Vind som hyle langs et dunkande tog

Vietnam er unnagjort, og kapittelet av reisen som omhandlet sør-øst Asia er nå nesten lest ut. For vår del kan det godt hende det leses igjen, ettersom vi har hatt en kjempeflott tur fra Singapore til Vietnam. Mange steder vi vil tilbake til, og for ikke å snakke om alle stedene vi enda ikke har utforsket. Det er sikkert mer enn nok igjen til å reise enda en gang, ikke vær redde for det!

Etter to netter i Ho Chi Minh City ble det bestemt at vi skulle dra videre til Hoi An med nattog. Vi tenkte ikke at vår spontane avgjørelse skulle føre til noen problemer, men da vi samme dag dro til togstasjonen for å kjøpe billetter til tog senere på dagen, var toget vi ville ta fullt. Eneste alternativ ble da et tidligere tog, som også var eldre og tok lengre tid, sittende på "soft-seats", siden alt av senger var fullt.

I 3 tiden møtte vi dermed opp på stasjonen igjen, denne gangen med full oppakning, klare for 18 timer på tog. Det vi derimot ikke var klare for var en vogn med en innendørs temperatur på over 45 grader, noe ødelagte seter, stirrende lokale menn og en skjerm som viste Rail-TV både sent på kvelden og tidlig på morgenen, med full lyd. Et lite anti-høydepunkt var også da mannen ovenfor oss snakket i telefonen med noen som må ha vært ubegripelig sterkt tunghørt, i og med at han så og si ropte inn i røret. Denne samtalen hadde han tre ganger, før en lokal medreisende endelig skjønte vanskelighetene våre med å høre våre egne stemmer, og ba ham dempe seg. Det var også spennende å se hvordan samme mann kjøpte noe som tilsynelatende lignet på kokte egg, men som egentlig var to kyllingfostere, og spiste dem som om det var kvikklunsj-sjokolade. Ikke akkurat vår favoritt i matveien.

Mot alle odds overlevde vi togturen, og kan klappe oss på skuldra og si oss selv en opplevelse rikere. Vi gikk av toget, litt trøtte, og var nå ankommet Da Nang. Bare en liten taxitur lå mellom oss og skredderbyen Hoi An, destinasjonen på denne reisen. I taxien var sjåføren veldig opptatt av at vi skulle ta bilder av noen fjell på vår høyre side, men vi har jo sett fjell før og var ikke imponert, og absolutt ikke interessert i å stoppe og ta bilde. Endelig fremme sjekket vi inn på Green Field Hotel, anbefalt av en jente vi møtte i Saigon. Helt greit å betale 60 kroner natta for king size senger, flust med myke håndklær, småkaker og "sov godt"-kort på senga før leggetid, og sist men ikke minst; svømmebasseng. Ekstrem luksus i vår forstand.

Det var fortsatt mye igjen av dagen, så det ble tid til både et ørlite bad i bassenget, litt lesing ved bassengkanten og en vandretur i byen. Det lille koselige bysentrumet langs elva kunne by på alt fra koselige restauranter til alt-syende skreddere, og kombinert med lave priser, ble det gjort litt skreddersying også for oss. Både fargerike kjoler, vårjakke og sandaler ble det gått til innkjøp av, og vi føler vi med god samvittighet kan si vi støttet de lokale bedriftene.

Fredag var det nok en gang tid for bursdag, denne gangen var det Hanna ut. Feiringen startet med egg og bacon frokost (noe som er hverdagslig å regne for oss, ups!), og deretter dro vi med oss Hanna på stranda. (det rimte) Her fikk vi oss en gledelig overraskelse da vi entret vannet; endelig en temperatur under 30 grader, slik at det var mulig å avkjøle skrotten. Johanne derimot, som på en eller annen måte hadde blitt smittet av Gina (rart det der), hadde feber, og mente det var altfor forfriskende. Til lunsj bestilte forresten Gina Pork Sweet and Sour, noe som har vært en gjenganger på turen, men til vår alles overraskelse smakte den fisk. Underlig.

På ettermiddagen dro alle bortsett fra Johanne (nesten rim) på bytur for å handle, og i tillegg prøve kjolene som var sydd. Johanne kunne ikke vært mer fornøyd, i og med at hun valgte å bli syk på et sted hvor hun hadde en dobbeltseng for seg selv, god dyne og A/C, og ble igjen på rommet for å sove. På kvelden dro vi alle sammen ut og spiste god middag, for å feire at 16-åringen endelig var blitt 20. Hanna fikk til og med, etter litt om og men, oliven på pizzaen, og da var hun og fornøyd, på tross av en kommende feber.

Lørdag var det på nytt tid for avreise, og det var litt bedrøvelig å reise fra denne utrolig hyggelige byen så fort. Denne gangen hadde vi vært smarte og bestilt togbilletter på forhånd, og fikk dermed "soft"-sleeper senger i egen kupé. (Legg merke til anførselstegnet rundt soft) Etter litt kortspilling fant Hanna endelig frem til en kupé hvor varmtvannet var rennende, og vi fikk kastet i oss fast føde i form av nudler på boks. Den 18-timers togturen til Hanoi gikk mye bedre enn den foregående, det ble mere søvn og færre stirrere. Hadde det ikke vært for vifta som sendte ut kald luft rett på hostende Johanne i overkøya, og de ikkr-så-myke sengene, hadde det vært perfekt.

I Hanoi viste LP seg fra en helt ny side; da taxisjåføren skulle ta oss til vårt forhåndsbestemte Hotel, fant vi ut at hotellet ikke lenger eksisterte. Vi fant dermed et nytt hotell fra boken, men det viste seg at også dette var lagt ned. To av to feil. På dette tidspunktet var vi relativt lei av taxisjåføren som var udugelig i engelsk (han spurte oss om ikke vi kunne vietnamesisk, for å gjøre kommunikasjonen bedre), og hoppet ut og betalte på stedet. Hanna tok ansvar og gikk en runde rundt kvartalet, og kom tilbake med forlslag om et digg hotellrom til en helt grei penge. Forslaget gikk gjennom, og vi sjekket inn.

Etter litt byvandring, og eventuell shopping, i Old Quarter, hadde vi litt problemer med å finne veien tilbake til hotellet, og de vi spurte pekte i helt forskjellige retninger. Etter litt gåing fant vi heldigvis en legobutikk vi kjente igjen, og fikk navigert rumpene våre frem til hotellet. Dette var Maria sin siste kveld før hjemreise, og det feirte vi med å sprenge matbudsjettet, og spiste sushi til middag. Det ble også et par øl, før vi måtte forlate baren grunnet stengetid, allerede i 12 tiden.

Maria sine siste timer med oss gikk med til frokost (egg og bacon), litt titting i butikker rundt kvartalet, og veiing av sekker, før vi i 2-tiden bedrøvelig nok måtte sende henne avgårde i taxi til flyplassen. Maria var den første som måtte forlate Paradise Hostel. Neida. Heldigvis er det ikke lenge til vi ser henne igjen, noe som gjorde tapet av gruppemedlemmet enklere å takle.

Da vi skulle innta kveldens måltid type middag ble vi overveldet av mengden mennesker som var ute i gatene, og skjønte etterhvert at alle gikk mot plassen nord for elva. Der var det satt opp en scene, med noe slags underholdning. På tross av Pollen-en-sommerdag-taktene i byen fant vi oss et bord på en koselig restaurant ved vannet. Da vi var ferdige å spise, i 10-tiden, var tydeligvis showet over, og noe som kunne minne om halve Hanoi var på vei hjem for å finne sengene sine. Den dag i dag vet vi enda ikke hva som egentlig var grunnen til menneskemengdene.

Neste morgen hadde Johanne fått vilja si, så etter check-out klokken 12, gikk turen til parken ved innsjøen for å innta en hyggelig piknik-frokost. Den gode gamle slageren vår stod på menyen; grovt toastbrød, ost og tomat. Etter den store frokosten dro vi med taxi til Ho Chi Minh's Mausoleum, og spesielt Johanne hadde gledet seg til å se Uncle Ho, men dessverre var mausoleumet stengt. Istedet tok vi oss råd til en aldri så liten manikyr, eller manikyr og pedikyr i et tilfelle, før vi reiste tilbake til hotellet og hoppet i taxien til flyplassen.

Nå er vi i Hong Kong.

Håper de av dere som leste hele innlegget fortsatt er i live, og ikke har dødd av overanstrengelsen.