Etter utallige bussturer og noen togturer gjennom sør-øst Asia, var det nå tid for å ta fly. Etter så lang tid med bakketransport, skal vi love at det var deilig å bare hive av seg sekken på bagasjebåndet, for så å fly, lett som en sommerfugl, gjennom security. En viss spenning var det likevel da sekkene ble veid og vi fant ut at vekten på hotellet hadde vist litt for lite, men heldigvis kom alle sekkene med. En ekstrem stor skuffelse var det derimot for oss, da vi skjønte at dette betydde at vår egen vekt også var større enn tidligere antatt. Men nok om det.
Vel fremme i Hong Kong tok vi taxi til hotellet (vi måtte ta den røde, "Urban Taxi"), og ble positivt overrasket over det moderne og effektive veisystemet på motorveien. Ingen scootere, ingen tuting, og en deilig cruisefart på 110 km/h passet oss greit. I Hong Kong er det venstrekjøring, men grunnet bytting i sånn ca annethvert land mellom venstre og høyrekjøring, har vi nå glemt hvilken side vi kjører på i Norge, så jeg er ikke sikker på om venstekjøringen fikk oss til å føle oss mer som hjemme eller ikke.
Da taxometeret viste litt over 200 HK$ stoppet sjåføren, og da jeg ba de andre om å gå ut mens jeg betalte, hørtes det fra baksetet (Hanna og Gina) rop om hjelp:"Vi er redde! Vi kommer til å dø!". På utsiden, kun opplyst av neonskilt og gatelys, stod det nemlig, med frykt for å høres noe rasistisk ut, kun relativt store mørkhudete menn, indiske menn, og en og annen hore. Velkommen til Kowloon, Hong Kong, liksom. Etter litt leting frem og tilbake i gata for å finne hotellet Gina hadde vært så hyggelig og booke for oss, skjønte vi etterhvert tegningen: vi måtte inn i Chungking Mansion, en kjeller med alt fra indere som solgte gatemat, skumle menn som ville selge oss simkort, og også her, en og annen hore. Vi måtte gå gjennom hele underetasjen, finne heis E, og ta den til 12.etasje.
Vel oppe stod det et skilt på døren til New Yan Yan Guesthouse: for å sjekke inn, ta kontakt med Yan Yan Guesthouse i 8.etasje. Dermed tok Hanna og jeg heisen ned mens Gina tok på seg ansvaret og passet på bagasjen. Vel nede i 8.etasje, trykket vi på ringeklokka, men ingenting hendte. Vi trykket igjen, og igjen, og igjen, men fortsatt ingen reaksjon. Etter litt banning og sutring (nå var klokka nemlig nesten 12 på natta og vi var klare for å komme oss inn på hotellrommet. For ikke å snakke om at vi begynte å lure på hva for slags hotell Gina hadde booket) kom nabodama forbi, så vi spurte likegjerne henne om hjelp. Hun ringte gjestehuset for oss, fikk kontakt med resepsjonen, og fikk beskjed om at vi måtte ringe på døra. Noe vi allerede hadde gjort. 15 ganger. Til slutt åpnet endelig døra seg, og 10 minutt senere var vi kommet oss inn på rommet vårt. Eller baderommet, som man også kan kalle det, da veggene var dekket av baderomsfliser. Tremannsrommet vårt bestod av to 120 senger, et ørlite bad og en TV uten spennende kanaler. Alt i alt helt greit når man tidligere på reisen har vært gjennom så mye verre.
Første dagen i Hong Kong måtte jeg og Hanna til ambassaden. Selvfølgelig hadde vi ikke fått printet ut invitasjonsbrevet, så dette ble vi tvunget til å betale hele 20 HK$ i en fotobutikk for, før vi satt oss ned på Starbucks for å fylle ut søknaden ferdig. Vi hadde jo også glemt å skrive ned viktige ting som forsikringsnummer, jeg hadde ikke skrevet ned nummeret til skolen jeg er student på (Hehe, krysset fingrene for at dersom den kinesiske ambassaden hadde ringt NTNU, ville de hatt vett nok til å lyve og si jeg var en flink student ved universitetet), men vi fikk fikset det. Vel fremme på ambassaden ga vi fra oss søknadene. Dama i skranken så såvidt på søknadene, før hun tok ut ig ga tilbake både flybillettene, som vi hadde stresset med å anskaffe, og invitasjonsbrevet, som var dyrt å printe ut, og ba oss hente det to dager etter. Snakk om å stresse for ingenting.
Resten av dagen gikk med på å finne HM, sprenge shoppingbudsjettet og spise sushi til middag. Når vi likevel var i downtown Hong Kong og det gikk mot kveld, fikk Hanna overtalt oss til å dra på kino, så vi spurtet fra sushirestauranten, hoppet i en taxi og kjørte ca 1,2 km for å rekke kinoen. The Avengers i 3D, heldigvis med original tale, ble sett, og takket være mitt Youth Card, som ligner mistenkelig mye på et studentbevis, fikk vi til og med rabatterte billetter.
Dag to, torsdag, våknet vi med en viss julaften-spenning i lufta. Det var nemlig klart for DISNEYLAND!! Hanna og jeg hadde bestukket Gina med gratis kaffe, så hun var supersnill og kjøpte Starbucks frokost til oss, som vi kunne innta på senga. Diggdigg. Utrolig mye gøy skjedde her, og det er også kult å kunne legge enda et land til på lista over besøkte land. Kunne egentlig skrevet et helt innlegg om drømmedagen (så sykt magisk!), men her kommer høydepunktene (kronologisk rekkefølge):
- Fikk tatt bilde med Snipp og Snapp
- Være vektløs i Toy Story-land
- Kjøpe Mikke Mus ører
- Go Crazy i Mad Hatter's Tea Cups
- Se slutten av paraden
- Golden Mickey's show, hvor vi sang med på alle Disney-sangene
- Tur gjennom hundremeterskogen
- Ta bilde med Tornerose og prinsen
- Space Mountain - en helt mørk innendørs berg-og-dal-bane, med stjerner i taket
- Ta bilde med Buzz Lightyear
- Lion King Show (sang med her og, vi!)
- Fyrverkeriet over prinsesseslottet klokken 8 om kvelden.
Noe som ikke var fullt så gøy:
- Det var ca 40 grader varmt og ekstremt fuktig vær (regnet bittelitt en gang i blant), så svettekjertlene måtte jobbe overtid og vel så det. Hadde det ikke vært for at jeg var i DISNEYLAND hadde jeg begynt å grine. Hehe.
- Grinende barn som ikke skjønte Disney-magien.
Fredag var Gina sin siste dag på tur før hjemreise. Siden Hanna og jeg måtte hente visumet, dro Gina i forveien til Central, hvor vi skulle møte henne senere. På visumkontoret var spenningen til å ta og føle på da jeg betalte før pick-up (Hanna mente hun var redd jeg skulle få hjerteinfarkt), men alt gikk greit, og vi fikk tilbake passene med visum. Med et smil om munnen dro vi og til Central, hvor vi etter litt frem og tilbake møtte Gina. Vi fikk kjøpt inn litt nødvendige ting som undertøy og lesestoff, spist en is på Macca's, dratt på bomtur til Causeway Bay for å finne en genser, stått i taxikø i 30 minutt uten hell i regnet, før vi tok MTR tilbake til Kowloon midt i rushet. Vel tilbake var tiden kommet for Gina sin avreise. Taxi ble hailet og avskjedene gjort, og så var hun på vei hjem. Utrolig rart å sende henne avgårde etter 3 måneder, 3 uker og 2 dager med nesten konstant nærvær, men nå er det bare 10 dager igjen før vi på nytt befinner oss i samme land.
Middagen ble inntatt på en T.G.I Friday's restaurant vi på en eller annen måte klarte å snuble over. Restauranten var egentlig helt full, men føyelige som vi er, satt vi oss ned i baren og inntok måltidet. Spanderte til og med to colaer på oss selv, for å feire visum-triumfen. Været denne fredagskvelden var av type dårlig, med mye regn lyn og torden. Mens vi satt på hotellrommet og strømmen gikk (tilfeldigvis gikk den akkurat da jeg skulle putte inn mobilladeren, noe vi ikke turte å si til hun som jobbet der da hun kom løpende og skrek at ingen måtte putte inn noe nytt i kontaktene), håpte vi at flyet til Gina skulle gå som planlagt. Jeg har enda ikke hørt fra henne, noe som kunne vært et godt tegn, hadde det ikke vært for at hun egentlig ikke hadde hatt noen måte å kontakte meg på om ting ikke hadde gått som planlagt. Neida, jeg vedder på at hun straks lander på Gardis og får trukket inn frisk norsk luft. Ikke tenk på det.
I går kveld hadde Hanna og jeg store planer om å booke oss inn på fly til Chengdu, men grunnet iPhone uten Java gikk ikke det så lett. Assistentene der hjemme fikk heller ikke løst problemet. I dag prøvde vi å booke på en annen side ved hjelp av en skummel dame sin Internettkafé i kjelleren, men også denne gangen uten hell; umulig å betale flygninger med ikke-kinesisk kredittkort, i og med at flyet gikk om under 24 timer. Etter en rask kaffe på Starbucks for å brain-storme tok vi likegjerne tog til flyplassen og håpte på det beste. Vi ble foresten lurt av AirPort Express-toget. Det kostet nemlig 100 (100!!!) dollar type Hong Kong å ta tog fra Central, noe som betyr at vi hadde spart penger på å ta taxi. Humph.
Uansett, nå er flybilletter i orden (dessverre er vi en del kroner fattigere, måtte visst fly premium first class. Haha, tulla.), og vi har nok av lesestoff til å klare oss i 4 timer på flyplassen. Neste blogginnlegg blir fra Kina.
Mikke Tomine sier over og ut.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar