It's not the fart that kills you, it's the smell

Etter to netter i det deilige og svale jungelparadiset Tanah Rata, måtte vi sette kursen videre, og dessverre da til noe vi hadde hørt skulle være et av de fineste stedene i Malaysia, nemlig The Perhentian Islands. Tidlig torsdag morgen var det fire trøtte tryner med tom mage som satte seg inn i vår forhåndsbetalte minibuss, og humøret var labert. Men etter litt inntak av både pringles og kjeks steg stemningen, og det gjorde ikke ting verre at det i tillegg til oss var to britiske gutter med godt humør og tilnærmende lik humor i minibussen. De omlag 5 timene fra Tanah Rata til kysten gikk dermed lekende lett, med allsang, vitsefortelling og ikke minst et par powernaps for å holde ut.

Varmen nede ved kysten traff oss som en vegg da vi gikk ut av minibussen, og da vi måtte gå nesten 1km for å ta ut penger til å betale for båttaxi, var det like før vi gikk i bakken. Se for dere avisoverskriftene; ''Fire norske jenter funnet inntørket i veikanten i Malaysia'', det gjorde hvertfall vi. Men vi overlevde, og med litt bærehjelp fra de britiske guttene (Hanna har nemlig pakket med seg nok til å starte moteshow) kom vi oss ut til kaia og fikk gått ombord i båten. Turen ut til Pulau Perhentian Kecil (det er den minste av øyene, hvor det er færrest russere) tok litt over en halvtime, og det var deilig å igjen føle vinden i håret og saltvannsdråper på armene. (Ja, vi savner Sørlandet)



Synet som møtte oss da båten rundet øya og kjørte inn mot stranden, Long Beach i vårt tilfelle, var fantastisk. Turkist hav, en lang hvit strand og en stor jungel som omringet det hele. Etter et lite båtbytte for å komme seg helt inn (med en lite forsvarlig lossing av ryggsekker) var vi endelig ankommet stranden. Vi hadde en anelse om hvor vi kunne finne den billigste huslyen, og tok dermed sekkene på ryggen og satte igang. Sanden var brennende varm, (skoene måtte vi jo ta av da vi skulle gå ut av båten) varmen var ulevelig, sola stod på himmelen og rekte tunge til oss, og igjen måtte Hanna ha hjelp til å forflytte tingene sine. Til slutt kom vi frem til Moshin Guesthouse, A home away from home, hvor vi slo til med 22-mannsdorm. Høres kanskje voldsomt ut, men det var nok av plass i og med at vi var de eneste på rommet, sammen med de to britiske guttene.

Temperaturmåleren på kroppen viste nå ''reine dræben'', og vi var alle klare for et bad. Forventningene var store da vi nærmet oss vannet, men den kalde fornemmelsen man får når man endelig blir avkjølt kom aldri. Det viste seg at vanntemperaturen var 36 grader Celsius. Varmere vann enn vi til vanlig dusjer i, altså. Likevel noe forfriskende å bli kvitt svetten.

Om kvelden blir stranden forvandlet til barer, og det var nok av liv i vannkanten med søte lykter, god musikk og masse skandinavere. Forresten, stryk den siste der, skandinavere har vi egentlig fått nok av. Mens vi var på Perhentian dro vi også på en 5 (5!) timers snorkletur rundt øyene. Heldigvis hadde vi en båt som kjørte oss fra sted til sted, men i og med at båten var stappet til randen og vi såvidt klaret vannet, kunne vi likegjerne svømt. Vi ble lovet å se revhaier (som i havet, ikke dyret), men innen vi ankom Shark Point hadde alle haiene tatt siesta. Derimot fikk Johanne svømt en meter fra en svær skilpadde på Turtle Point, da vi plutselig stoppet båten midt i sundet mellom øyene og ble beordret ut for å se skilpadda. Dyret målte godt og vel en meter i diameter, og de innfødte mente at den var omlag 80 år gammel. Ganske kult.

Vi kan også nevne at 22-mannsdormen som vi var veldig førnøyde med fort ble til en forbannelse, da vi andre dag fikk nye beboere. Midt på dagen sjekket nemlig 8 malaysiske gutter inn på rommet, og vi som hadde breiet oss og tatt en seng her og en seng der, endte plutselig opp med ukjente på alle kanter.

Den andre kvelden på øya bestemte vi oss for å ta det litt lungt, men da vi returnerte til dormen i 11-tiden var vi likevel ikke helt klare til å køye. Midt i kveldsstellet ble plutselig alt snudd på hodet da den ene vifta første begynte å gå i høygir, lyset på jentedoen gikk like etter, en lyspære på dormen sprengte, og en av de britiske guttene skrek til. Det var glassskår overalt under lampa, all strømmen var gått (det betydde ingen vifter, som igjen kan assosieres med døden), og Dylan, den ene av de britiske guttene, mente han hadde blitt truffet i ryggen av noe. (Det kan nevnes at han ikke hadde et eneste merke, så det var nok helst sjokket som tok tak) Midt i dramaet bestemte vi oss for å bli 12 år igjen (man må jo gjøre det beste ut av situasjonen) og leke mørkegjemsel. Det var jo ikke stort annet å finne på i mørket. Det må dog ha sett noe rart ut for de ansatte da de entret dormen noen minutter senere, og fikk se to jenter og en gutt gjemme seg bak søyler, ved dører og under senger. (Man er ikke voksen før man tør å være barnslig).

Iløpet av langhelgen klarte Gina å forsnakke seg, og dette resulterte i at vi så oss nødt i å begrave henne i sanden. Sandformingen er utført av Hanna, Johanne og Dylan, mens gravearbeidet stod Vartdal Spadekompani for. Modellen på bildet er Frøken Skogstrøm.

Mandag våknet vi til regn, noe som betydde tid for avreise. I og med at det blåste en hel del, måtte vi hive på oss sekkene (Hanna fikk enda en gang lurt en av de britiske guttene til å bære en av hennes bagasjer) og gå den 10-mins strekningen gjennom regnskogen og over på den andre siden av øya. Båtturen gjennom bølgene førte til at vi ble gode og gjennomvåte, men så lenge kameraer og mobiler blir reddet, klager ikke vi! Etter en hard prismegling med noen lokale reiseoperatører, fikk vi ordnet både billetter til nattbuss for å krysse Malaysia, og ordnet med skyss til byen bussen skulle gå fra. Klokken var nå bare 1, og bussen skulle gå klokke 20:00, men vi bestemte oss for å forflytte oss med en gang. Transportkjøretøyet vårt var en gammel caravelle med hull i gulvet og bare 5 seter, selv om vi var 7 som skulle med. Dette probemet fikset sjåføren ved å putte inn 2 plastseter i bagasjerommet, som Maria og Gina var så heldige å få. Bare å sette opp skilt; ''drøy backpacking pågår!'.

I de 7 timene vi hadde i den tilfeldige Malaysiske byen bussen gikk fra (som vi ikke husker navnet på), satt vi på en A/C utstyrt café med free wi-fi (lykke, etter en langhelg uten). Kortspilling, matinnhandling, spising og bruk av minibank ble unnagjort. Det var også her at Hanna kom med one-lineren stjålet av Petter Solberg, som skrevet i overskriften. Til og med de britiske guttene måtte dra litt på smilebåndene da vi forklarte setningens norske mening.

Noen hadde fortalt medlemmer av reisefølget at bussturen skulle ta 5 timer (Johanne hadde gjettet ca 10 og ble dermed ledd litt av), og vi så ikke frem til å miste en god natts søvn. I bussen, en to-etasjes luksusbuss, fikk vi kapret de beste setene helt foran, men ble etter noen minutter beordret nesten helt bak. Vi hadde visst kjøpt plassbilletter (ikke lett å tyde malaysiske billetter), og måtte pent finne oss i å flytte oss til våre seter helt bak. Siden det var helt mørkt ute, var det ikke lett å vite om bussen kjørte oss dit vi skulle, og det hjalp ikke at klokken passerte 3 uten at noe hadde sagt vi skulle gå av. 5-timers busstur, sa noen? Da klokken bikket 6 om morgenen, stoppet bussen og busssjåføren bjeffet noe uforståelig til oss. Vi skulle visst gå av. (Trenger jeg å minne leserne på at jeg gjettet 10 timer?) Det var enda mørkt, og hver gang vi spurte noen om veien til Thailand, bare ristet de på hodet og gikk fra oss. Vi skjønte etterhvert at vi måtte ta en taxi omlag 20 km opp til grensen og jernbanestasjonen ved Pedang Besar.



Da vi ankom jernbanestasjonen var det ikke et menneske å se. Vi skjønte etterhvert at Malaysere i arbeidslivet er sjusovere, og nekter å møte opp på jobb før slaget 9. Etter en del frem og tilbake mellom Thailandsk og Malaysisk immigrasjonsmyndigheter (heldigvis bare 20 meter mellom de) fikk vi endelig kjøpt togbilletter til den Thailandske grensebyen Hat Yai. Like etter klokken 10 passerte vi grensen, og like etter 11 kunne vi si oss fornøyde med å ha kommet oss trygt inn i Thailand.



Til dere som leste hele innlegget: dere er blodfan altså! Og til dere som kun så på bildene; dere er helt OK dere og!

Og forresten, god påske til dere alle! Vi er så sykt misunnelige på dere som får påskeferie!

PS: Bilder kommer visst imorgen, nå må vi ut og spise!

In the jungle, the mighty jungle

Kuala Lumpur gikk med til noen noe reduserte sightseeingturer, grunnet dårlig forhåndsarbeid av guiden (les: Johanne). Blant annet hadde vi store planer om å bestige The Petronas Towers (verdens høyeste bygning frem til 2004), men snudde tvert i døra da vi fikk vite at det kostet hele 100 NOK. Ran. Istedet kjøpte vi drikke på supermarkedet og satt oss på trappene utenfor, hvor det ikke gikk lang tid før nysgjerrige asiatere begynte å utspørre oss om Norge.



Posering med tårnene i bakgrunnen.

I og med at vi bodde i Chinatown, måtte vi jo tilbringe litt tid her. Utrolig mye rart folk prøver å selge deg, men vi kom oss likevel helskinnet ut, litt fattigere, men både solbriller og topper rikere.

Lørdag kveld er jo ukas høydepunkt, og dette kan ikke gås glipp a, selv om man befinner seg i en storby med et navn som ligner mistenkelig mye på en søt bjørn. Etter noen koselige drinker på Roof-topen til hostellet tok vi alle sammen turen inn til det vi trodde skulle være utelivsgata for å sette oss på en pub. I taxien ble vi litt småirriterte da sjåføren fortalte at han ikke kunne kjøre oss helt bort, men irritasjonen forsvant fort da vi ankom gata. I den ekstreme heten hadde vi nemlig glemt at det var St.Patricks Day, og at KL er et av stedene i Asia der dette blir feiret mest. Hele gata var gjort om til en fest, det var grønt overalt og ikke minst fullt av mennesker. Kjempegod stemning, som toppet seg da vi klarte å komme inn på en VIP avdeling på et utested, hvor de serverte MAT! Og her snakkrt vi laksesmørbrød, bruschetta, ost, og mye annet vi ikke har peiling på hva var, men som smakte himmelsk.





Vi ble i KL frem til tirsdag, for at Gina skulle få fullført en antibiotikakur. I og med at vi følte vi hadde sett mesteparten av det KL hadde å by bå i helgen, ble mandagen tilbrakt ved å gjøre ingenting på dormen. Bøker ble lest, klær ble vasket, og ikke minst spilte vi både Wordfeud og Drawsomething med hverandre. Da dagen gikk mot kveld og magene våre på ny begynte å skrike etter mat, ble Johanne betalt med et gratis McDonaldsmåltid (alt man gjør når man er low on cash) for å gå til nærmeste Macca og kjøpe inn mat. Johanne følte seg derimot noe nedglodd da hun måtte gå gjennom Chinatown med 3 medium hamburgermenyer i hendene. Den følelsen liksom.

Tirsdag tok vi luksusbuss til Tanah Rata, en liten by midt i landet, i noe som kalles The Cameron Highlands. Landskapet på veien var regnskog, og den lille byen minnet mistenkelig mye om en liten alpelandsby. I og med at vi alle sammen er store villmarksentusiaster og er glad i te, ble det bestemt at vi skulle dra på en dagsekskursjon og få se både teplantasje og regnskog. Etter en del kjøring i baksetet på en ubehagelig jeep (Maria skjøt gullfulgen og fikk sitte foran), stoppet vi i en bakke og ble beordret ut for å ta bilder. Utsikten over teplantasjene i fjellskråningene var flott i morgenlyset (klokken var enda ikke blitt 9), og vi fikk også sett hvordan malaysiske arbeidskarer trasker opp og ned i bakkene og samler inn te. Ikke akkurat drømmesommerjobben for fire tromøyjenter.

Teplantasjeposering:

To små Tromøy-Troll

Her vokser det te:

Stemningsbilde fra baksetet:

Etterpå fikk vi se teplantasjen der teen blir laget, og hvordan 50 år gamle maskiner holdt på for å knuse, tørke og sortere teen. Vi fikk også sett hva vanlig posete blir laget av; alt testøvet som finnes overalt på gulvet blir kostet opp og sendt til posefabrikkene, hvor det tar opp hele 97% av teposens innhold. Her er det forresten et bilde som illustrerer hvordan Johanne ville sett ut i forhold til Maria og Gina dersom hun var 2 meter høy.

Etter dette kjørte vi videre, og stoppet i veikanten. Alt vi så herfra var bare en bratt bakke (den skulle vi selvfølgelig gå opp) og uendelige mengder regnskog. Det var nå vi skulle se kjempeblomsten alle snakket om. Turen gjennom regnskogen var relativ slitsom, med lett, og til tider hard, stigning den første timen. Trenger kanskje ikke nevne at det var høy svetteproduksjon i den klamme jungelen. På turen lærte guidene oss forskjellige triks for å overleve i jungelen, blant annet hvordan man med en kjempeskarp kniv kan gjøre et bambustre om til en kopp med vann. (Survivor man, here we come).

Opp bratte skråninger:

Og ned i elver:

Turglade jenter:

Etter omlag 2 timer kom vi endelig frem til den fineste av de blomstrende blomstene, og det var først nå guiden valgte å fortelle sannheten; verdens største blomst er ikke en blomst. The Rafflesia, som den heter, er nemlig en type sopp. Og ikke nok med det, men typen som finnes i Malaysia er til og med bare verdens tredje største. Vi velger likevel å kalle det en blomst, grunnet plantens form, så her ser dere oss bak blomsten.

I og med at det begynte å regne like før vi kom frem til blomsten, fikk vi avkjølt oss litt, og turen tilbake igjen gikk kjemperadig. Vi hadde ikke spist siden frokost i 8-tiden og klokka begynte nå å nærme seg 4, så magene våre skrek etter mat, noe som gjorde 'Survivor Man' følelsen enda større. På vei tilbake til byen stoppet vi og fikk spist litt kjempesterk indisk mat, en sommerfuglfarm og en jordbærfarm før vi endelig kom tilbake til hostellet. På sommfuglfarmen hadde de alt fra kaniner og biller til skillpadder og slanger. Spennende altså. Her koser Johanne med en Darth Vader kjempe-bille.

Gina koser med paddulf:

Jåbæ!


Forresten er vi i Thailand nå, ligger bare litt etter med blogging. Men stay put, vi over å levere!

PS: Glemte å nevne at været i Tanah Rata var himmelsk, etter å ha tilbrakt en langhelg i storbyheten. Her blir det aldri varmere enn norsk sommer, og det var i tillegg deilig å være så kald (for en gangs skyld) at det var nødvendig med både ullteppe og kroppsvarme for å holde varmen om natten.

Malaysia on my mind

Onsdag formiddag hadde vi fått nok av Singapore, regn og dyre attraksjoner, og rømte til Malaysia. Første dagen vår i Melaka, den koselige havnebyen, lånte vi likegjerne sykler og utforsket byen på hjul. Her demonstrerer vi forskjellige sykkelteknikker.

1. Sykler mens man speider etter hindringer.

2. Kosetur på sykkel, gjerne mens man nynner på Brelett-jingelen.

3. Sykler fort. Bøy overkroppen frenover for å minke luftmotstanden.

4. Poserer mens man sykler. Her er det bare om å gjøre å se bra ut.

Det er tydelig at det for ikke så lenge siden var fryktelig mye høyvann i Melaka, for her har et vaskeekte sjørøverskip strandet inne på land. Man skal visst passe seg for de farlige Malacca-piratene.

Utsikt rett ut i Malacca-stredet. Indonesia i horisonten.

På sykkelturen vår oppdaget vi en sliten taxisjåfør som tok en liten høneblund i rånekjerra. Måtte dokumenteres.

Et lite næringsstopp på Macca må til en gang i blant. Viktig å innta nok kalorier når man er i fysisk aktivitet. 

Etter den lange turen gjennom byen, inkludert noen til tider dristige forbikjøringer, veikryssinger og sykling mot trafikken på enveiskjørte gater, stoppet vi på Town Square for å kikke på markedet og se på Stadthuys, det originale hollandske rådhuset. Her måtte vi såklart posere litt foran kameraet. Det sies at byen originalt var hvit, men da britene tok over etter hollenderene ble vedlikeholdet av husene for vanskelig (det ble nemlig sprutet rød sand opp veggene da det regnet), og dermed malte de den rød. 

Her er Kristus Kirken i Melaka, for de som ikke kan lese engelsk.

I Melaka har de Trishaws, og det pågår tydeligvis interne konkurranser om å pimpe den mest. Angry Birds er det store her i Asia, og flere hadde den sinna fuglen som galleonsfigur på trishawen, i tillegg til anlegg bak. Det var ikke få ganger vi ble vekket sent på kvelden av trishawer som kjørte forbi under vinduet med techno, David Guetta eller Akon på full gnu. 

Etter det bedagelige stoppet på Town Square, syklet vi videre opp langs elva. Det man ikke ser på bildet er alle elvebåtene med turister som kjørte opp og ned elva, fulle av asiatere som tydeligvis aldri har sett nordmenn på sykkel før, derav intens stirring og vinking. 

Stemningsbilde av sykkel. 

Fredag morgen dro vi videre opp til Kuala Lumpur, slik at Gina fikk besøkt tannlegen. Etter litt taxi-sightseeing for å lokalisere tannlegen, fikk Gina endelig sjekket munnen. Vi kan melde om at hun enda ikke trenger gebiss; ifølge Dr Chai skulle antibiotika gjøre susen. Tilbake på gjestehuset, begynte ventingen. Ikveld skulle vi nemlig få besøk. Mens vi stod på gata og ventet (en god stund) ble dette stemningsbildet tatt. Her er kjøkkenet til naborestauranten, hygienisk nok plassert ute på en gate med tung trafikk. Rett ved siden av fotografen var oppvasken (en balje med vann), men til restaurantens forsvar er prisene lave.

I KL så vi forresten ikke annen utvei enn å sjekke inn på det eneste hostellet som faktisk ville slippe inn slike som Hanna og Maria, nemlig Monkee Inn. 

Mens vi stod og så på at gresset grodde, kom plutselig denne humørsprederen gående. Taxisjåføren til Hanna hadde ikke klart å finne hostellet, så hun måtte ta saken i egne hender, og gå det siste stykket rundt hjørnet. 

Maria, som måtte ta et senere fly fra Sydney, snublet inn døra til hostellet midt på natta, og det var en gledelig overraskelse å våkne opp med både morratrynet Hanna og burgerelskeren Maria. And then they were 4!

Løvebyen i bilder

Sånn ser man ut når man er på sightseeing, og det plutselig begynner å høljregne.

Slik ser byen ut fra Raffles Tower, det helt kostnadsfrie utkikkstårnet.

Dette er de to søte bloggerne som poserer foran Marina Bay Sands.

Her poserer vi enda mer.

Turistbilde. The Merlion om spytter vann på Marina Bay Sands.

Typisk turistbilde igjen. Det man ikke ser på bildet er de 1000 asiaterne som stod rundt oss. 

Strandliv på Sentosa Island, Singapore.