Kronisk Polo-feber

Jeg har nå vært i Beijing i 4 dager, og selv om jeg mest sannsynlig bare har fått med meg brøkdelen av det byen har å by på, har opplegget vært tett. Her kommer et detaljfyllt reisereferat.

Fredag morgen ankom vi togstasjonen i Beijing, etter en relativt grei natt på soft-sleeper i kupé med to soveglade, eldre, kinesiske menn. Onkelen til Hanna var supergrei og sendte privatsjåføren Chofe, så turen til luksus-gjestehuset vårt var både billig og behagelig. Gjestehuset, som forresten var helt gratis grunnet Hanna sitt nære slektskap med vertskapet, var plassert like utenfor byen, i et hyggelig nabolag med egen park og vakter, og rommet vårt var ensuite. Vel fremme hos Tante Rana og Onkel Dag fikk vi spise nybakt grovbrød med Jarlsberg ost til frokost. Gourmetmåltid.

Bilde av Mao:

For å ikke få glipp av verdifull sightseeingtid, brukte vi resten av dagen på å se Den Forbudte By, som ikke lenger er så forbudt, men slipper inn alle slags mennesker. Og ikke nok med det, men de slipper inn kjempemange mennesker, så vi måtte dessverre dele opplevelsen med ca en million kinesere. Planen var egenltig å se Mausoleumet til Mao, men grunnet mange mennesker og liten tid, fikk vi ikke presset dette inn i timeplanen. Inne i Den Forbudte By var det masse flott å se på, men ikke stort å gjøre. Likevel en hyggelig ting å se. Mens vi stod på utsiden av portene til Den Forbudte By, med nesa begravet i Lonely Planet for å finne ut hva vi skulle se, oppdaget jeg plutselig at det stod to kinesere foran oss og tok bilder av oss. Et lite blikk til venstre og høyre, og der stod det en kinesisk dame på hver side av oss og poserte for kameraene. Min umiddelbare reaksjon var at dette var uhyre uhøflig, og gikk dermed momentant fra stedet mens jeg ristet på hodet og skulte på kineserene. Hanna fant derimot situasjonen hysterisk morsom, og stod og lo av kineserene, som av en eller annen grunn synes det er helt OK å bruke oss som turistattraksjon. De kunne liksom bare spurt, også hadde vi stilt opp på bilde! Så hvis noen ser et bilde av to forvirrede norske jenter omringet av glisende kinesere, er det bare å spørre, så skal vi signere bildet. På kvelden ble det bursdagsmiddag for Hanna, arrangert av familien Skindlo på kinesisk restaurant.

Her er Hanna i Den Forbudte By:

Lørdagen fikk vi på nytt låne Chofe, og turet ned mot sentrum og Hutong-Byen. Etter en vandretur gjennom de smale gatene med de fine husene, og noen aldri så små innkjøp, gikk turen videre til Sommerpalasset. Her fikset vi oss inngang til studentpris, og begynte utforskingen. Hanna, som har vært der før, var ikke veldig villig til å gå opp alle trappene til det øverste palasset, men etter litt overtaling både gikk hun helt opp, og betalte (uten overtaling) den ekstra inngangsprisen på 10 yuan, for begge to. Vil kalle den gesten en sen bursdagsgave. På toppen prøvde en kinesisk gutt å posere ved (ikke med) oss mens kompisen tok bilde, men nå hadde vi lært, og dekket til ansiktene våre så fort vi så kameraet rettet mot oss.

Utsikten fra tempelet på toppen av Sommerpalasset:

Da vi hadde tatt masse bilder, spist is, og var lei av å bli snikfotografert, følte jeg at dette palasset kunne strykes av listen for denne gang, og turen gikk videre. MiRee, min mors kusine, studerer Kung Fu i Beijing, og dermed dro vi til hennes campus. Her ble vi med en gang beordret opp i et av byggene for å simulere diverse Kung Fu-øvelser med en kinesisk instruktør, mens en annen tok bilder. Grunnen var at en venn av MiRee trengte vestlige "studenter" til å posere for en brosjyre, og vi var ikke vanskelige å be! Deretter tok vi turen til en liten lokal restaurant bak skolen, hvor vi fikk smake på kinesisk mat vi ikke har smakt på før. Lotusrot er en ny favoritt, mens treøresopp ikke nådde helt til toppen. Vi smakte også på både daddeljuice og aloe vera- og drue juice, begge deler falt overraskende nok i smak.

MiRee viser frem eksamensantrekket:

I og med at vi ikke hadde samvittighet til å la Chofe bruke hele lørdagskvelden på å vente på å kjøre oss hjem, ble besøket kortere enn ønsket, men veldig hyggelig å besøke familie i det fjerne østen. Neste dag var satt av som shoppingdag (jeg hadde på dette tidspunktet kun 700 yuan igjen av hele budsjettet), og tok toget til sentrum for under to kroner. Først gikk turen til Yashow, fake-heaven. Her fikk jeg brukt de godt innøvde prutteegenskapene mine, og handlet to par converse for under hundrelappen. Score. Til lunsj/middag slo vi på stortromma og spiste Peking Duck. En veldig spennende matrett, som smakte kjempegodt.

Forberedning av anda, etterfulgt av Hanna (det rimte): 

Til dessert dro vi på nattmarked, noe Hanna hadde gledet seg til i mange måneder: jeg hadde nemlig lovet å spise skorpion. Vel fremme ble vi møtt av en eim av ekle lukter og ekle syn. Grillspyd med slange rundt, råe blekkspruter, og ikke minst et koldtbord av sprøstekte insekter. Etter å ha kikket fikk jeg bare mindre og mindre lyst til å spise denne scorpionen, men et løfte er et løfte, og med seks nysgjerrige turister, kineserene som jobbet der og Hanna sitt kamera som tilskuere, måtte jeg bite i det sure eplet og stappe scorpionen i kjeften. Førsteinntrykket var at krydderet var utrolig godt, men når det kom til tygging og svelging ble det heller verre. Hele scorpionen gikk til slutt ned i to bit, og Hanna var 50 yuan fattigere, men masse bilder av meg som spiser et ekkelt dyr rikere.

Bildedeokumentering av scorpionspisingen kommer når Hanna får sendt over bildene; jeg var nemlig for opptatt med å svelge scorpionen til å ta bilder. 

Mandag, siste dagen vår i Beijing, våknet vi til sol, noe som passet oss kjempebra i og med at vi hadde tenkt oss på muren. Chofe var vår dedicated driver også i dag, og etter litt over en times kjøring hadde vi endelig The Great Wall of China foran oss. For å slippe å trene, vi har jo sluppet greit unna det de siste månedene, brukte vi den enkleste løsningen for å komme oss de vel 400 høydemeterene opp til muren: stolheis. Vel oppe blåste det litt, men utsikten var likevel upåklagelig grunnet solskinn. Hanna ytret noen klagens ord mens vi trasket videre oppover mot topppunktet og enden, på denne delen av muren, noe som på mange måter var vel forståelig. "Jeg skjønner ikke at jeg gjør dette her, ENDA en gang, frivillig!". Nå skal det sies til hennes forsvar at trappetrinnene er fryktelig bratte mange steder, og stigningen lang.

Her ser dere stykket vi gikk:

Etter en del murkikking, bildetaking og rett og slett solnyting på muren, gikk turen ned igjen. For å frakte alle turistene så effektivt som mulig ned fra muren har det blitt laget en slags bob-bane, slik at man kan skli på kjelker ned hele veien. Veldig morsomt, hadde det ikke vært for at vi kom bak et ektepar som tydeligvis var livredde for tyngdekraften, og dermed bremset HELE veien. Moodkiller.
 

På kvelden var det tid for å pakke sekkene, noe som gikk overraskende greit på tross av shopping i Beijing. Vi fikk også presset inn både fotballspilling med den fire år gamle fetteren til Hanna og en tur i parken for å leke (med barna, altså, ikke for vår egen glede.) Tirsdag fløy vi hjem fra Beijing, og her skjedde turens kleineste opplevelse i security. Jeg ante nemlig fred og ingen fare gjennom kontrollen, men plutselig begynner vaktene å etterlyse eieren av sekken min på båndet. Jeg står frem som eier, og får spørsmålet: "Excuse me, do you have a knife in your bag?". Og kleint nok, det hadde jeg. Mini-Leathermanen min ble nemlig brukt til å skjære melon på nattoget til Beijing, og uten å tenke på det hadde den blitt værende i carry-on sekken min. Heldigvis fikk mitt Norske pass forsikret vaktene om at jeg ikke var ute etter å bruke kniven til annet enn å skjære melon og tomat, og jeg fikk lov til å gå videre til gaten, dog uten den godt brukte lommekniven.

I og med at vi fløy med russiske Aeroflot hjem, men mellomlanding i Moskva, sier det jo seg selv at det var en del russere med på flyet. Jeg har absolutt ikke noe imot det, problemet er bare at jeg tydeligvis ser fryktelig russisk ut, for på flyet snakket alle flyvertinnene russisk til meg, noe som gjorde bestilling av drikke enda vanskeligere. Det gamle dilemmaet kommer opp på nytt, hva er verst; at folk tror du er svensk eller russisk? Uansett, nå er jeg altså hjemme, jeg har ikke glemt å snakke norsk (har jo reist med nordmenn, så det er vel ikke så rart), og så og si ingenting er forandret.

Veldig, veldig trist at turen er over for denne gang, og selv om "all good things come to an end", håper jeg, og vet at Gina er ganske enig selv om hun ikke sitter her i skrivende øyeblikk, at det blir flere interessante turer ut i den store, vide verden i fremtiden.

PS: Utrolig smart av oss å komme hjem nå, for her er det jo skikkelig Sørlandssommer!

PS2: De som ikke forstår innleggets tittel, burde google begrepet. Det stammer fra Marco Polo, om noen var i tvil.