Leirekrigere, klokketårn og en feit hund ved navn Terra

Som nevnt i forrige innlegg tok vi altså buss fra Chengdu til Xian, fordi togene var fulle. Det ble ekstremt lite søvn denne natten, spesielt siden den innlagte mat-pausen (som vi hadde gledet oss til for å kunne kjøpe vann) ikke skjedde før klokken halv 2 på natten, og bussen var fremme i Xian allerede halv 6 på morgenen. Vel fremme fant vi heldigvis raskt et hostel, og heldige som vi er fikk vi lov å sjekke rett inn på dormen klokken 6, og fikk noen etterlengtede timer søvn.

Denne første dagen gikk med på å traske rundt i byen og sjekke ut diverse tårn. Både Klokketårnet og Trommetårnet ble besteget, og takket være mitt Youth Card fikk vi begge to student-pris. I begge tårnene var vi såpass heldige at vi fikk med oss musikkfremføringer, og på slutten av dagen følte vi begge to at vi hadde vært mer enn gjennomsnittlig kulturelle for en dag. Til vår store forundring fant vi også en Vero Moda butikk, men her ble det med tittingen.

Da middagstid nærmet seg dro vi på nytt på ekskursjon, denne gangen for å finne en berømt restaurant i byen. Vel fremme fant vi ut at det kun gikk an å bestille en rett, yángròu pàomó, den de var berømte for. Dette var en noe avansert matrett, med mye forberedningsarbeid, men med hjelp av to kinesiske gutter (som høflig nok spurte om de kunne sitte ved bordet vårt) klarte vi oss gjennom det. Man fikk utdelt en skål med to runde biter som lignet på en blanding mellom brød og tykklefse, som man måtte dele i så små som mulig biter. Deretter ble skålen tatt med inn på bakrommet, før den kom tilbake med en slags suppe av enten lam eller biff. Så kunne man putte oppi koriander og hele hvitløksfedd, før retten var klar til å spises. Det smakte overraskende godt, men brødbitene var fryktelig mektige, så det var umulig å spise opp alt. Resten av kvelden tilbrakte vi i den lille baren i kjelleren på hostellet med varierte gjester.

Onsdag var det klart for selve høydepunktet i Xian; Terra Cotta Warriors. For å spare penger droppet vi det enkle alternativet (melde oss på gruppetur med hostellet), tok saken i egne hender og tok lokalbuss. Alltid like spennende å ta buss og betale ved hjelp av gestikulering og peking. Vel fremme på åstedet for denne massive leire-kriger-lagingen måtte vi skyve vekk hauger av engelsktalende guider, som var mer enn overbevist om at vi ikke ville forstå noen verdens ting dersom vi ikke hadde guide. Vi var mer enn villige til å ta sjansen uten. Også her kjøpte jeg billetter og viste IYT-kortet mitt, og fikk billetter til halv pris. Kjempefornøyde forbi vi sparte masse penger gikk vi til billettkontrollen, hvor Hanna plutselig begynte å skjelve i buksa. Her måtte man nemlig vise bevis for den rabatterte billetten (sånn ca første gang det har skjedd i Asia), noe hun ikke hadde. Etter litt bambi-blikk og "spille dum", kombinert med kinesernes manglende evne til å forstå engelsk, kom hun derimot gjennom kontrollen, uten å måtte kjøpe ny (og riktig) billett.

Etter råd fra LP dro vi først til museumets kino, hvor vi lærte historien til Keiser Qin og krigerne. Deretter så vi alle tre hallene med krigerne. Den mest imponerende var Pit 1, som er den største, og også den som var med i Donald Duck noen år tilbake. Uansett, hele kriger-opplegget var ganske kult, men kanskje enda mer imponerende er det at de som jobber der har gravd seg ned gjennom jorden til krigerne ved hjelp av tannbørster og pensler.

Denne siste kvelden tilbrakte vi også i kjelleren på hotellets bar, hvor vi blant annet hørte på live-musikk og drakk drinken "Love Poison" (det var Hanna som fikk bestemme). Torsdag, siste dagen i byen, trasket vi bare rundt i de små gatene i byen og nøt solen. Vi var også vitne til en slags kinesisk slåsskamp midt på gata, men ble overrasket over det minimale innholdet av vold, og det at slåsserne var overstadig beruset klokken 13 på formiddagen. Men nå har vi altså sett det og. Da dagen gikk mot kveld og solen gikk ned, satte vi kursen mot togstasjonen. I natt ventet nemlig togtur, og mot alle forventninger var våre to kinesiske kupé-kamerater helt ok. Engelsk kunne de ikke, men bortsett fra litt snorking midt på natten gjorde de ikke stort av seg. På perrongen prøvde vi å kjøpe kyllingnudler ved hjelp av dyrelyder ("Not moooo, but bak-bak", mens vi danset fugledansen), men endte opp med noe som minnet mer om and. På tross av lugubre nudler sovnet vi etterhvert (de to andre sloknet i 9-tiden, mens vi leste til omlag midnatt), før vi våknet til skyskrapere og fuglesang i Beijing. Det er her vi er nå.

På gjensyn.