En langhelg på Espiritu Santo er unnagjort, og det var to noe reduserte 20-åringer (sammen blir vi 40!) som reiste tilbake til Efate og Port Vila mandag formiddag.
Etter litt småkrangling med taxisjåførene på flyplassen da vi ankom Santo, som var så desperate etter å ta oss med at de prøvde å få oss til å tro at bussene ikke hadde lov til å kjøre passasjerer med bagasje (hallo, vi er ikke dumme), kom vi endelig inn til Luganville, med hjelp av en dame med en større skjeggvekst på haka. Her opplevde vi til vår store overraskelse at alt av hoteller og resorter hadde bestemt seg for å øke prisene betraktelig etter Lonely Planet sitt besøk i 2009, men fikk til slutt innlosjert oss på motellet til noe som må være Vanuatu's hyggeligste ektepar. Louis fra Frankrike og hans lokale kone, Marie France, sammen med hunden deres Tarzan, gjorde oppholdet vårt i byen til en sann glede. Ikke bare fikk vi bruke deres private laptop inne i stua og låne hunden deres som kjæledyr, men Marie tilbydte seg også å vaske klærne våre, helt gratis!
Første kvelden vår ble vi invitert med til byens fremste utested, den Sør-Afrikanske puben Lope Lope. Fredager betyr biljard-turnering, og det var en blandet gjeng i lokalet, alt fra den 12 år gamle australske Justin Bieber look-alike'en Matt (som får lov til å delta fordi han er dødsgod i biljard), til australske ektepar og New Zealandske bønder (for å nevne noe). Uheldigvis stengte puben tidlig, fordi de fleste skulle ut og fiske midt på natten, grunnet den lokale fiskekonkurransen (som egentlig bare er en unnskyldning for at mannfolka kan dra ut i båt og drikke øl, og for at alle vi andre kan feire).
Lørdagen dro vi på tur opp østkysten, sammen med Carl, vår lokale guide/sjåfør for dagen. Han fortalte oss om alt fra japanske oppdrettskuer, hybrid-kokosnøtter og amerikanske sykehus fra WWII (mer informasjon om dette kan bli utgitt etter forespørsel). På turen opp kysten fikk vi se et fantastisk blått Blue Hole, hvor vi også fikk oss et forfriskende bad. I tillegg fikk vi badet på den flotte stranden i Port Orly, før vi ankom siste destinasjon, den billedeskjønne og vakre Champagne Beach. I og med at det regnet da vi ankom (regntid slår aldri feil), fikk vi spist egenlaget lunsj (vi tenker faktisk budsjett, mamma!) i ro og mak under et tak, før vi utnyttet godværet etterpå til å ligge å flyte i det altfor behagelige vannet. Forresten, navnet for hav på lokalspråket er "salwota", noe som igrunn passer bra.
Søndag morgen gjorde vi noe vi egentlig ikke trodde vi turte, nemlig dykket! Vi tok et "introductory dive", noe som inneholder en masse teori, øvelse på grunt vann, for så å dykke ca 10 meter ned til slutt. Like utenfor Luganville finner man Million Dollar Point, noe som på mange måter er en av verdens større undervanns søppelplasser. Etter WWII bestemte nemlig USA seg, som hadde flere baser her, for å dumpe alt utstyret sitt (biler, tanks, våpen etc) rett ned i vannet, istedet for å selge det eller donere det til landet, og det var her vi dykket. For det første var det å dykke kjempegøy, og langt ifra så skummelt som vi trodde det skulle være, takket være vår utrolig flinke lærer Rhyan (så fort man lærer seg å puste normalt, og skjønner hvilken knapp på vesten som gjør at man flyter, og hvilken som gjør at man synker...), men det var også ganske spennende å se bilhjul og tanksskrog liggende på havets bunn. Det har vokst frem et naturlig korallrev på MDP, og vi kan berette at også her ble Nemo observert (han må ha vært på ferie fra Australia, der vi så han sist).
Senere på dagen dro vi ut på øya Aore, selve hovedkvarteret for fiskekonkurransen, og tilbrakte den utrolig varme dagen for det meste i bassenget eller i sjøen. Etter en rask dusj på motellet dro vi tilbake igjen til øya, og resten fortalte vel Gina i forrige innlegg. Kan nevne at det faktum at det var Johanne sin bursdag om bare så og så mange timer ble formidlet til om lag halvparten av klientellet i løpet av kvelden, noe som resulterte i et stort antall tidlige gratulasjoner, og at bursdagen varte mye lenger enn den vanligvis ville gjort.
Vi spiste forresten middag på kinesisk restaurant, og var så heldige å få servert risen vår i en slags blå termos, som hadde passet rett inn i et 70'talls kjøkken. Estetisk. I tillegg kan det nevnes at det fortsatt er julesalg i Luganville. Bare synd vi først så skiltet på en søndag, da butikken var stengt.
Også må vi jo nevne hvordan øya fikk navnet sitt! Da den portugisiske sjøfareren Torres ankom øya på 1600-tallet var han sikker på at han endelig hadde nådd Australia, og øya fikk navnet Terra Australis de Espiritu Santo. Kannibalene likte ikke å bli forvekslet med de didgeridoo-spillende naboene, men Torres slapp heldigvis unna. Idag heter øya bare Espiritu Santo.
Mi wantem Tusker!
Etter litt småkrangling med taxisjåførene på flyplassen da vi ankom Santo, som var så desperate etter å ta oss med at de prøvde å få oss til å tro at bussene ikke hadde lov til å kjøre passasjerer med bagasje (hallo, vi er ikke dumme), kom vi endelig inn til Luganville, med hjelp av en dame med en større skjeggvekst på haka. Her opplevde vi til vår store overraskelse at alt av hoteller og resorter hadde bestemt seg for å øke prisene betraktelig etter Lonely Planet sitt besøk i 2009, men fikk til slutt innlosjert oss på motellet til noe som må være Vanuatu's hyggeligste ektepar. Louis fra Frankrike og hans lokale kone, Marie France, sammen med hunden deres Tarzan, gjorde oppholdet vårt i byen til en sann glede. Ikke bare fikk vi bruke deres private laptop inne i stua og låne hunden deres som kjæledyr, men Marie tilbydte seg også å vaske klærne våre, helt gratis!
Første kvelden vår ble vi invitert med til byens fremste utested, den Sør-Afrikanske puben Lope Lope. Fredager betyr biljard-turnering, og det var en blandet gjeng i lokalet, alt fra den 12 år gamle australske Justin Bieber look-alike'en Matt (som får lov til å delta fordi han er dødsgod i biljard), til australske ektepar og New Zealandske bønder (for å nevne noe). Uheldigvis stengte puben tidlig, fordi de fleste skulle ut og fiske midt på natten, grunnet den lokale fiskekonkurransen (som egentlig bare er en unnskyldning for at mannfolka kan dra ut i båt og drikke øl, og for at alle vi andre kan feire).
Lørdagen dro vi på tur opp østkysten, sammen med Carl, vår lokale guide/sjåfør for dagen. Han fortalte oss om alt fra japanske oppdrettskuer, hybrid-kokosnøtter og amerikanske sykehus fra WWII (mer informasjon om dette kan bli utgitt etter forespørsel). På turen opp kysten fikk vi se et fantastisk blått Blue Hole, hvor vi også fikk oss et forfriskende bad. I tillegg fikk vi badet på den flotte stranden i Port Orly, før vi ankom siste destinasjon, den billedeskjønne og vakre Champagne Beach. I og med at det regnet da vi ankom (regntid slår aldri feil), fikk vi spist egenlaget lunsj (vi tenker faktisk budsjett, mamma!) i ro og mak under et tak, før vi utnyttet godværet etterpå til å ligge å flyte i det altfor behagelige vannet. Forresten, navnet for hav på lokalspråket er "salwota", noe som igrunn passer bra.
Søndag morgen gjorde vi noe vi egentlig ikke trodde vi turte, nemlig dykket! Vi tok et "introductory dive", noe som inneholder en masse teori, øvelse på grunt vann, for så å dykke ca 10 meter ned til slutt. Like utenfor Luganville finner man Million Dollar Point, noe som på mange måter er en av verdens større undervanns søppelplasser. Etter WWII bestemte nemlig USA seg, som hadde flere baser her, for å dumpe alt utstyret sitt (biler, tanks, våpen etc) rett ned i vannet, istedet for å selge det eller donere det til landet, og det var her vi dykket. For det første var det å dykke kjempegøy, og langt ifra så skummelt som vi trodde det skulle være, takket være vår utrolig flinke lærer Rhyan (så fort man lærer seg å puste normalt, og skjønner hvilken knapp på vesten som gjør at man flyter, og hvilken som gjør at man synker...), men det var også ganske spennende å se bilhjul og tanksskrog liggende på havets bunn. Det har vokst frem et naturlig korallrev på MDP, og vi kan berette at også her ble Nemo observert (han må ha vært på ferie fra Australia, der vi så han sist).
Senere på dagen dro vi ut på øya Aore, selve hovedkvarteret for fiskekonkurransen, og tilbrakte den utrolig varme dagen for det meste i bassenget eller i sjøen. Etter en rask dusj på motellet dro vi tilbake igjen til øya, og resten fortalte vel Gina i forrige innlegg. Kan nevne at det faktum at det var Johanne sin bursdag om bare så og så mange timer ble formidlet til om lag halvparten av klientellet i løpet av kvelden, noe som resulterte i et stort antall tidlige gratulasjoner, og at bursdagen varte mye lenger enn den vanligvis ville gjort.
Vi spiste forresten middag på kinesisk restaurant, og var så heldige å få servert risen vår i en slags blå termos, som hadde passet rett inn i et 70'talls kjøkken. Estetisk. I tillegg kan det nevnes at det fortsatt er julesalg i Luganville. Bare synd vi først så skiltet på en søndag, da butikken var stengt.
Også må vi jo nevne hvordan øya fikk navnet sitt! Da den portugisiske sjøfareren Torres ankom øya på 1600-tallet var han sikker på at han endelig hadde nådd Australia, og øya fikk navnet Terra Australis de Espiritu Santo. Kannibalene likte ikke å bli forvekslet med de didgeridoo-spillende naboene, men Torres slapp heldigvis unna. Idag heter øya bare Espiritu Santo.
Mi wantem Tusker!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar