Kunna kunna sau sau

Yo! (Det er slik de lokale sier hei)

Etter en liten flytur over en liten del av Stillehavet (hvor vi på ekte vanuatisk vis selvfølgelig fikk servert måltid), landet vi på Aeroport de Bauerfield Port Vila Airport (tydeligvis viktig å fortelle både engelsk- og fransktalende at de nå har ankommet flyplassen), og oppdaget til vår store forskrekkelse at mobilene våre kun viste "ingen signal" etterfulgt av "kun SOS" etter litt utprøving. Noe krise. Etter immigrasjonssjekken ble vi ønsket velkommen av et lokalt band som stod oppstilt ved bagasjebåndet og sang muntert om landet, sannsynligvis for å underholde oss reisende mens vi ventet på bagasjen. "Vanuatu - the happiest land on Earth" har nå blitt vår nye favorittsang, og den går på replay i hodene våres.

Allerede etter taxituren til hotellet ble vi overrasket over hvor lite dette landet er, da kartet i Lonely Planet misviste oss til å tro det ville være et godt stykke. Det var det ikke. Etter litt over 10 min gjennom et mørkt landskap dykket bygninger, og snart også, hotellet vårt opp. Gina, hotellbooking-mesteren, hadde booket hotell på forhånd og vi endte på en eller annen måte opp på et Beach-Front Resort. (ikke lett å leve på budsjett i et land som tjener penger på rike australere)

Første dagen fulgte vi Lonely Planet til punkt og prikke, og tok den anbefalte " city-walk". Gjennom en ulevelig hete måtte vi dra ferierumpene våre opp de bratte bakkene over byen, og fikk sett både Sacre Cœer (ikke like imponerende som den i Paris), regjeringsbygget og en "WWII Memorial". Midt i turen, da heten stod på som verst og vi måtte begynne å bruke Johanne sin ekstra singlet som håndkle for å tørke svette med, opplevde vi Lonely Planet sin første tabbe. På denne delen av "citywalken" skulle vi nemlig gå opp en ekstra bakke for å kunne se (quote Lonely Planet): "the gloriously pink Court House. You can go inside to see fabulous timber doors and a sweeping staircase". Kulturelle som vi er gledet vi oss til dette synet, men ble mildt sagt skuffet da alt som var igjen var et gjengrodd, halvveis nedbrent hus med rester av rosa kanter. Vi måtte bare akseptere nederlaget, snu, og fortsette videre nedover i heten, mens vi lengtet etter et kaldt bad.

Det kalde badet fikk vi da vi nesten hadde nådd sjøen, og det begynte å regne. Mens vi søkte ly, oppdaget vi til vår store glede at man gjennom "Vanuatu@Wireless" kan få 10 min med gratis wifi hver andre time. Små barn store gleder. På kvelden sjekket vi inn på et nytt hotell (dette var planlagt, grunnet hotellbookingmester Ginas hotellspekulering på hotels.com). Vi må innrømme at det er lett å bli for godt vant og glemme at man egentlig er backpackere, når hotellet har pannekaker til frokost, tidenes mykeste senger, myke frottéhåndklær på badet og leverer frokost kvelden før fordi du skal rekke et fly grytidlig neste dag.

Vår andre dag på Vanuatu leide vi scooter, og kjørte avgårde på eventyr. Først så vi Secret Garden, en hage der det kryr av mosquitos, er kjempevarmt, og man lærer masse om Vanuatus historie. Blant annet var de mange historiene om kannibalisme ekstremt fascinerende. Det er ikke lenger siden enn i 1969 at Ni-Vans på en av de mindre øyene spiste mennesker sist, og på 70-tallet måtte regjeringen gjerde inn kirkegården fordi det ble meldt om at noen gravde opp ferske lik og sugde ut beinmargen. En helt annerledes kultur, for å si det sånn.

I Secret Garden fikk Johanne seg en god latter da Gina måtte posere for kameraet med to Iguanaer på hånda, men måtte straks bite i seg latteren da den gale guiden fant frem en boa (SLANGE ALTSÅ), og mente det var hennes tur. Det var en livredd Johanne som stod stiv som en stokk og ynket seg da den lokale guiden ikke bare la slangen på skuldrene hennes, men også surret den fast. Det gjorde det ikke noe bedre at han spøkte om at det var en kvelerslange. Og hvis noen lurer, slangefrykten er fortsatt intakt!

Klare for et bad etter sprengheten kjørte vi videre til Mele Cascades, en fantastisk flott 37m høy foss. Utrolig vakkert, og det var et overveldende syn å kunne bade like under noe så fint (selv om vi følte vi ødela romantikken for de hvertfall 10 forskjellige parene som var på kjærestetur). Vi fikk også dratt innom Hideaway Island, en liten sandøy med et Resort på, og solt oss litt før vi måtte levere tilbake scooteren.

Mandag dro på vi en rundtur rundt Efate, med en kjempehyggelig guide som fortalte oss alt som var å vite. Her fikk vi vårt første møte med lokale stammefolk, da en skummel skogmann hoppet ut av skogen rett foran oss på stien, og pekte spydet sitt mot oss. Gina ble noe redd, mens Johanne ledet vei videre ut på en liten klaring, der vi ble møtt av ikke mindre enn 8 skumle skogmenn med spyd, som kom gående mot oss mens de sa ting vi ikke forstod. Vi hadde jo såklart betalt for dette, men hadde glemt å spørre hva turen egentlig gikk ut på.

I stamme-landsbyen lærte vi om den mest effektive fiskemetoden de bruker. Man fester likegodt en giftig liane til en stokk, og putter den ned i et tidevannsbasseng. Giften fjerner alt oksygenet fra bassenget, alle fiskene dør, og man har mat for hvertfall en uke. Men dette er en hemmelighet, da.

Øya er kun 140km i omkrets, så rundturen tok bare en liten dag (igjen ble vi fascinert over hvor lite landet er) inkludert masse stopp. Blant annet så vi en gjenglemt amerikansk tanks i vannkanten, Sigarette Beach, en blomsterhage og den gjengrodde minebyen "Pang-Pang" (passende navn for et sted der det foregikk mye sprengning).

Guiden vår fortalte mange historier om landet, blant annet hvordan de lokale behandlet de første misjonærene som kom til landet. "They used to kill them, boil them and eat them. You know, the old saying was that white meat is good meat!" Heldigvis er alle kristne nå, og foretrekker en god oksebiff.

Vi fikk også oppleve en Melanesian Feast på hotellet, og smakte kava. Kava er en drikk laget av en spesiell plante, og den skal blant annet fjerne alt stress, gjøre deg tynn, og få deg på godt humør. Drikken smaker som såpevann blandet med tannlegebedøvelse, og ser ut som om det er tappet rett fra en søkepytt. Det var en opplevelse å ha tre lokale kledd opp i tradisjonelle hoftekleder danse mot deg med kavaen, mens de sang "kunna kunna sau sau", i stigende rytme helt til du hadde chugga hele kokosnøttglasset. Vi ble enige om at et glass kava ikke gjør stort for humøret og stresset (eller fasongen), men satt igjen med en rar bedøvet følelse i tunga og leppene. Neste gang får vi dra på en ordentlig kava-bar.

Tirsdag morgen dro vi med fly videre til neste øy, men for at dette innlegget ikke skal bli lenger enn en eksamensstil, må vi nesten runde av nå.

Lookim yo afta! (Ja, vi er flytende i Bislama nå)