Taxisightseeing og verdens billigste øl

Phnom Penh ble unnagjort på litt over et døgn (rart hvordan tidsklemma når oss også her), og selv om det at trist å forlate det hyggelig, fine og ikke minst billige landet Kambodsja, var det spennende å igjen kunne krysse en ny landegrense.

Denne gangen kjøpte vi billett direkte fra Phnom Penh til Ho Chi Minh City i Vietnam, og ble overrasket over hvor enkelt det egentlig var. Etter litt surmuling fordi vi måtte gi fra oss passet til en som jobbet på bussen (du vet jo aldri, norske pass er mye verdt) var gleden stor da busselskapet fikset hele visumset, og det eneste vi trengte å gjøre var å stå og vente på å bli ropt opp. Gratis var det og, i motsetning til i Kambodsja, der det av en eller annen grunn kostet 3$ dollar mer enn det som stod skiltet. Endelig var vi ankommet kommunistiske Vietnam.

Oppholdet i Saigon (samme by som Ho Chi Minh City, bare kortere å skrive) var dedikert til å skaffe kinesisk visum, og kikke på museum. Dagen etter ankomst stod vi dermed opp i fornuftig tid, fikk i oss litt gratis frokost på hotellet, og tok taxi til det Kinesiske Konsulat. Her viste det seg at Lonely Planet var utdatert, for iløpet av de siste 3 årene siden boken ble skrevet, hadde konsulatet flyttet seg. Dermed ble det en ny taxitur, og etter å ha gått gjennom passkontrollen utenfor, kom vi inn til skranken. Her fikk vi beskjed om at vi trengte både invitasjonsbrev og returbillett for å få visum - vi hadde ingen av delene. Etter litt tenking kom vi frem til at vi flyr fra Hanoi til Hong Kong og søker visum der, noe som også gjør der enklere for Gina som slipper å betale for et kinesisk visum hun nesten ikke kommer til å bruke.

Med det ute av verden, kunne bytittingen begynne, og her kom dagens andre bomtur. Vi ville nemlig på War Remnants Museum, men da vi ankom 11:40, fikk vi beskjed om at museumet hadde siesta midt på dagen, og vi burde heller komme tilbake på ettermiddagen. Dermed tok vi en tur på markedet, kikket på gaver (utvalgte personer der hjemme kan begynne å glede seg!), før vi spiste vietnamesisk fast food - på hamburgerkjeden Lotteria.

Gina, som nå hadde sterk feber, gikk hjem og fikk seg noen timer med feberhallusinasjonsrik søvn, mens vi andre sjekket ut museumet. Først og fremst består museumet av bilder fra krigen, og man lærer mye om hendelsesforløpet under krigen. Man merker også veldig landets kommunistiske overbevisning og de sterke hatfølelsene mot USA, gjennom de noe propagandabaserte faktarutene på veggene. Det var veldig sterkt å se konsekvensene av Agent Orange og de andre kjemikaliene som ble brukt under krigen for å gjøre det vanskeligere for Vietcong å bevege seg gjennom skogen. Mange bilder av mennesker direkte påvirket, og enda verre bilder av vanskapte barn født av foreldre som har drukket vann eller spist mat med rester av kjemikaliene i seg. Det drøyeste var en sprittank hvor det lå fostere (ja, ekte barn som har dødd) som man kunne se var født med vanskapninger.

På kvelden tok vi oss en tur ut i gata, satte oss på miniatyrstolene på en av gatebarene, og koste oss med det vi hadde gledet oss til skulle være verdens billigste øl; Saigon til 10000 dong (ikke 10000 kondomer, dersom noen lurte, det er landets myntenhet, og tilsvarer omlag 2,7 NOK). Her møtte vi av alle ting en hyggelig kar fra Ålesund, som av alle ting hadde vært makker med en arendalsgutt i militæret. Verden er liten.

Under våre flere taxi-turer i byen, skjønte vi at vi på ankomstdagen hadde blitt utsatt for turens til nå største scam: vi hadde nemlig betalt nesten US$ 20 for å bli kjørt fra busstasjonen til hotellet, noe vi synes var relativt mye. Overraskelsen (og for all del irritasjonen) var dermed stor da vi denne dagen kjørte forbi der bussen hadde stoppet, for så å finne ut at vi egentlig bare bodde to kvartalet bortenfor, i en sidegate. Den sleipe slimete ålen av en sjåfør hadde tatt en maratonstor omvei for å få opp kilometermåleren, noe som førte til at vi betalte 30 kroner hver for taxi på en strekning vi kunne gått på 2 min. Til vårt forsvar er det første gangen på turen (ser man bort ifra New Delhi, men det teller ikke for det var snakk om så lite penger uansett) at vi faktisk har gått i en slik felle.

I neste innlegg skal dere, våre trofaste lesere, få høre vår anmeldelse av det vietnamesiske togsystemet.

Måtte lykken din gro, slik som gresset bak do!

Khmer Rouge og virkelighetens råskap

Strandidyllen i Sihanoukville var etterlengtet, men life must go on, så nå gikk turen videre til landets hovedstad, Phnom Penh. Her var det tid for å lære mer om Khmer Rouge sitt brutale regime, og søndag morgen gikk turen til Choeung Ek, bedre kjent som Killing Fields. Det var et sterkt møte med virkelighetens brutalitet, der vi gikk rundt i noe som kunne minne om en ganske fredelig park, med grønt gress og fulgesang, mens vi hørte på audioguiden som fortalte de grusomme historiene om hendelsene som hadde funnet sted.

Pol Pot sitt Khmer Rouge regime varte fra 17.april 1975 til den 7.januar 1979, og iløpet av bare 3 år, 8 måneder og 20 dager ble hele 3 millioner kambodsjanere drept, og hele 300 000 av dem ble drept nettopp her. Rundt på området finner man mange inngjerdede massegraver, hvorav det i den ene hadde vært hele 100 kvinner og barn, mange funnet nakne. Ved siden av stod det et tre, ved navn Killing Tree. Navnet har det fått fordi soldatene brukte treet til å drepe barna.

I og med at ammunisjon var dyrt, ble ofrene drept på høyst inhumane måter, ved hjelp av verktøy som hammer, slegge og jernskaft. Under turen på området fikk vi også høre flere sterke historier fra mennesker som overlevde regimet. Mye å ta inn for to jenter som sjelden har vært så nær slik råskap.

På Choeung Ek Genicidal Center, som området nå heter, er det også reist et minnesmerke, hvor hodeskaller og bein fra de oppgavde likene er plassert i glasskap. Veldig rart å med det blotte øyet kunne kikke på det som er igjen fra virkelige, og i de fleste tilfeller helt uskyldige, menneskers hodeskaller, og se hvor det dødelige slaget i skallen traff.

Etter Killing Fields gikk turen til Toul Sleng, en barneskole som under Khmer Rouge ble omgjort til et fengsel og fikk navnet Security Prison 21. Pol Pot dokumenterte alt som skjedde, og i det ene bygget er ansiktene til alle de innsatte vist, mange av dem barn, eller kvinner som bærer på spedbarn. I januar 1979 da regimet gikk under, rømte Pol Pot landet, men før han dro ble de siste 14 fangene drept i torturrommene, og disse rommene er etterlatt slik som de var. Bilder på veggen viser hvordan rommet så ut, med den torturerte fangen liggende i en blodpøl enten på senga, eller forvridd på gulvet.

Etter en lang dag med mye historisk lærdom å ta inn over seg, spiste vi vestlig mat (KFC), kikket litt på markedet (lite å se, i og med at det at søndag ettermiddag), før vi tok en tidlig kveld for å lade opp til neste dags destinasjon: Vietnam.

"Du er galen!"

Etter en langhelg med mye kulturelt innhold, følte vi nå at det var på tide med en aldri så liten kulturpause, og slang oss med på en nattbuss til Sihanoukville. På bussen ble vi, sitat Hanna, først prøvd å fryst i hjel, deretter prøvde de å koke oss, før vi ble fryst enda en gang, sitat slutt. Det hjalp heller ikke at vi satt helt foran i bussen i andre etasje, og hadde full utsikt til alle mopedene som nesten ble kjørt ned i løpet av natten. Det ble altså ikke så mye søvn, og det var fire jenter med labert humør som måtte finne et sted å bo, da vi i 06:00 tiden neste dag ankom Sihanoukville, en liten by helt sør i landet, ved sjøen.

Når vi er inne på transport, så kan vi nevne at så og si alle kjører scooter eller moped i dette landet, og at veiene er fulle av dem. Og dersom de lokale kjører bil, stapper se så mange som mulig sammen i en bil, gjerne hele fire i forsetet og dobbelt så mange i baksetet. En kveld så vi også en jeep med omlag 20 personer stående, noen sittende, på lasteplanet. Skriker ikke akkurat forsvarlig sikring av last.

Men tilbake til Sihanoukville. Vi hadde hørt rykter (les: sett det i LP) om at det fantes et sted man kunne bo på dorm for 1$, eventuelt bo gratis i høysesong, og bestemte oss for å sjekke ut stedet for å spare noen gærninger (les: utenlandsk valuta). Men da vi ankom stedet var det fortsatt noen som festet i baren, rommene var varme og fuktige som en sauna, og sengene var plassert tettere enn de vi ble tildelt på sovebåten til Koh Phangan, noe som ikke var veldig fristende for fire jenter som lengtet etter søvn. Jakten fortsatte, og det viste seg at grunnet Khmer New Year i helgen, var det meste fullt, men til slutt fant vi endelig husly til en akseptabel pris, og fikk noen etterlengtede timer søvn.

Første dagen vår i byen regnet det litt, men resten av dagene var fantastiske. Sol, blå himmel og en bris på stranden som gjorde det mulig å tilbringe lange timer i solsteiken. Vi hadde jo nå vært nesten en uke uten mulighet til å tænne, noe vi alle bar preg av på kvelden, med en viss grad av rødhet på utvalgte kroppsdeler.

Torsdag ble vi fristet til å bli med på
Booze Cruise, mye fordi vi fikk det for bare 5$, halvparten av den egentlige prisen. Grunnet en ørliten fest kvelden før, var ikke stemningen for å gå på båttur kjempebra, men vi slang oss med likevel. Etter noen timer steg derimot humøret, og vi fikk skaffet oss nye bekjentskaper, kikket på havet, badet og drukket noen glass med godt innhold. Alt i alt var det en morsom opplevelse, selv om det godt kunne vart hvertfall en time mindre, for da vi endelig kom til land, var sulten stor. Derfor spiste vi taco og burrito og nachos. Fordelt på alle fire såklart.

Bortsett fra dette har dagene vært noe innholdsfattige når det gjelder ting vi kan forfatte på denne bloggen, men vi kan love at vi hvertfall ikke kjedet oss! Serendipity Beach, den som var 200 meter fra hotellet vårt, har tett i tett med restauranter og barer som tilbyr alt fra billig Khmer mat til uhyre billig øl. Det var også en slags "hjemmekino" i byen som vi prøvde ut, hvor et hotell har blitt gjort om til små filmrom. Utrulig hyggelig å kunne sette seg ned i en sofa igjen og se en vanlig film på et vanlig TV. Vi så forresten The Inbetweeners, hvis noen lurte.

Ellers så kan vi nevne en liten forandring i planene som har funnet sted i løpet av uka. Gina har bestemt seg, og reiser hjem allerede 4.mai, fra Hong Kong. Grunnen til dette er først og fremst Johanne sin snorking, men også på grunn av økonomien. Johanne har denne uka fikset seg leilighet i Trondheim, og er fornøyd med det (takk til Ole Hannestad og pappa Thor).

Det var alt vi hadde å si! Og lurer dere på noe, må dere ikke være redde for å legge igjen en kommentar, vi pleier å vær flinke til å svare. Mail fungerer også dersom omfattende korrespondanse er nødvendig.

Noen høydepunkter:

- Da en i gruppen tok taxi hjem til hotellet første natten fordi hun hadde glemt hvor vi bodde, og betalte 2$ for den 200 meter (eller var det mindre?) lange turen.

- De unge lokale jentene som jobbet på stranden, som hadde lært seg å si "du er galen", med perfekt svensk aksent. De kunne også "stor rumpe", noe som ikke ble like godt mottatt.

- Hanna, som nok en gang ble beskyldt for å være 16 år, til vår alles store fornøyelse.

Templer, krokodiller og mangel på vann

Her er forresten bilde av edderkoppmonsteret fra forrige innlegg:

Etter den strabasiøse grenseovergangen dagen før, følte vi at vi fortjente en liten forsovelse. Første dagen i Siem Reap gikk altså med til en sen frokost, iskrem på Blue Pumpkin og litt titting på det uforståelig uoversiktlige Old Market. Byen er fryktelig koselig, med hyggelige små gater, masse restauranter, en elv (tydeligvis en feil med vannet her, da det er av fargen grønt), med flust av irriterende tuktuksjåfører, slik at man umulig kan glemme at man befinner seg i Asia. Første kvelden var vi også innom X-Bar, hvor vi hilste på Eva sin gode gamle venn Dylan, som hun ble kjent med da hun tilbrakte 3 måneder i byen i høst for å studere arkitekturen til Angkor Wat, og sammenligne historiske perioder.

Angkor Wat er selve nasjonalsymbolet til Kambodsja, og har både fått plass på landets flagg, og gitt navn til landets beste øl. Angkor i soloppgang er selve prikken over i'en, og dette måtte jo selvfølgelig også vi oppleve. Johanne ordnet det dermed slik at vi allerede klokken 5 andre morgenen ble hentet av dagens innleide tuktuksjåfør. På tross av advarsler om morgengrettenhet dagen før, var humøret delt på morgenkvisten; noen gledet seg veeeeldig (Johanne har hatt sightseeing-abstinenser i mange uker), mens andre kunne drept. Etter en noe temperamentfull photoshoot midt i en insektsfarm ved billettluka (dette førte til flere ekstremt morsomme billettbilder), satte vi nesa mot Angkor Wat og soloppgangen, med halve Japan i hælene.



Vel fremme begynte ventingen på soloppgangen, og etter omlag 15 minutt kom sola til syne, og tilskuerne klikket så fort at flere skrek til på grunn av krampe i pekefingeren. Nesten hvertfall. Men fine bilder ble det, på tross av bygningsarbeidet på forsiden. Kan for øvrig nevne at tempelet ble bygget på begynnelsen av 1100-tallet, av konge Suryavarman 2, og ble bygget omlag samtidig som Notre Dame.

Her demonstrerer vi "way of  visit", eller "hvordan besøke", som vi oversatte til: 

Nå var det endelig tid for frokost, og etter å ha vekket sjåføren vår som lå og sov i en provisorisk hengekøye bak i tuktuken, ble vi kjørt inn i selve tempelparadis for entusiaster (altså ikke paradis for oss, vi er jo bare helt vanlige folk. Likevel spennende de timene vi tilbrakte der). Frokost, scrambled eggs med en noe uforventet kyllingsmak, ble inntatt, og vi var nå klare for mer tempeltitting. På vei inn i første tempel, en svær steinbygning med intense stirreansikter på, oppdager Hanna at billetten, som vi gang på gang ble fortalt at vi måtte passe godt på, er borte, og hennes 20$
tempelopplevelse var med det ødelagt. Vi andre tok med kameraet hennes, og fikk vandret gjennom gangene i det eldgamle tempelet (spennende å tenke på at mens nordmennene kriget og voldtok, bygde man i Kambodsja et av verdens største underverker. Byen Angkor Thom inneholdt for øvrig over en million mennesker, noe som er det dobbelte av Londons innbyggertall på samme tid). Hanna fikk likevel en kulturell opplevelse, da hun ble omringet av japanere som tok bilder av hverandre.

Skulende ansikter i tempelet:

Tar litt selvutløserbilder, siden fotografen ble nektet inngang:

Hanna, omringet av japanere:

Heldigvis var det flere templer å se på, og vi tok beina fatt og gikk med strømmen mot neste attraksjon. Her hadde dessverre alle uhellet med seg, og vi måtte pent snu i bunnen av de utrolig lange trappene som ledet opp til neste tempel, da man ikke hadde lov til å vise verken skuldre eller knær. Whooops. Kanskje like greit, i og med at varmen allerede nå, klokken 8 på morgenen, var høyst merkbar, og utvalgte medlemmer av gruppen kjente svettedråpene renne nedover ryggen.

Enda litt flere selvutløserbilder, her foran "Royal Palace":

Danser YMCA i en døråpning:

Etter noen runder med selvutløser for å kunne dokumenter at også vår personlige fotograf Hanna var med på turen, fant vi veien tilbake til sjåføren, kjøpte en is, og kjørte videre til neste, og for vår del, siste tempel for dagen. Mens Hanna satt utenfor og drakk sprite og prøvde å styre unna selgere, gikk vi andre inn til tempelet. Ta Prohm, tempelets navn, er en blanding av ruiner og skog, og det var ganske fascinerende å se hvordan trær har klart vokse på, rundt og i templene.

 Maria var spesielt fascinert av de utskjærte detaljene, mens vi andre lot oss fascinere over hvor mange japanske grupperinger det til enhver tid kan være ute i verden, og hvor stor andel japanere som til enhver tid befinner seg i hjemlandet. Men tempelet var faktisk veldig flott, og det var også spennende å lese om hvordan de restaurerte disse eldgamle bygningene. Innen klokken var 11 hadde vi fått nok av templene, og returnerte til gjestehuset for litt etterlengtet søvn.

Vi var enda ikke helt mett på sightseeing, og dagen etterpå gikk dermed turen til en av de flytende landsbyene i innsjøen Tonlé Sap. Dessverre hadde ingen fortalt oss at vi nå var dypt inne i the dry season, og at det dermed ikke var nok vann til at selve landsbyen var under vann. Vi fikk dermed en hyggelig båttur ned en utrolig smal elv, fikk tatt masse bilder, og kikket på husene som ravet opp til 10 meter over hodene våre, på stylter.

Lokale barn:

Hus på stylter:

Da det nærmet seg lunsjtider hadde vi kommet helt ned til sjøen, Tonlé Sap, og spiste på vårt første møte med flytende hus, nemlig en restaurant på en flåte.

Det kunne virke som om også båtføreren vår koste seg i lunsjen, for turen tilbake gikk langt ifra smertefritt, og det var øyeblikk da vi vurderte å dele noen ekte sjømannstips fra Sørlandet til den til tider ubrukelige føreren. Ikke hjalp det at de lokale parkerte båtene sine bokstavelig talt overalt, og det var ikke få ganger det lå båter på tvers av elva. Etter nesten to timer i båt, med en høyst bråkete to-taktet motor, var det deilig å sette seg inn i personbilen med A/C, som var vår transport for turen, en liten oppgradering fra dagen før.

Siste dagen vår i den koselige byen Siem Reap, dro Hanna, Maria og Johanne til en liten krokodillefarm. På veien gikk vi innom Babel Guesthouse, stedet hvor Eva bodde under sitt opphold i byen. Her så vi bilde av Eva (lokalkjendisen), bilder fra da en norsk artist ved navn Hanne (fra The Voice eller noe) hadde konsert, før vi dro igjen. Vi sa jo såklart også ifra om at vi kjente hun på bildet. Til Maria sin store begeistring (det var hun som bestilte krokodillebesøket) fikk vi endelig sett krokodiller, og til vår alles glede var det gratis. Ca 150 krokodiller bodde i to store bassenger, og det var tre noe fascinerte jenter som stod på supporterplass og observerte krokodillenes kjedelige liv. Høydepunktet var da det plutselig tordnet, og alle krokodillene kom til live, noen plasket litt, før de sakte men sikkert falt til ro.

Med enda noen timer igjen å slå ihjel før nattbussen videre skulle gå, og med en dårlig samvittighet etter å ha pratet om de sosiale forholdene i landet, bestemte vi oss for å gi noe tilbake til de trengende i samfunnet. Siden barnesykehuset dessverre ikke hadde besøkstider på søndager, falt valget på blindemassasje. Inn et smålig lugubert smug fant vi frem til "Seeing by Hands 4", hvor 7 blinde møtte oss i døren, før de på imponerende vis gjorde alt klart og viste oss til plassene våre. Hanna og Johanne fikk hver sine menn, og de var enige om at disse var ute etter å torturere. Johanne trodde hun på et punkt holdt på å besvime, men for å ikke såre den blinde mannen, holdt hun kjeft. Det samme tenkte tydeligvis Hanna. Maria derimot, følte seg som en ny person da hun var ferdig, noe som kanskje er resultatet av at hun hadde en morsom, blind dame som var tydelig opptatt av at hun skulle ha det bra. Litt fattigere, men en god samvittighet rikere, spiste vi meksikansk mat før vi dro tilbake og pakket ferdig.

Klare for nattbuss:

Etter 4 dager i Siem Reap følte vi at vi hadde fått fyllt opp sightseeingkvoten vår etter noen uker med laber kultur-input, og tok dermed bussen sydover, og ned mot havet igjen. Sihanoukville, strender og sol på kroppen står på menyen.

Helt til slutt, gruppebilde:

Grenseovergang og kjempeedderkopper

Thailandsk nyttår var like rundt hjørnet, og vi hadde hørt rykter om ville tilstander i Khao San Road, med vannkrig og fest, og så dermed ingen annen mulighet enn å unnslippe før tilstandene ble for ville. I tillegg hadde vi allerede overgått visumet vårt i Thailand med en dag, og var redde for hva immigrasjonsmyndighetene ville gjøre med oss. Onsdag morgen ble sekkene pakket, og vi tok fatt på turen mot Kambodsja. Etter litt LP-lesing kom vi frem til at det lureste var å styre unna alle pakketurer direkte, og heller ta saken i egne hender. Vi møtte dermed opp på riktig bussterminal (selvfølgelig etter tips fra LP), og fikk ordnet oss billetter til grensa, med en prislapp under Tromøy-Arendal takst. Altså langt ifra ran.

På busstasjonen var det ikke bare mange mennesker, men også masse underholdning. Det var en slags "Dont drink and drive" kampanje som holdt på, og Maria var heldig nok til å bli intervjuet av politimesteren, mens hun satt alene og passet på tingene fordi vi andre handlet nudler. Vi fikk også masse gratis sjokolademelk (det var ikke Milo, så Milo-stipendet er fortsatt dypt ønsket) og fikk se branndamer (kvinnelige brannmenn, altså) danse branndans. Det gjorde altså ikke noe at vi måtte vente to timer på bussen.

På bussen var Maria og Johanne heldige nok til å sitte like foran bussens do, noe som førte til at vi midt i turen ble beordret ut av stolene våre (på thai, såklart), slik at bussdama kunne helle en bøtte vann ned i toalettet. Lukten av avføring var nemlig på dette punktet over merkbar. Men problemet ble løst, og vi fikk tilbake setene våre.

Hanna, som bare elsker barn, havnet ved siden av en 8 år gammel gutt, med guttens foreldre og to barn til sittende like foran. Hun ble utsatt for intens stirrekonkurranse av naboguttens bror, som også laget gryntelyder og pekte på Hanna, til både guttenes og Maria og Johanne's store fornøyelse.

Gina trakk det minste strået, og havnet alene helt foran i bussen. Heldigvis var det et ledig sete motsatt av Hanna, og vi fikk reddet henne bak til dolukt og barnelatter.

Da vi ankom grensa, ble vi med en gang dratt inn i den thailandske grensas bakside - de evige svindlerne. Først ble vi sluppet av før grensa, slik at vi skulle kjøpe visum av private aksjonærer som kun er ute etter penger. Heldigvis var Johanne høyst klar over at slikt eksisterte, og det hjalp også at vi ble møtt i døra av en dame som sa rett ut at det var en scam. Vi fortsatte dermed videre til grensa.

Her oppdaget vi en feil i Orakelet - nå nedgradert til Orakelet med feil. Vi trodde det var mulig å slippe gratis unna med å være i Thailand en dag for mye - det fikk vi ikke. 500 baht, og kun baht, måtte betales up front, men så klart hadde vi timet uttak i minibanker slik at vi skulle gå så mye som mulig tom før ankomst Kambodsja. Gina var den eneste som hadde beløpet i Baht (vi andre hadde kun dollar), så Johanne måtte springe ut og finne nærmeste minibank for å kunne betale boten for de tre resterende. Snakk om gymnastikk på kvelden, men det var nødvendig, fordi vi nå hadde under en time på oss før grensa stengte.

Endelig gjennom thailandsk emigrasjon gikk jakten for å finne kambodsjansk immigrasjon. Vel inne på kontoret ble vi satt ut da det ikke bare kostet 20$, men de skulle ha 100 baht i tillegg, noe vi nå hvertfall var tomme for, uten å kunne fortelle oss hvorfor (på skiltet utenfor stod det nemlig blått på hvit US$20). I frykt for å havne i Kambodsjansk jentefengsel (ingen av oss har jo tenkt på at nummeret til UD kunne vært lurt å ha), selv om også det ville blitt en genuin og original opplevelse, måtte vi bla opp med 3 dollar hver, og fikk etter noen minutter endelig passene våre tilbake.

Nå skulle man jo kanskje tro at alt var i orden? Tenk om igjen. Etter enda en lang strekning på beina, gjennom den populære Kasino-gata på grensa (kunne de ikke gjort som i Malaysia og satt emi- og immigrasjon ved siden av hverandre) kom vi frem til innsjekkingskontoret for Kambodsja. Med bare 20 minutt igjen før grensa stengte, begynte vi å fylle ut papirer, før vi stilte oss i kø for å få stempel. Ikke hjalp det for nervøsiteten at frekke lokale snek seg forbi oss i køen når vi ikke fulgte med. Like før klokken slo 20:00 hadde likevel alle fått stempel, og vi kunne trygt ta våre første steg inn i Khmerenes land.

Etter mye (egentlig bare litt, siden vi alle var slitne, tissetrengte og sultne) om og men fant vi ut at det ikke gikk noen buss til Siem Reap, og måtte gå med på å ta taxi. Vi var imponerte vitneer til at sjåføren klarte å stappe alle sekkene våre inn i et lite sedan-bagasjerom, før vi entret fremkomstmiddelet. Sjåføren kjørte som en villmann, så for å få ned nervene (spesielt til Gina, som satt foran og var vitne til alt), spurte vi om ikke han hadde noe musikk i bilen, gjerne type dans. Dette skulle vi aldri ha gjort. Resten av den halvannen times turen måtte vi høre på en blanding av Kambodsjansk trance/dance og dubba vestlige sanger, med en sprengt høyttaler like bak hodene våre. God stemning. I tillegg hadde sjåføren DVD-spiller på radioen, slik at vi også kunne glede oss over å se lettkledde asiatere danse i bikini på stranden, og til tider prøve å synge med da Karaoke-CD'en ble satt på.

Da vi endelig ankom Siem Reap, fikk den ikke-engelsk-talende sjåføren stotret frem, ved hjelp av en blanding av Khmer og talespråk, at han ikke kom til å kjøre oss helt til hotellet, men at vi ble hentet av noen tuktuker. Dette hadde vi vanskeligheter for å gå med på, men endte til slutt opp i to noe lugubre vogner festet til en scooter; dette var en ny vri for vår del, som på reisen har kjørt mye tuktuk. Kan også nevne når vi er inne på det at ved en senere anledning veltet scooteren under avstigning. Flotte saker altså. Vi ble kjørt til det utvalgte gjestehuset Garden Village, som ifølge LP skulle ha dorms for kun US$ 1 om natten (noe som forsåvidt var sant), men dessverre var gjestehuset helt fullt for natten. Nedi gata var det et annet gjestehus med samme eiere, og vi begynte å traske. Vi fikk innlosjert oss på dobbeltrom for kun 4 dollar per pers natten, og var relativt fornøyde med det.

Etter anstrengelsene over grensa var vi nå klare for et realt måltid (klokken var faktisk godt over 22!). Men først måtte Johanne bruke toalettet for å late vannet. Her fikk hun seg en heller stor overraskelse da hun kikket under vasken. Der satt det nemlig en edderkopp på størrelse med den hun fant i dusjen i Australia (dersom noen ikke husker historien, var nevnte edderkopp om lag 8 cm i diameter, hårete og rødbrun). Denne edderkoppen var derimot mørkebrun, og tøff som hun er, vurderte Johanne faktisk på et tidspunkt å ta den i beinet og kaste den i do. Istedet valgte hun å vente, slik at alle andre kunne få se monsteret. På vei ut for å spise middag spurte Johanne tilfeldigvis om edderkopper her var farlige, og fikk tilbake noen store øyne, etterfulgt av at resepsjonisten hentet feiekost og feiebrett for å få has på jævelen. Litt skremt fikk mannen fanget edderkoppen, og på svar om den var giftig, sa han: Maybe, I think so. Gjett om vi sjekket bak sengene for flere dødsmaskinet før vi sovnet da!

Nå har jeg klart å forfatte begivenheter i et tidsrom på mindre enn 24 timer ved hjelp av altfor mange ord, og avrunder dermed her. Gina og Johanne sier på gjensyn. Vi har enda ikke blitt myrdet av verken kjempeedderkopper eller svindlet av griske asiatere, og godt er det.

Speedsightseeing og trafikksyltetøy

Søndag morgen, etter 5 høyst uproduktive, dog spennende, dager på Koh Phangan gikk altså ferden videre. Like før solen stod høyest på himmelen kjørte vi avgårde mot ferjekaia på øya, med vår hyggelige hotellansatt-venn som sjåfør. Varmen var uutholdelig, og det var ikke lite klaging som kom ut av utvalgte munner da vi så køen på kaia; det var tydeligvis flere enn oss som var klare for å komme seg vekk.

Etter en liten båttur (det er aldri noen som klarer å fortelle oss nøyaktige tider, så vi har blitt vant til å regne +-2 timer), var det tid for avlossing. Midt i oppstyret ble det plutselig helt stille, før thailenderne begynte å rope; en sekk hadde falt mellom båten og kaia og ned i vannet. Hanna fikk noia og løp skrikende mot vannet, men til vår alles glede var ikke sekken norsk. Kan for øvrig nevne at en spretten Thaigutt klarte å hoppe ned og få armen rundt skulderstroppen, og dermed reddet ferien til en stakkars backpacker.

Etter enda litt venting, med inntak av favorittmaten vår (skive med ost og tomat, kjøpt inn på 7/11), fikk vi endelig kommet oss på bussen i 7-tiden. Noe forfjamset ble vi da busssjåføren mente at det var leggetid for alle passasjerene (barne-TV var tydeligvis ferdig), for alle lysene ble slukket umiddelbart, og det var ingen mulighet for å slå på individuelle lys. Etter en liten stund lå likevel begge to og snorket, og våknet noe irriterte til mat- og tissestoppet i halv 12 tiden.

Som nevnt tidligere er det umulig å vite når bussene egentlig skal være fremme, noe vi brutalt fikk oppleve ved ankomst til Bangkok. Allerede halv 5 (noe som etter oppholdet på Koh Phangan i våre hoder er sen kveld) stoppet bussen, og vi ble ønsket velkommen til Bangkok av ikke mindre enn 8 politimenn i uniform på utsiden av bussen. Noe desorienterte måtte vi på nytt forhandle taxipriser, før vi fikk kommet oss til Khao San Road. Her var det såklart fortsatt liv i gatene, og vi var heldige nok til å bli invitert på nachspiel av et guttepar som lovte oss alle fire både øl og senger. Fristende der og da, men vi fortsatte jakten etter mer langsiktige løsninger. Etter å ha spurt på ørten gjestehus, som alle var noe overpriset, fikk vi endelig et bedre tilbud, og endte opp på Nat's Guest House for 67 kroner hver natten. Ikkje dårlig.

Etter noen deilige timer i sengen på morgenkvisten, var det på tide å kikke litt på byen. I Khao San Road yrer det av shoppingmuligheter, og allerede før man kan si multiplikasjonstabellen hadde medlemmer av reisefølget fått handlet både topper, kjoler og lommebøker. I entall altså. Gina var så heldig å få en aldri så liten feber, og for å få tiden til å gå mens Gina tok seg en powernap, dro Hanna, Johanna og Banana (eller den nye turistmafiaen) og tok massasje. Hanna og Johanne synes spesielt at sine massøser var heldige som fikk gi deres klamme og svette føtter en fotmassasje, mens Maria fikk en real ryggjobb.

Mens vi satt og spiste middag i gata senere på kvelden, kom plutselig Elise, Maria sin kusine fra Stavanger, valsende. Vi er ganske sikre på at hun har superkrefter, i og med at vi på en eller annen måte alltid finner hverandre, det være seg storbyen Bangkok eller en tettpakket strand under fullmånefest. Ble hvertfall noen hyggelige timer med noe godt i glassene, før vi gikk tidlig til sengs for å gjøre oss klare til morgendagens sightseeing.

I og med at visaene våre til Thailand gikk ut 10.april, måtte vi egentlig ut av landet denne dagen, men ifølge LP (Lonely Planet, eventuelt Orakelet) kan man bli en dag ekstra og slippe unna med det, så denne ekstra dagen skulle brukes til å springe rundt i byen. Sightseeingen startet med at vi ble intervjuet av noen thailandske 15 åringer som hadde skoleprosjekt (viktig å ta vare på fansen), deretter tok vi kanalbåt rundt strøket, før vi så Wat Pho. Her var det, i tillegg til et tempel, en massasjeskole og en masse jentebuddha-figurer, en 15 meter høy og 46 meter lang Buddhafigur. Ganske fascinerende. Deretter dro vi på Central World, et av verdens største kjøpesentre. Noe deprimerende å se kjente merkeklær, men med tanke på kontobalansen måtte vi forholde oss til barneleksjonen "se men ikke røre". Dermed kom vi oss ut før bankkortet gikk varmt.

Siste kvelden i byen pyntet Maria og Johanne like gjerne opp øret sitt litt ekstra, før de betalte noen damer for å lage noen rastafletter. Er man i Bangkok så er man i Bangkok. Forresten er trafikken i Bangkok helt forferdelig, og små strekninger tar utenkelig lang tid. Vi oppdaget raskt at det blir mye (MYE) billigere å kjøre taxi på meter, men selvfølgelig vet sjåførene også dette, og nekter å bruke taksameteret. Dette problemet førte til en del krangling og taxi-leting, men vi vil påstå at vi (som regel) kom greit ut av det.

Og hvis noen lurer på om vi ble berørt av jordskjelv, så er svaret nei. Vi visste ikke engang noe om det, før en tante av Johanne sendte et lite varsel på SMS. Grunnen er at alle TV-ene i Bangkok ble brukt til å se på minnemarkering for prinsessens død, og dermed visste ikke gjestehusets ansatte noe om dramatikken.

En liten teaser for neste innlegg: nå er vi i Cambodia (Kambodsja på norsk). Her koster det US$0,50 for en øl, og US$1 for en seng på dorm. Så vet vi det.

Taxisjåfør: Oh, Norway! Norway cold, Thailand hot!
- Nei tuller du eller? Har vi ikke lagt merke til..

Ferie (type påske) og fullmåne

Først må vi få lov til å ønske våre kjære lesere en god påske på etterskudd! Vi har hatt en deilig påskeferie i den thailandske golfen, og må innrømme at vi godtet oss litt da vi fikk høre at været var blitt kaldere hjemme i Norge. Fint at dere sparer litt sommer til oss også!

Anyways, siste kvelden på Ko Phi Phi måtte vi nesten ut en tur og si adjø til utelivet. Dagen derpå var dermed stemningen noe laber for utvalgte medlemmer av gruppen, da vi i 11-tiden brutalt nok ble kastet ut av rommene våre (ok da, kanskje ikke brutalt, men høyst ubehagelig å måtte forlate sengen). I og med at ferjen fra øya ikke gikk før på ettermiddagen, hadde vi noen timer å slå i hjel. Vi betalte en lokal bærer for å trille bagasjen vår til andre siden av øya, fant noen sofaer (hvor vi senere fant ut at det også bodde kakerlakker) i en italiensk restaurant, og campet med all bagasjen. Hallelujah for gratis wifi!

Etter ferjeturen og en kort (i vår forstand) busstur, ankom vi ferjekaia på andre siden av Thailand (vi befinner oss nå på østkysten, altså). Vi hadde hørt at nattbåten vår skulle ta både biler og mennesker, og spesielt Johanne så dermed for seg noe à la de gode gamle MRF-ferjene, bare med sengeplasser for de stakkars nattpassasjerene. For å si det mildt; vi ble skuffet. Båten var relativt liten; den var full av matvarer og mopeder; passasjerdekket var nøyaktig 164cm under taket (noe som betyr at Johanne akkurat kunne stå oppe, mens alle andre hadde problemer); og sengeplassene var madrasser på tvers inntil begge langsidene. Heldigvis lå vi inntil hverandre, og kunne sikre bagasjen så godt som mulig. Johanne var derimot uheldig og fikk madrassen lengst vekk, og måtte ligge i skje med en eldre asiatisk mann hele natten. Neida. Joda. (tuller nå, altså, skulle bare understreke plassmangelen. Han var for øvrig en anstendig herremann, og sa til og med adjø da han gikk av båten).

Da klokken nærmet seg 06:00 AM (tidlig på morgenen, for de uvitende), nærmet vi oss land, og måtte begynne å pakke ned både hodepute og de trøtte trynene våre. På kaia ventet nemlig neste utfordring: forhandling med tuk-tuk sjåfører, noe vi såklart bare blir mer og mer glade i (dette var en spøk). Etter litt frem og tilbake var forhandlingene ferdige, og vi må dessverre meddele at grunnet både trøtthet og tissetrengthet (er det et ord?) vant sjåføren forhandlingene, og 15 minutt senere og 20 kroner hver fattigere ankom vi ukas forhåndsbestilte (for en gangs skyld) overnattingslokale, Mac's Bay Resort.

Etter litt romstering rundt på eiendommen, ble vi enige om at dette var et relativt flott sted, og at vi forhåpentligvis hadde skutt gullfuglen. Etter en liten stund kom tidenes hyggeligste hotellansatt luskende, tydelig direkte påvirket av mangel type søvn (litt RR humor der), og vi fikk til vår store glede lov til å sjekke inn på rommet vårt allerede klokken 7 på morgenen! Triva type, altså. Gledesropene satt løst da vi ankom vår Family Bungalow Garden View Private Facilities, som hadde et bad større enn våre forrige dobbeltrom, ordentlige dyner, kjøleskap, A/C og kabeltv. Lykke! Og nå tenker sikkert dere der hjemme at så mye penger som vi bruker, så fortjener vi å gå tomme for cash, men all denne herligheten var vår for bare 100 kroner hver natta! Dobbel lykke!

Første kvelden på Koh Phangan tilbrakte vi med våre gode gamle venner, Will og Dylan (omtalt tidligere på bloggen, møtte dem i Malaysia). De viste oss hvor man henger på øya, og det ble en hyggelig reunion. Koh Phangan er kjent for sine Fullmoon Parties, og det var forsåvidt fredagen og fullmåne som var turens mål. Men på Phangan trenger det ikke være fullmåne for at det skal være mye liv, og Haad Rin stranden i sør var der vi endte opp alle kveldene vi var ute, for å hoppe i takt til musikken i sanden, og sosialisere med både gamle kjente og nye bekjente.

Noe Thailand er fryktelig kjent for er kjærligheten for neon, noe som kom ekstra godt frem på Haad Rin hvor alt som kan være neonfarget skal være neonfarget, og Fullmoon er selve neonhøytiden. Dette utnyttet selvsagt vi oss av, og brukte fredag ettermiddag til å pynte oss i neon fra topp til tå. Selvlysende maling i fletter i håret, knallfargede t-skjorter og selvlysende armbånd. Vi liker å holde ungdommen i oss ved like.

Mens vi var på Koh Phangan leide vi også scootere, og dette var faktisk premieren vår på venstrekjørte veier. Både vikeplikt og riktig kjørebane gikk greit; det ekstremt varierte terrenget var derimot problemet. Noe skummelt å kjøre ned bakker med over 10% stigning, når man er to på scooteren og ikke har noen som helst anelse om når bremsene sist ble sjekket; for ikke å snakke om EU-kontroll. Adrenalinkick, nesten.

Men nå over til noe litt mer seriøst. Her nede er det vanskelig å få i seg nok kalsium, noe vi kompenserer med å drikke hvertfall en Milo om dagen. Dette er sjokolademelk i en liten kartong med sugerør, som koster 13 baht på 7/11, noe som tilsvarer omlag 2 kr og 60 øre. Vi vil gjerne trekke sammenligningen til barneskolen da vi fikk melkepenger (som på den tiden var for å opprettholde inntak av kalsium samt drikke sunt i lunsjen), og regner dermed dette avsnittet som en søknad om finansiering av vårt kalsiuminntak, som for øvrig er høyst viktig for å både bygge opp muskulaturen, og å forebygge beinskjørhet. Så vet vi det.

Oi, også glemte vi forresten å nevne er lite tilfeldig møte vi hadde med to 40 år gamle norske damer fra Fredrikstad. På vei ned til stranda på selve fullmoon ble vi nemlig stoppet på gata, og kom i samtale med disse to hyggelige damene, som fortalte at deres tre barn (mennene deres var også på tur, men fikk ikke være med og konversere) var på stranda, mens mammaene lusket i gatene og "passet på", med hver sin Carlsberg i hånda. Utrolig morsomt å møte to "prekedamer", men uheldigvis så vi aldri noe til den kjekke sønnen til hun ene, som de såklart viste oss bilder av. Derimot spanderte de en aldri så liten bøtte med noe godt i, fordi: quote"vi har masse penger, ikke tenk på det. Dere er jo backpackere!". Det er holdningen sin det.

Etter 5 netter på ungdomsparadiset Koh Phangan måtte ferden gå videre, og denne gangen til Bangkok. Denne fortellingen kommer senere, og sannsynligvis kommer det et innlegg om Bangkok også ganske snart, men nå har det blitt sent, og i morgen tidlig skal vi til Kambodsja. Vi prekast!

Charterferien.no

Som vi var inne på i forrige innlegg, befinner nå reisefølget seg i Thailand. Etter en fullstappet tuktuk-tur fra togstasjon til busstasjon i Hat Yai (kunne tydeligvis ikke falt dem inn å plassere disse i nærheten av hverandre) måtte vi si adjø (eller rettere sagt på gjensyn) til de to britiske guttene Will og Dylan, som vi hadde tilbrakt en god del morsomme dager med. De skulle til øyene i golfen, mens vi satte kursen mot Krabi. Fornøyde satt vi oss inn i den relativt fine minibussen, med beige skinnseter og A/C, men motet forsvant raskt. Etter omlag en time med sirkling rundt byen for å ta på nye passasjerer var nemlig nå minibussen fyllt til randen, og vi så mørkt på den 5 timers kjøreturen foran oss. Ikke hjalp det da vi endelig kom frem, og ble møtt av regn og torden. Turens høydepunkt var likevel is- og tissestoppet halvveis. When life gives you lemons, make limonade!

I Krabi var vi (les:reiseguiden Johanne) supereffektive og fikk booket både natt på hotell og ferjebillett for dagen etter, før hele reisefølget falt sammen av sult. Dagen etterpå ble vi hentet klokken 08:00 på hotellet av vår flinke reiseoperatør, og fikk kommet oss på ferja som skulle ta oss til det vi hadde hørt var noen fantastiske øyer, Ko Phi Phi øyene. Kloke av gammel skade hadde vi dagen før kjøpt inn til frokost, og det var noen himmelske gode smørbrød med Cheddarost og tomat som ble inntatt mens vi ventet de siste minuttene på at båten skulle dra. En klar favoritt, når det kommer til å fikse frokost ved hjelp av 7/11, supermarked og nattmarked.

Etter halvannen time på bøljan blå lå endelig båten ved kai på Ko Phi Phi Don, og ikke lenge etter var vi blitt lurt (velger å skrive lurt i og med at vi gikk i ''turistfella'' og tok det første og beste, men egentlig var ikke resultatet så ille) av en av de mange hotell-innkasterne på kaia til å takke ja til to dobbeltrom til omlag 60 NOK hver natten. Overtalelsesmomentet i avtalen var at de lovte å kjøre bagasjen vår til hotellet. Da vi entret øyas gater ble vi noe sjokkert over mengden av kommersielle forretninger og de gode gamle jalla-sjappene, og for ikke å snakke om omfanget av turister. Etter noe som føltes som en evighet med trasking gjennom de trange gatene (Maria mente øyas bysentrum lignet bemerkelsesverdig mye på Kardemommeby, dersom man ser bort ifra Politimester Bastian og de hvite murhusene), kom vi frem til gjestehuset Taew Tass. Rommene var små, dusjen hang nesten sammen med toalettsetet og vifta gjorde mer for å varme opp rommet enn å kjøle det ned, men prisen tatt i betraktning så vi ingen grunn til å klage.

Dagene på Phi Phi gikk med til å være litt turister, og utnytte øyas strandmuligheter. Dessverre ble vi ekstremt skuffet over både strand og badevann, som på ingen måter kunne sammenlignes med Perhentian i Malaysia. Badevannet inne i bukta var så skittent at man måtte skyve grums fra seg for ikke å gå idet, og man måtte gå hvertfall 100 meter ut før vannet så greit nok ut til at man turte å dukke hodet. Ikke akkurat perfekte omstendigheter når sola steiker og man føler seg som en svett langdistanseløper der man ligger på stranda og slikker sol. (Maria hadde fått badeforbud grunnet infeksjoner i myggstikk og bedbugs-bitt, og måtte dermed takke for seg midt på dagen, og trekke seg tilbake til kottet med vifte.)

Vi var også på en aldri så liten båttur rundt Ko Phi Phi Leh (den lille øya, som er så og si ubebodd), for å kikke på real natur. Gniene som vi er, klarte vi etter litt research å finne det billigste alternativet, og betalte kun 40 NOK hver for både båttur og snorkleutstyr. Naturen var for det meste flott å se på, og vannet mye klarere enn på den store øya. Første stopp var Monkey Beach, men siden apene meldte avbud sånn på formiddagen, sa båtføreren at vi heller skulle vende tilbake senere. Etter omlag en time i båt stoppet vi i en liten bukt, hvor vi fikk lov til å teste snorkleutstyret. Vannet var langt ifra like fint som det vi hadde sett tidligere i både Australia, Vanuatu og Malaysia, men det var likevel utrolig deilig å kjøle ned kroppen. Vi ble dog noe sjokkerte da en snorklende franskmann svømte forbi og berettet om å ha sett vannslanger (de som lever i vannet) like bortenfor oss. Snorklingen var med det over for vår del.

Søte snorklejenter:

Japaner i vannet:

Blir angrepet av svømmende mann:

Tommel opp!

''Jeg bare henger litt her, jeg!''

Høydepunktet med turen skulle være Maya Bay, der filmen The Beach ble spilt inn. Hyggelig sted, men dessverre så vi ingen ting til Leonardo DiCaprio. De som hadde sett filmen (alle bortsett fra Johanne) mente også på at den ikke lignet så mye på stranden i selve filmen, men nå kan vi da hvertfall si at vi har vært der (check).

 Etter en time med strandtitting, var det tid for tilbaketur. Til Marias store fornøyelse klarte Hanna å tryne rett på fua da hun skulle gå ombord i båten, og dette fikk Maria til å føle seg bedre i og med at hun gjorde akkurat det samme da vi tidligere på dagen gikk ombord i båten første gang. Vi er virkelig på tur med to humørspredere som vet å gjøre klumsete ting for å få oss til å skratte litt.

Etter litt apetitting på vei tilbake (høydepunktet var når apebarna badet, så søte!) dro vi ut i sundet igjen for å se på solnedgang. De fleste i båten nærmet seg nå bristepunktet når det kommer til venting på middag, og det gikk et stort sukk gjennom gruppen da vi endelig kom ut i sundet, og fikk øye på sola der den hang, fortsatt godt og vel en halv time fra nedgang. Etter omlag 10 min med venting (hvorav Hanna var den eneste av de ca 24 som faktisk tok bilder), tok en av jentene bak oss mot til seg og spurte pent om ikke vi bare kunne droppe solnedgang og bare kjøre tilbake igjen. Båtføreren så da på Hanna og lurte på om det var greit for henne, og om hun var ferdig med å ta bilder. Hanna svarte, litt pinlig berørt, at det var greit, og vi begynte endelig på hjemturen. Og Hanna sin unnskyldning for det hele; hun tok bilder fordi hun kjedet seg.

Maten forfølger oss; til og med båten vår hadde matnavn:

Et annet høydepunkt under oppholdet var da Maria og Johanne andre kvelden tok seg en liten luftetur fordi de to andre hadde sovnet, og endte tilfeldigvis på en bar som hadde thai-boksing. Dette er noe vi aldri har sett før, og det var ganske fascinerende (og for ikke å snakke om forskrekkende) å se to lave, men sterke, thaimenn slå og sparke hverandre med livet til innsats. Skjønner hvorfor dette blir kalt verdens farligste sport! Så nå kan ingen klage på at vi ikke fikk inn noe kultur under oppholdet. (Kan nevne at hele familier satt i baren og heiet på sine respektive slåsssønner. Vi skjønner ikke hva barn gjør på et sånt sted, da selv to bereiste 20-åringer ble satt ut av slåssingen). Det sier seg selv at vi måtte tilbake engang tilfor å vise fenomenet til Gina og Hanna.

Vi tok forresten både manikyr og pedikyr den første kvelden, og sannsynligheten er stor for at dette var etterlengtet for både føtter og hender. Hanna var så heldig å få en vaskeekte ladyboy, som i tillegg var en ordentlig megge. Snakk om å spille rollen sin (hehehe). Uansett, neglfine ble vi!

Etter 5 netter på øya var det tid for å forflytte seg, og si adjø (kommer nok ikke tilbake med det første) til Phi Phi øyene. Hvordan den neste strabasiøse strekningen fikk for seg må dere vente i spenning på, vi er nemlig på Ko Phangan og kan ikke bruke all tiden vår i den deilige A/C Familybungalowen med ordentlige dyner, selv om det er fryktelig fristende.

Skal det verra en Berger?