Kjempepandaer og tre små kinesere

Flyturen fra Hong Kong var lite innholdsrik, sett bort ifra Hanna sin åpenbare glede og entusiasme da hun fikk øye på Pepsi Max boksen i drikketralla til flyvertinnene, som hun iløpet av turen koste seg med. (Det er mangel på denne kjipe drikken i Asia, noe som er kjedelig for de avhengige) Da vi landet i Chengdu på kvelden, ble vi møtt av en temperatur vi ikke hadde kjent på mange måneder; det var nemlig under 30 grader, og der vi gikk på rullebanen ikledd shorts og t-skjorte var det nesten så man kunne trekke sammenligninger til norsk sommer. Herlig på mange måter.

Under taxituren inn til byen ble vi over gjennomsnittlig sjokkert over antall skyskrapere og størrelsen på motorveien. Vi (les: jeg) hadde nemlig antatt av en eller annen grunn at dette skulle være en koselig liten by med mange pandaer. Et liten kryssjekking med Lonely Planet og vi fant ut at byen hadde hele 4 millioner innbyggere, og forsåvidt en liten by etter kinesisk standard. Vi sjekket inn på Sim's Cozy Garden Hostel etter sterke anbefalinger fra LP, og vi ble så positivt overrasket at vi nesten ikke klarte å ytre ord. Bak de relativt kjedelige garasjedørene som skjulte hostellet, var det en stor hage, personalet snakket engelsk og var kjempebehjelpelige med bestilling av både billetter og pandatur, (minnet mye om Australia) og selv om dormen vår minnet litt for mye om en og annen leirskoletur i farge- og materialevalg, var det superkoselig å legge seg i hver sin overkøye, dra for gardinene, og for første gang på flere måneder sove med vinduene åpne, uten A/C, og likevel ikke svette ihjel.

Selv om søvnen var god, varte den dessverre ikke lenge, da vi ved ankomst forrige kveld hadde meldt oss på pandatur kommende morgen. Pandaene, type kjempe, blir veldig late utover dagen, og det anbefales å se dem om morgenen ved mating klokken 9. Dermed stod vi opp i halv 8 tiden, dro på oss det som har vært uniformen vår de siste månedene; shorts og singlet, og labbet ned. Litt forfjamsede la vi merke til at alle andre gikk med gensere, bukser eller skjerf. Like etter merket vi temperaturen, like rundt 20 grader og kaldt. Veldig uvant, men vi tok en rask avgjørelse og hentet hver vår genser.

Endelig ankommet Chengdu Giant Panda Research Base var det bare såvidt guiden vår, en noe forvirret kinesisk jente, klarte å finne frem til pandaene, men da vi kom frem var vi stumme av beundring. Pandaene, hvorav flertallet veier mer enn meg, lå bokstavelig talt oppi matfatet, de med bedre manerer satt oppe, og knasket bambus som om det var chips fra McDonalds. Også var de kjempesøte! "So fluffy I'm gonna diiiiiieeee!!" for de som har sett Despicable Me. Vi ble også belært om at pandaene spiser under hele 16 timer av døgnet, de resterende timene henger de i forskjellige stillinger i eller fra trær. Minner mye om Koalaen, bortsett fra at Pandaene sover mindre.

Vi så også røde pandaer, og også noen yngre pandaer. Vi var vitne til en kjempepanda som satt seg ned og dreit, flere kjempepandaer som lå slengt på "sengene" sine og sov, i tillegg til at vi lærte både navn, alder og yndlingsaltivitetene til hver individuelle panda på plakater som stod rundt innhengningene. Utrolig nok likte flertallet av pandaene å spise, og en stor andel var glad i å klatre i trær.

Etter den omfattende pandatittingen dro vi tilbake til lunsj, hvor vi bestilte kinesisk mat. Jeg ble lurt av menyen, og bestilte tofu "famous shezuan style", noe som ikke var særlig godt, så nå har jeg hvertfall lært hva jeg ikke skal bestille. På ettermiddagen dro vi ned til sentrum for å kikke. Vi trodde jo vi hadde unnsluppet alle shoppingmuliheter da vi reiste til indre Kina, men så feil kan man ta. Alt fra store (og dyre) internasjonale motehus til H&M var å finne i gatene, men vi (les: undertegnede) slapp unna gatene uten en eneste pose i hendene.

Da vi kom tilbake til hostellet var begge mest lystne på å ta en tidlig kveld for å lese våre altfor interressante bøker, men i og med at vi bodde på rom med en 40 år gammel dame som hadde vært ute og festet hele forrige natt, ville det være litt flaut at vi som to unge 20-åringer bare satt inne hver kveld og leste, og tok dermed turen ned i baren. Der møtte vi av alle folk en venninne fra Arendal, nemlig Sanne! Jeg visste at Sanne bodde i byen, og hadde prøvd å få kontakt med henne siden vi ankom byen, men grunnet Sanne og Olivia, en norsk venninne av Sanne, sin fjellekskursjon i helgen hadde hun ikke fått meldingene mine. Veldig tilfeldig at vi støtte på dem, men det ble en veldig hyggelig kveld med masse koselig prating. Bare synd vi skulle videre neste dag, og at Sanne skulle på jobb tidlig neste morgen, så det ble med dette ene treffet.

Neste dag dro vi ned til sentrum igjen, hvor vi inntok frokost på Starbucks (det var enten det eller luguber kinesisk frokost..), før vi tok turen til People's Park. Her ble vi møtt av horder av eldre kinesere som danset pardans til musikk, folk som holdt på med Tai Chi, og ellers alt man kan tenke seg av kinesere. En utrolig fin park, men en kunstig innsjø midt i hvor det var mulig å leie robåt. Denne sjansen benyttet såklart vi oss av, og vi må innrømme at vi briljerte med årene, til kineserne, som tydeligvis har dårlig trening i roing, sin store begeistring. Vi ble til og med sjekket opp av kinesiske gutter ute på vannet, men unnslapp relativt fort grunnet vår erfarne roing.

Etter litt mer vandring rundt i parken hvor vi fikk sett enda mer dansing, og en mann som hadde enmannskonsert, dro vi på det berømte tehuset ved innsjøen. Litt småspente bestilte vi Lemon Tea av en ikke-engelsk-talende servitør. Teen var derimot kjempegod, og vi har funnet en ny favoritt-kinesisk-drikk.

Som nevnt tidligere har vi ikke allverdens med tid før vi reiser hjem (15.mai), så vi hadde bestilt billetter med buss til Xian allerede klokken 1900 denne dagen. Planen var egentlig å ta tog, men togene var nesten fulle, og det fristet ikke stort å måtte sove i hver vår kupé. I taxien tilbake til hostellet (nå begynte vi å få dårlig tid for å rekke bussen) hadde tydeligvis sjåføren vår fått det for seg at vi snakket kinesisk. Hver gang han snakket var det på kinesisk, han snudde seg til og med i lyskryss og spurte oss om ting på kinesisk, og ventet på svar helt til vi nesten skrek "We do not speak chinese!". Våre måpende ansiktet var visst ikke nok. Heldigvis rakk vi bussen, med et par minutters margin, og fikk etter en del om og men sitte ved siden av hverandre. Også her ble vi forvesklet med kinesere, og sjåføren ga oss ordre på kinesisk. Da vi forklarte at vi ikke snakket kinesisk, til flere av passasjerene sin store fornøyelse, fikk sjåføren til slutt pekt og gestikulert nok til at vi skjønte hvor vi skulle sitte. Uheldigvis rakk vi ikke å kjøpe vann før vi skulle på bussen, og det eneste vi har av mat er sjokoladen vi kjøpte før flyturen til Vietnam (Dairy fruktnøtt og kindermaxi), så hvis ikke bussen stopper snart kommer vi enten til å sulte ihjel, eller være kjempetørste resten av natta fordi man blir veldig tørst av sjokolade. Dilemma.

\
• )
/

Forsøk på å lage kineser.

PS: vi har dårlig med dekning i Xi'an hvor vi er nå, og Facebook er for det meste stengt. Sånn at ingen friker ut fordi de ikke får tak i oss.