Bislama - English with an attitude

Etter aa ha tilbrakt to uker paa Vanuatu, foeler vi at vi er ganske flytende i spraaket her, og tenkte vi skulle dele noen hoeyst morsomme setninger med dere. Men foerst, en liten innfoering i hvordan man snakker bislama:

1. Prat som om du er 4 aar, bruk enkle setninger og for all del ikke bruk vanskelige ord.
2. Snakk engelsk, men end hvert ord som om du er en over middels kul rapper med en uplasserbar dialekt.

Eksemlper (flere er hentet fra Lonely Planet, noen er selvopplevd og noen er hentet fra oelreklamene):


Yu gat haos blong slip? - Har du et hus jeg kan sove i?

Mi save luk rum? - Kan jeg se rommet?

Tolet i stap wea? - Hvor er toalettet?

Yu gat hot wota? - Har dere varmtvann?

Skiusmi - Unnskyld meg

Yu oreat? - Gaar det bra?

Mi no likim yu - Jeg liker ikke deg

Mi no toktok Enggliis - Jeg snakker ikke engelsk

Mi wantem Tusker - Jeg vil ha en Tusker (lokale oeltypen)

Bia blong yumi! - Oel er godt!

Oensker herved alle fremtidige Vanuatureisende lykke til.

Siste kvelden vaar i Port Vila tilbrakte vi paa en Waterfront bar, hvor livebandet vi ble kjent med paa Santo spilte. Hyggelig kveld, hvor vi i tillegg fikk pratet med flere av de lokale, blant annet noen som jobbet narkotikapolitiet (de hadde kvelden fri, altsaa, om noen lurte), og ble lovet at vi skulle bli sjekket ordentlig naar vi ankom Brisbane. Hyggelige typer. Johanne hadde ogsaa en heller lang samtale med den pensjonerte jugoslaviske IT-ingenioeren Larry, som tok en master under en tysk professor som var med aa lage den foerste maskinvarer til datamaskiner. Noe kult.

Fredag var avreisedag, saa etter lunsj halte vi paa oss ryggsekkene vaare og tok en minibuss til flyplassen. Her fikk vi beskjed om at flyet vaart var 4 timer forsinket, noe som betydde nesten 6 timer med doedtid paa en flyplass med hoeyst daarlige underholdningsfasiliteter. Johanne hadde personlig snakket med resepsjonen og spurt om det var noen forsinkelser denne dagen (i og med at hele 4 fly var kansellert dagen foer), men resepsjonisten var sikker paa at alt gikk som planlagt denne dagen, og lovte tilogmed aa ringe AirVan og hoere. Dette hadde han tydeligvis ikke gjort. Heldigvis var vi ikke de eneste ventende, og vi takker Misjonen paa P4 sine podcaster for at tiden gikk oerlite grann raskere. (Det kjipeste var at vi egentlig kunne brukt hele dagen paa stranden i og med at flyet ikke gikk foer klokken 20:10..)

Vi er forresten fremme i Singapore, byen med bare en aarstid: varmt og klamt.

Mi toktok yu afta.

Slaraffenliv på en stillehavsøy

Bursdagskvelden til Johanne ble tilbrakt på favorittrestauranten vår, Mangoes. De hyggelige ansatte stemte i, og fremførte bursdagssangen flerstemt og på utvalgte språk. En litt bedre fremføring enn den som ble sunget på slaget 00:00 den 5.mars, kan man si..

Bursdag tar på, så neste dag, etter å ha overspist oss på croissanter og pannekaker til frokost (vi unnskylder oss med at det var en sen bursdagsfrokost), tilbrakte vi i senga. Viktig å slappe av når man er på ferie! Det er ikke akkurat høysesong for turister her i Port Vila for øyeblikket, så etter pizza og øl (og noge attåt) på en hyggelig pub samme kveld, måtte vi se nederlaget i øynene og vende nesa hjemover; klokken 22 begynte nemlig servitørene å rydde inn bordene, og vi så til vår store forskrekkelse at vi var de eneste gjestene igjen.

Onsdag leide vi igjen vår kjære scooter og kjørte avgårde på landeveistur. Målet var Eton Beach, ca 6 mil utenfor byen, og på gode amerikansk-bygde veier og en scooter som går som en kule, tok det ikke lange tiden før vi kunne dra av oss klærne og hive oss ut i det lunka vannet. Utrolig nok var det flere mennesket på stranden, blant annet 4 dobbelt-så-gamle-som-oss cruisegjester, som vi på mange måter er ganske sikre på at var altfor rike. Vi har nå fått fikset accommodation neste gang vi er på The Gold Coast (yachten til den 40 år gamle bacheloren) og fikk høre altfor forstyrrende historier om de ville festene de har hatt på båten. Det hele toppet seg da de bestemte seg for å nakenbade og ville ha oss med, og vi følte at det var vårt tegn til å bevege oss tilbake til fast grunn og innta tanne-posisjonen. Vi er enige om at noen mennesker har altfor mye penger og altfor lite å gjøre.

På kvelden tok vi begge en tur til skjønnhetssalongen for å fikse de hårete mannelårene våre. Her fikk Johanne gjennomgå både for hudfargen sin og alderen. Dame: Oh, is this your natural tan? J: Yeah! Dame: You sure you don't use any cream? For så å fortsette med: How old are you? J (med stolt stemme): Twenty! Dame: Oh, you look so much younger! Trenger kanskje ikke å nevne at det ikke akkurat er hva en nylig fylt tyveårene ønsker å høre..

Kameraet til Johanne ble forresten nesten ødelagt av vannskader for noen uker siden (ironisk, siden det skal være vanntett) men vi kan med glede meddele at bildene er reddet og at vi har rundt 100 bilder av korallrev og søte dykkere med dykkermaske. Hurra! Idag klarer ikke været helt å bestemme seg for om det skal regne eller være strålende sol (vi har sett begge i løpet av de siste 2 timene), så stranden er satt på vent. I morgen reiser vi til Singapore, hvor vi ifølge Gina sin værtjeneste vil bli møtt av enda mer regn. Og regner det ikke, er fuktigheten så stor at man blir våt bare man løfter en finger. Vi gleder oss.

Slaraffene sier over og ut.

Legger ved et bilde tilslutt av favorittkelneren vår, Richard!

Champagne Beach, Million Dollar Point og en hund ved navn Tarzan

En langhelg på Espiritu Santo er unnagjort, og det var to noe reduserte 20-åringer (sammen blir vi 40!) som reiste tilbake til Efate og Port Vila mandag formiddag.

Etter litt småkrangling med taxisjåførene på flyplassen da vi ankom Santo, som var så desperate etter å ta oss med at de prøvde å få oss til å tro at bussene ikke hadde lov til å kjøre passasjerer med bagasje (hallo, vi er ikke dumme), kom vi endelig inn til Luganville, med hjelp av en dame med en større skjeggvekst på haka. Her opplevde vi til vår store overraskelse at alt av hoteller og resorter hadde bestemt seg for å øke prisene betraktelig etter Lonely Planet sitt besøk i 2009, men fikk til slutt innlosjert oss på motellet til noe som må være Vanuatu's hyggeligste ektepar. Louis fra Frankrike og hans lokale kone, Marie France, sammen med hunden deres Tarzan, gjorde oppholdet vårt i byen til en sann glede. Ikke bare fikk vi bruke deres private laptop inne i stua og låne hunden deres som kjæledyr, men Marie tilbydte seg også å vaske klærne våre, helt gratis!

Første kvelden vår ble vi invitert med til byens fremste utested, den Sør-Afrikanske puben Lope Lope. Fredager betyr biljard-turnering, og det var en blandet gjeng i lokalet, alt fra den 12 år gamle australske Justin Bieber look-alike'en Matt (som får lov til å delta fordi han er dødsgod i biljard), til australske ektepar og New Zealandske bønder (for å nevne noe). Uheldigvis stengte puben tidlig, fordi de fleste skulle ut og fiske midt på natten, grunnet den lokale fiskekonkurransen (som egentlig bare er en unnskyldning for at mannfolka kan dra ut i båt og drikke øl, og for at alle vi andre kan feire).

Lørdagen dro vi på tur opp østkysten, sammen med Carl, vår lokale guide/sjåfør for dagen. Han fortalte oss om alt fra japanske oppdrettskuer, hybrid-kokosnøtter og amerikanske sykehus fra WWII (mer informasjon om dette kan bli utgitt etter forespørsel). På turen opp kysten fikk vi se et fantastisk blått Blue Hole, hvor vi også fikk oss et forfriskende bad. I tillegg fikk vi badet på den flotte stranden i Port Orly, før vi ankom siste destinasjon, den billedeskjønne og vakre Champagne Beach. I og med at det regnet da vi ankom (regntid slår aldri feil), fikk vi spist egenlaget lunsj (vi tenker faktisk budsjett, mamma!) i ro og mak under et tak, før vi utnyttet godværet etterpå til å ligge å flyte i det altfor behagelige vannet. Forresten, navnet for hav på lokalspråket er "salwota", noe som igrunn passer bra.



Søndag morgen gjorde vi noe vi egentlig ikke trodde vi turte, nemlig dykket! Vi tok et "introductory dive", noe som inneholder en masse teori, øvelse på grunt vann, for så å dykke ca 10 meter ned til slutt. Like utenfor Luganville finner man Million Dollar Point, noe som på mange måter er en av verdens større undervanns søppelplasser. Etter WWII bestemte nemlig USA seg, som hadde flere baser her, for å dumpe alt utstyret sitt (biler, tanks, våpen etc) rett ned i vannet, istedet for å selge det eller donere det til landet, og det var her vi dykket. For det første var det å dykke kjempegøy, og langt ifra så skummelt som vi trodde det skulle være, takket være vår utrolig flinke lærer Rhyan (så fort man lærer seg å puste normalt, og skjønner hvilken knapp på vesten som gjør at man flyter, og hvilken som gjør at man synker...), men det var også ganske spennende å se bilhjul og tanksskrog liggende på havets bunn. Det har vokst frem et naturlig korallrev på MDP, og vi kan berette at også her ble Nemo observert (han må ha vært på ferie fra Australia, der vi så han sist).


Senere på dagen dro vi ut på øya Aore, selve hovedkvarteret for fiskekonkurransen, og tilbrakte den utrolig varme dagen for det meste i bassenget eller i sjøen. Etter en rask dusj på motellet dro vi tilbake igjen til øya, og resten fortalte vel Gina i forrige innlegg. Kan nevne at det faktum at det var Johanne sin bursdag om bare så og så mange timer ble formidlet til om lag halvparten av klientellet i løpet av kvelden, noe som resulterte i et stort antall tidlige gratulasjoner, og at bursdagen varte mye lenger enn den vanligvis ville gjort.

Vi spiste forresten middag på kinesisk restaurant, og var så heldige å få servert risen vår i en slags blå termos, som hadde passet rett inn i et 70'talls kjøkken. Estetisk. I tillegg kan det nevnes at det fortsatt er julesalg i Luganville. Bare synd vi først så skiltet på en søndag, da butikken var stengt.

Også må vi jo nevne hvordan øya fikk navnet sitt! Da den portugisiske sjøfareren Torres ankom øya på 1600-tallet var han sikker på at han endelig hadde nådd Australia, og øya fikk navnet Terra Australis de Espiritu Santo. Kannibalene likte ikke å bli forvekslet med de didgeridoo-spillende naboene, men Torres slapp heldigvis unna. Idag heter øya bare Espiritu Santo.



Mi wantem Tusker!

Beachfront Resort - Espiritu Santo

Hotellet vi hadde planer om å sjekke inn på, men måtte endre planene da prisene i Lonely Planet har doblet seg på 3 år. Fri bruk av stranden reddet heldigvis dagen vår.

Thundering Tanna

Tanna er to ting her på Vanuatu. For det første så kan det være en tann i bestemt form entall, men det kan også være en av de sørligste øyene i landet, og øya vi reiste til (nok en gang ubeskrivelig tidlig) tirsdag morgen. Her på Vanuatu har de et helt annet tidsbegrep, og ting går sakte, noe som i de fleste tilfeller passer oss greit. Derimot er det ikke greit den gangen man møter opp på flyplassen klokken 06:00 fordi det er da check-in starter, men kommer til en helt tom flyplass, hvor lysene ikke engang er slått på. Og enda mer irriterende at det tar 45 minutter før en ansatt stiller seg i skranken og begynner å sjekke folk inn (vi trenger kanskje ikke å nevne at en slovaker kvelden før lurte oss til å dele en flaske gin med han, for så å ende opp på hotellets bar/casino).

Etter så vidt å ha lettet med flyet, landet vi på Tanna, øya som nevnt tidligere ligger nesten helt sør i landet. Vi ble hentet i en pick-up og kjørt til hotellet, og oppdaget til vår glede at de 3 andre vestlige menneskene på flyet skulle bo samme sted som oss. Tanna's mest spesielle turistattraksjon er en vaskeekte aktiv vulkan, og det var nettopp dette som var grunnen for besøket vårt, så vi booket likegjerne turen dit samme ettermiddag. Fulle av forventning kjørte vi avgårde i en 4WD (det eneste passende kjøretøyet på denne ganske rolige øya, skjønte vi etterhvert) sammen med vulkanguiden Louis, den fartsglade sjåføren Jack, tyskeren Martin og to franske gutter vi er ganske sikre på at "kjørte den andre fila", for å si det sånn.

Hovedfartsåren mellom den internasjonale flyplassen på øya og vulkanen, en av landets største turistattraksjoner, var et kapittel for seg selv. Asfalt finnes kun de første 50 meterne etter flyplassen, og akkurat gjennom "hovedstaden" på øya så veien ganske grei ut, men ellers består den av en liten "dirt-track", som flere steder var i dårligere stand enn veien til Høgebakken etter en tøff vinter (denne skjønner kun Vartdalinger). Hull i veien, bratte bakker, dårlige broer, og to norske jenter som satt bak i jeepen, med kun en liten stang å holde seg i for å forhindre å bli kastet ut på veien. Spennende tur altså.

Etter å ha kommet over en liten fjelltopp, stoppet sjåføren, guiden ropte "pictures!", og vi fikk vårt første glimt av Mount Yasur, den 361m høye (AKTIVE) vulkanen. Et storslått syn, og det ble ikke verre at den peste ut røyk som en gammel skorstein. Vi kjørte (etter litt vulkanposering) videre, og kom etterhvert ut på "ash plains" (husker ikke det norske ordet lenger..), og hadde det ikke vært for at vi i det fjerne kunne se noen trær, kunne vi likegjerne vært på månen (landskapsmessig). Her ble det igjen posering, vi fikk servert snacks, og en gang iblant kom det høye buldrelyder fra vulkanen, nesten slik en sulten mage skriker om mat. Sulten vulkan, altså. Virker lovende.

Enda mer spente kjørte vi det siste stykket opp til vulkanen, og de har faktisk laget en parkeringsplass bare 100 meter fra toppen (slik at det skal bli enklere for japanske turister med hofteproblemer å se denne storslåtte lavaspruteren, men som også gjorde alt lettere for oss). Vi gikk opp bakken til vulkanen, og ble ganske overveldet da det plutselig sprutet lava opp foran oss (heldigvis på en betryggende avstand), men lite visste vi om at dette kun var begynnelsen.

Guiden vår fikk oss til å gå med han på toppen av krateret, for å vise oss den beste plassen for "vulcanowatching". Mens vi gikk på toppet av eggen, med 200 meter ned på den ene siden, og 100 meter ned til lavasjøen på den andre siden, i tillegg til frisk bris, følte man at døden var nær, men vi kom oss alle sammen levende over på den andre siden av krateret. Jo lengre vi gikk, desto mer så vi av bunnen av krateret, og vi fikk oppleve flere store fyrverkeri mens vi gikk. Til slutt stoppet vi, og kunne se tre av vulkanens 4 lavasjøer, og virkelig oppleve all aktiviteten som foregikk der nede. Lavaen boblet opp konstant, mens det hvert andre minutt kom et stort smell, en kjempestråle på over 100 meter lava ble skutt opp, etterfulgt av at småstein og aske ble blåst rett på oss.

Etter ca en time begynte det å mørkne, og det var enda mer spektakulært å se vulkanen i mørket. Nå ble det også enda flere eksplosjoner, og det var flere ganger vi følte at det nesten var for mye og det ville bli utbrudd, men i dette tilfellet stolte vi på de profesjonelle. Vi kan med hånda på hjertet innrømme at vi aldri noensinne har sett noe lignende, det var et massivt syn vi sannsynligvis aldri kommer til å se igjen. Utrolig kult å si at man har hatt aske fra en aktiv vulkan, ikke bare i håret, men i ørene, nesa, inni BH-en (skjønner ikke hvordan det kom seg dit) og i munnen. Slå den.

Resten av oppholdet på Tanna var rolig. Neste dag dro vi sammen med Martin inn til Lenakel, "hovedstaden" på øya. Her smakte vi på lokale delikatesser på markedet, gikk rundt og rundt, spiste lunsj, og hadde en lang samtale med en sær franskmann som hadde bodd 26 år alene i fjellene i nabolandet New Caledonia, for så å flytte til Vanuatu for 3 år siden. Han fortalte masse om slike ting de lokale ikke vil snakke om, og det var to spennende timer vi tilbrakte rundt bordet med han mens vi ventet på lunsjen vår. Vi snorklet også i tidenes mest skuffende Blue Hole, som egentlig bare kan omdøpes til Sausage Hole, fordi det krydde av ekle sjøpølser. Siste natten var det regnstorm, noe som gjorde det enda enklere å forlate øya etter bare to netter. Men alt i alt en fantastisk opplevelse!

Bilder fra vulkanen kommer når vi finner en datamaskin med Internett. (ikke så lett som det høres ut som her).

Rånetur på scooter

Kunna kunna sau sau

Yo! (Det er slik de lokale sier hei)

Etter en liten flytur over en liten del av Stillehavet (hvor vi på ekte vanuatisk vis selvfølgelig fikk servert måltid), landet vi på Aeroport de Bauerfield Port Vila Airport (tydeligvis viktig å fortelle både engelsk- og fransktalende at de nå har ankommet flyplassen), og oppdaget til vår store forskrekkelse at mobilene våre kun viste "ingen signal" etterfulgt av "kun SOS" etter litt utprøving. Noe krise. Etter immigrasjonssjekken ble vi ønsket velkommen av et lokalt band som stod oppstilt ved bagasjebåndet og sang muntert om landet, sannsynligvis for å underholde oss reisende mens vi ventet på bagasjen. "Vanuatu - the happiest land on Earth" har nå blitt vår nye favorittsang, og den går på replay i hodene våres.

Allerede etter taxituren til hotellet ble vi overrasket over hvor lite dette landet er, da kartet i Lonely Planet misviste oss til å tro det ville være et godt stykke. Det var det ikke. Etter litt over 10 min gjennom et mørkt landskap dykket bygninger, og snart også, hotellet vårt opp. Gina, hotellbooking-mesteren, hadde booket hotell på forhånd og vi endte på en eller annen måte opp på et Beach-Front Resort. (ikke lett å leve på budsjett i et land som tjener penger på rike australere)

Første dagen fulgte vi Lonely Planet til punkt og prikke, og tok den anbefalte " city-walk". Gjennom en ulevelig hete måtte vi dra ferierumpene våre opp de bratte bakkene over byen, og fikk sett både Sacre Cœer (ikke like imponerende som den i Paris), regjeringsbygget og en "WWII Memorial". Midt i turen, da heten stod på som verst og vi måtte begynne å bruke Johanne sin ekstra singlet som håndkle for å tørke svette med, opplevde vi Lonely Planet sin første tabbe. På denne delen av "citywalken" skulle vi nemlig gå opp en ekstra bakke for å kunne se (quote Lonely Planet): "the gloriously pink Court House. You can go inside to see fabulous timber doors and a sweeping staircase". Kulturelle som vi er gledet vi oss til dette synet, men ble mildt sagt skuffet da alt som var igjen var et gjengrodd, halvveis nedbrent hus med rester av rosa kanter. Vi måtte bare akseptere nederlaget, snu, og fortsette videre nedover i heten, mens vi lengtet etter et kaldt bad.

Det kalde badet fikk vi da vi nesten hadde nådd sjøen, og det begynte å regne. Mens vi søkte ly, oppdaget vi til vår store glede at man gjennom "Vanuatu@Wireless" kan få 10 min med gratis wifi hver andre time. Små barn store gleder. På kvelden sjekket vi inn på et nytt hotell (dette var planlagt, grunnet hotellbookingmester Ginas hotellspekulering på hotels.com). Vi må innrømme at det er lett å bli for godt vant og glemme at man egentlig er backpackere, når hotellet har pannekaker til frokost, tidenes mykeste senger, myke frottéhåndklær på badet og leverer frokost kvelden før fordi du skal rekke et fly grytidlig neste dag.

Vår andre dag på Vanuatu leide vi scooter, og kjørte avgårde på eventyr. Først så vi Secret Garden, en hage der det kryr av mosquitos, er kjempevarmt, og man lærer masse om Vanuatus historie. Blant annet var de mange historiene om kannibalisme ekstremt fascinerende. Det er ikke lenger siden enn i 1969 at Ni-Vans på en av de mindre øyene spiste mennesker sist, og på 70-tallet måtte regjeringen gjerde inn kirkegården fordi det ble meldt om at noen gravde opp ferske lik og sugde ut beinmargen. En helt annerledes kultur, for å si det sånn.

I Secret Garden fikk Johanne seg en god latter da Gina måtte posere for kameraet med to Iguanaer på hånda, men måtte straks bite i seg latteren da den gale guiden fant frem en boa (SLANGE ALTSÅ), og mente det var hennes tur. Det var en livredd Johanne som stod stiv som en stokk og ynket seg da den lokale guiden ikke bare la slangen på skuldrene hennes, men også surret den fast. Det gjorde det ikke noe bedre at han spøkte om at det var en kvelerslange. Og hvis noen lurer, slangefrykten er fortsatt intakt!

Klare for et bad etter sprengheten kjørte vi videre til Mele Cascades, en fantastisk flott 37m høy foss. Utrolig vakkert, og det var et overveldende syn å kunne bade like under noe så fint (selv om vi følte vi ødela romantikken for de hvertfall 10 forskjellige parene som var på kjærestetur). Vi fikk også dratt innom Hideaway Island, en liten sandøy med et Resort på, og solt oss litt før vi måtte levere tilbake scooteren.

Mandag dro på vi en rundtur rundt Efate, med en kjempehyggelig guide som fortalte oss alt som var å vite. Her fikk vi vårt første møte med lokale stammefolk, da en skummel skogmann hoppet ut av skogen rett foran oss på stien, og pekte spydet sitt mot oss. Gina ble noe redd, mens Johanne ledet vei videre ut på en liten klaring, der vi ble møtt av ikke mindre enn 8 skumle skogmenn med spyd, som kom gående mot oss mens de sa ting vi ikke forstod. Vi hadde jo såklart betalt for dette, men hadde glemt å spørre hva turen egentlig gikk ut på.

I stamme-landsbyen lærte vi om den mest effektive fiskemetoden de bruker. Man fester likegodt en giftig liane til en stokk, og putter den ned i et tidevannsbasseng. Giften fjerner alt oksygenet fra bassenget, alle fiskene dør, og man har mat for hvertfall en uke. Men dette er en hemmelighet, da.

Øya er kun 140km i omkrets, så rundturen tok bare en liten dag (igjen ble vi fascinert over hvor lite landet er) inkludert masse stopp. Blant annet så vi en gjenglemt amerikansk tanks i vannkanten, Sigarette Beach, en blomsterhage og den gjengrodde minebyen "Pang-Pang" (passende navn for et sted der det foregikk mye sprengning).

Guiden vår fortalte mange historier om landet, blant annet hvordan de lokale behandlet de første misjonærene som kom til landet. "They used to kill them, boil them and eat them. You know, the old saying was that white meat is good meat!" Heldigvis er alle kristne nå, og foretrekker en god oksebiff.

Vi fikk også oppleve en Melanesian Feast på hotellet, og smakte kava. Kava er en drikk laget av en spesiell plante, og den skal blant annet fjerne alt stress, gjøre deg tynn, og få deg på godt humør. Drikken smaker som såpevann blandet med tannlegebedøvelse, og ser ut som om det er tappet rett fra en søkepytt. Det var en opplevelse å ha tre lokale kledd opp i tradisjonelle hoftekleder danse mot deg med kavaen, mens de sang "kunna kunna sau sau", i stigende rytme helt til du hadde chugga hele kokosnøttglasset. Vi ble enige om at et glass kava ikke gjør stort for humøret og stresset (eller fasongen), men satt igjen med en rar bedøvet følelse i tunga og leppene. Neste gang får vi dra på en ordentlig kava-bar.

Tirsdag morgen dro vi med fly videre til neste øy, men for at dette innlegget ikke skal bli lenger enn en eksamensstil, må vi nesten runde av nå.

Lookim yo afta! (Ja, vi er flytende i Bislama nå)

Mele Cascades

Har badet i verdens vakreste foss (eller var det vannfall, Tonje?).