubehagelig jeep (Maria skjøt gullfulgen og fikk sitte foran), stoppet vi i en bakke og ble beordret ut for å ta bilder. Utsikten over teplantasjene i fjellskråningene var flott i morgenlyset (klokken var enda ikke blitt 9), og vi fikk også sett hvordan malaysiske arbeidskarer trasker opp og ned i bakkene og samler inn te. Ikke akkurat drømmesommerjobben for fire tromøyjenter.
Teplantasjeposering:
To små Tromøy-Troll
Her vokser det te:
Stemningsbilde fra baksetet:
Etterpå fikk vi se teplantasjen der teen blir laget, og hvordan 50 år gamle maskiner holdt på for å knuse, tørke og sortere teen. Vi fikk også sett hva vanlig posete blir laget av; alt testøvet som finnes overalt på gulvet blir kostet opp og sendt til posefabrikkene, hvor det tar opp hele 97% av teposens innhold. Her er det forresten et bilde som illustrerer hvordan Johanne ville sett ut i forhold til Maria og Gina dersom hun var 2 meter høy.
Etter dette kjørte vi videre, og stoppet i veikanten. Alt vi så herfra var bare en bratt bakke (den skulle vi selvfølgelig gå opp) og uendelige mengder regnskog. Det var nå vi skulle se kjempeblomsten alle snakket om. Turen gjennom regnskogen var relativ slitsom, med lett, og til tider hard, stigning den første timen. Trenger kanskje ikke nevne at det var høy svetteproduksjon i den klamme jungelen. På turen lærte guidene oss forskjellige triks for å overleve i jungelen, blant annet hvordan man med en kjempeskarp kniv kan gjøre et bambustre om til en kopp med vann. (Survivor man, here we come).
Opp bratte skråninger:
Og ned i elver:
Turglade jenter:
Etter omlag 2 timer kom vi endelig frem til den fineste av de blomstrende blomstene, og det var først nå guiden valgte å fortelle sannheten; verdens største blomst er ikke en blomst. The Rafflesia, som den heter, er nemlig en type sopp. Og ikke nok med det, men typen som finnes i Malaysia er til og med bare verdens tredje største. Vi velger likevel å kalle det en blomst, grunnet plantens form, så her ser dere oss bak blomsten.
I og med at det begynte å regne like før vi kom frem til blomsten, fikk vi avkjølt oss litt, og turen tilbake igjen gikk kjemperadig. Vi hadde ikke spist siden frokost i 8-tiden og klokka begynte nå å nærme seg 4, så magene våre skrek etter mat, noe som gjorde 'Survivor Man' følelsen enda større. På vei tilbake til byen stoppet vi og fikk spist litt kjempesterk indisk mat, en sommerfuglfarm og en jordbærfarm før vi endelig kom tilbake til hostellet. På sommfuglfarmen hadde de alt fra kaniner og biller til skillpadder og slanger. Spennende altså. Her koser Johanne med en Darth Vader kjempe-bille.
Gina koser med paddulf:
Jåbæ!
Forresten er vi i Thailand nå, ligger bare litt etter med blogging. Men stay put, vi over å levere!
PS: Glemte å nevne at været i Tanah Rata var himmelsk, etter å ha tilbrakt en langhelg i storbyheten. Her blir det aldri varmere enn norsk sommer, og det var i tillegg deilig å være så kald (for en gangs skyld) at det var nødvendig med både ullteppe og kroppsvarme for å holde varmen om natten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar