Reiserute
fredag 2. mars 2012
torsdag 1. mars 2012
Kunna kunna sau sau
Yo! (Det er slik de lokale sier hei)
Etter en liten flytur over en liten del av Stillehavet (hvor vi på ekte vanuatisk vis selvfølgelig fikk servert måltid), landet vi på Aeroport de Bauerfield Port Vila Airport (tydeligvis viktig å fortelle både engelsk- og fransktalende at de nå har ankommet flyplassen), og oppdaget til vår store forskrekkelse at mobilene våre kun viste "ingen signal" etterfulgt av "kun SOS" etter litt utprøving. Noe krise. Etter immigrasjonssjekken ble vi ønsket velkommen av et lokalt band som stod oppstilt ved bagasjebåndet og sang muntert om landet, sannsynligvis for å underholde oss reisende mens vi ventet på bagasjen. "Vanuatu - the happiest land on Earth" har nå blitt vår nye favorittsang, og den går på replay i hodene våres.
Allerede etter taxituren til hotellet ble vi overrasket over hvor lite dette landet er, da kartet i Lonely Planet misviste oss til å tro det ville være et godt stykke. Det var det ikke. Etter litt over 10 min gjennom et mørkt landskap dykket bygninger, og snart også, hotellet vårt opp. Gina, hotellbooking-mesteren, hadde booket hotell på forhånd og vi endte på en eller annen måte opp på et Beach-Front Resort. (ikke lett å leve på budsjett i et land som tjener penger på rike australere)
Første dagen fulgte vi Lonely Planet til punkt og prikke, og tok den anbefalte " city-walk". Gjennom en ulevelig hete måtte vi dra ferierumpene våre opp de bratte bakkene over byen, og fikk sett både Sacre Cœer (ikke like imponerende som den i Paris), regjeringsbygget og en "WWII Memorial". Midt i turen, da heten stod på som verst og vi måtte begynne å bruke Johanne sin ekstra singlet som håndkle for å tørke svette med, opplevde vi Lonely Planet sin første tabbe. På denne delen av "citywalken" skulle vi nemlig gå opp en ekstra bakke for å kunne se (quote Lonely Planet): "the gloriously pink Court House. You can go inside to see fabulous timber doors and a sweeping staircase". Kulturelle som vi er gledet vi oss til dette synet, men ble mildt sagt skuffet da alt som var igjen var et gjengrodd, halvveis nedbrent hus med rester av rosa kanter. Vi måtte bare akseptere nederlaget, snu, og fortsette videre nedover i heten, mens vi lengtet etter et kaldt bad.
Det kalde badet fikk vi da vi nesten hadde nådd sjøen, og det begynte å regne. Mens vi søkte ly, oppdaget vi til vår store glede at man gjennom "Vanuatu@Wireless" kan få 10 min med gratis wifi hver andre time. Små barn store gleder. På kvelden sjekket vi inn på et nytt hotell (dette var planlagt, grunnet hotellbookingmester Ginas hotellspekulering på hotels.com). Vi må innrømme at det er lett å bli for godt vant og glemme at man egentlig er backpackere, når hotellet har pannekaker til frokost, tidenes mykeste senger, myke frottéhåndklær på badet og leverer frokost kvelden før fordi du skal rekke et fly grytidlig neste dag.
Vår andre dag på Vanuatu leide vi scooter, og kjørte avgårde på eventyr. Først så vi Secret Garden, en hage der det kryr av mosquitos, er kjempevarmt, og man lærer masse om Vanuatus historie. Blant annet var de mange historiene om kannibalisme ekstremt fascinerende. Det er ikke lenger siden enn i 1969 at Ni-Vans på en av de mindre øyene spiste mennesker sist, og på 70-tallet måtte regjeringen gjerde inn kirkegården fordi det ble meldt om at noen gravde opp ferske lik og sugde ut beinmargen. En helt annerledes kultur, for å si det sånn.
I Secret Garden fikk Johanne seg en god latter da Gina måtte posere for kameraet med to Iguanaer på hånda, men måtte straks bite i seg latteren da den gale guiden fant frem en boa (SLANGE ALTSÅ), og mente det var hennes tur. Det var en livredd Johanne som stod stiv som en stokk og ynket seg da den lokale guiden ikke bare la slangen på skuldrene hennes, men også surret den fast. Det gjorde det ikke noe bedre at han spøkte om at det var en kvelerslange. Og hvis noen lurer, slangefrykten er fortsatt intakt!
Klare for et bad etter sprengheten kjørte vi videre til Mele Cascades, en fantastisk flott 37m høy foss. Utrolig vakkert, og det var et overveldende syn å kunne bade like under noe så fint (selv om vi følte vi ødela romantikken for de hvertfall 10 forskjellige parene som var på kjærestetur). Vi fikk også dratt innom Hideaway Island, en liten sandøy med et Resort på, og solt oss litt før vi måtte levere tilbake scooteren.
Mandag dro på vi en rundtur rundt Efate, med en kjempehyggelig guide som fortalte oss alt som var å vite. Her fikk vi vårt første møte med lokale stammefolk, da en skummel skogmann hoppet ut av skogen rett foran oss på stien, og pekte spydet sitt mot oss. Gina ble noe redd, mens Johanne ledet vei videre ut på en liten klaring, der vi ble møtt av ikke mindre enn 8 skumle skogmenn med spyd, som kom gående mot oss mens de sa ting vi ikke forstod. Vi hadde jo såklart betalt for dette, men hadde glemt å spørre hva turen egentlig gikk ut på.
I stamme-landsbyen lærte vi om den mest effektive fiskemetoden de bruker. Man fester likegodt en giftig liane til en stokk, og putter den ned i et tidevannsbasseng. Giften fjerner alt oksygenet fra bassenget, alle fiskene dør, og man har mat for hvertfall en uke. Men dette er en hemmelighet, da.
Øya er kun 140km i omkrets, så rundturen tok bare en liten dag (igjen ble vi fascinert over hvor lite landet er) inkludert masse stopp. Blant annet så vi en gjenglemt amerikansk tanks i vannkanten, Sigarette Beach, en blomsterhage og den gjengrodde minebyen "Pang-Pang" (passende navn for et sted der det foregikk mye sprengning).
Guiden vår fortalte mange historier om landet, blant annet hvordan de lokale behandlet de første misjonærene som kom til landet. "They used to kill them, boil them and eat them. You know, the old saying was that white meat is good meat!" Heldigvis er alle kristne nå, og foretrekker en god oksebiff.
Vi fikk også oppleve en Melanesian Feast på hotellet, og smakte kava. Kava er en drikk laget av en spesiell plante, og den skal blant annet fjerne alt stress, gjøre deg tynn, og få deg på godt humør. Drikken smaker som såpevann blandet med tannlegebedøvelse, og ser ut som om det er tappet rett fra en søkepytt. Det var en opplevelse å ha tre lokale kledd opp i tradisjonelle hoftekleder danse mot deg med kavaen, mens de sang "kunna kunna sau sau", i stigende rytme helt til du hadde chugga hele kokosnøttglasset. Vi ble enige om at et glass kava ikke gjør stort for humøret og stresset (eller fasongen), men satt igjen med en rar bedøvet følelse i tunga og leppene. Neste gang får vi dra på en ordentlig kava-bar.
Tirsdag morgen dro vi med fly videre til neste øy, men for at dette innlegget ikke skal bli lenger enn en eksamensstil, må vi nesten runde av nå.
Lookim yo afta! (Ja, vi er flytende i Bislama nå)
Etter en liten flytur over en liten del av Stillehavet (hvor vi på ekte vanuatisk vis selvfølgelig fikk servert måltid), landet vi på Aeroport de Bauerfield Port Vila Airport (tydeligvis viktig å fortelle både engelsk- og fransktalende at de nå har ankommet flyplassen), og oppdaget til vår store forskrekkelse at mobilene våre kun viste "ingen signal" etterfulgt av "kun SOS" etter litt utprøving. Noe krise. Etter immigrasjonssjekken ble vi ønsket velkommen av et lokalt band som stod oppstilt ved bagasjebåndet og sang muntert om landet, sannsynligvis for å underholde oss reisende mens vi ventet på bagasjen. "Vanuatu - the happiest land on Earth" har nå blitt vår nye favorittsang, og den går på replay i hodene våres.
Allerede etter taxituren til hotellet ble vi overrasket over hvor lite dette landet er, da kartet i Lonely Planet misviste oss til å tro det ville være et godt stykke. Det var det ikke. Etter litt over 10 min gjennom et mørkt landskap dykket bygninger, og snart også, hotellet vårt opp. Gina, hotellbooking-mesteren, hadde booket hotell på forhånd og vi endte på en eller annen måte opp på et Beach-Front Resort. (ikke lett å leve på budsjett i et land som tjener penger på rike australere)
Første dagen fulgte vi Lonely Planet til punkt og prikke, og tok den anbefalte " city-walk". Gjennom en ulevelig hete måtte vi dra ferierumpene våre opp de bratte bakkene over byen, og fikk sett både Sacre Cœer (ikke like imponerende som den i Paris), regjeringsbygget og en "WWII Memorial". Midt i turen, da heten stod på som verst og vi måtte begynne å bruke Johanne sin ekstra singlet som håndkle for å tørke svette med, opplevde vi Lonely Planet sin første tabbe. På denne delen av "citywalken" skulle vi nemlig gå opp en ekstra bakke for å kunne se (quote Lonely Planet): "the gloriously pink Court House. You can go inside to see fabulous timber doors and a sweeping staircase". Kulturelle som vi er gledet vi oss til dette synet, men ble mildt sagt skuffet da alt som var igjen var et gjengrodd, halvveis nedbrent hus med rester av rosa kanter. Vi måtte bare akseptere nederlaget, snu, og fortsette videre nedover i heten, mens vi lengtet etter et kaldt bad.
Det kalde badet fikk vi da vi nesten hadde nådd sjøen, og det begynte å regne. Mens vi søkte ly, oppdaget vi til vår store glede at man gjennom "Vanuatu@Wireless" kan få 10 min med gratis wifi hver andre time. Små barn store gleder. På kvelden sjekket vi inn på et nytt hotell (dette var planlagt, grunnet hotellbookingmester Ginas hotellspekulering på hotels.com). Vi må innrømme at det er lett å bli for godt vant og glemme at man egentlig er backpackere, når hotellet har pannekaker til frokost, tidenes mykeste senger, myke frottéhåndklær på badet og leverer frokost kvelden før fordi du skal rekke et fly grytidlig neste dag.
Vår andre dag på Vanuatu leide vi scooter, og kjørte avgårde på eventyr. Først så vi Secret Garden, en hage der det kryr av mosquitos, er kjempevarmt, og man lærer masse om Vanuatus historie. Blant annet var de mange historiene om kannibalisme ekstremt fascinerende. Det er ikke lenger siden enn i 1969 at Ni-Vans på en av de mindre øyene spiste mennesker sist, og på 70-tallet måtte regjeringen gjerde inn kirkegården fordi det ble meldt om at noen gravde opp ferske lik og sugde ut beinmargen. En helt annerledes kultur, for å si det sånn.
I Secret Garden fikk Johanne seg en god latter da Gina måtte posere for kameraet med to Iguanaer på hånda, men måtte straks bite i seg latteren da den gale guiden fant frem en boa (SLANGE ALTSÅ), og mente det var hennes tur. Det var en livredd Johanne som stod stiv som en stokk og ynket seg da den lokale guiden ikke bare la slangen på skuldrene hennes, men også surret den fast. Det gjorde det ikke noe bedre at han spøkte om at det var en kvelerslange. Og hvis noen lurer, slangefrykten er fortsatt intakt!
Klare for et bad etter sprengheten kjørte vi videre til Mele Cascades, en fantastisk flott 37m høy foss. Utrolig vakkert, og det var et overveldende syn å kunne bade like under noe så fint (selv om vi følte vi ødela romantikken for de hvertfall 10 forskjellige parene som var på kjærestetur). Vi fikk også dratt innom Hideaway Island, en liten sandøy med et Resort på, og solt oss litt før vi måtte levere tilbake scooteren.
Mandag dro på vi en rundtur rundt Efate, med en kjempehyggelig guide som fortalte oss alt som var å vite. Her fikk vi vårt første møte med lokale stammefolk, da en skummel skogmann hoppet ut av skogen rett foran oss på stien, og pekte spydet sitt mot oss. Gina ble noe redd, mens Johanne ledet vei videre ut på en liten klaring, der vi ble møtt av ikke mindre enn 8 skumle skogmenn med spyd, som kom gående mot oss mens de sa ting vi ikke forstod. Vi hadde jo såklart betalt for dette, men hadde glemt å spørre hva turen egentlig gikk ut på.
I stamme-landsbyen lærte vi om den mest effektive fiskemetoden de bruker. Man fester likegodt en giftig liane til en stokk, og putter den ned i et tidevannsbasseng. Giften fjerner alt oksygenet fra bassenget, alle fiskene dør, og man har mat for hvertfall en uke. Men dette er en hemmelighet, da.
Øya er kun 140km i omkrets, så rundturen tok bare en liten dag (igjen ble vi fascinert over hvor lite landet er) inkludert masse stopp. Blant annet så vi en gjenglemt amerikansk tanks i vannkanten, Sigarette Beach, en blomsterhage og den gjengrodde minebyen "Pang-Pang" (passende navn for et sted der det foregikk mye sprengning).
Guiden vår fortalte mange historier om landet, blant annet hvordan de lokale behandlet de første misjonærene som kom til landet. "They used to kill them, boil them and eat them. You know, the old saying was that white meat is good meat!" Heldigvis er alle kristne nå, og foretrekker en god oksebiff.
Vi fikk også oppleve en Melanesian Feast på hotellet, og smakte kava. Kava er en drikk laget av en spesiell plante, og den skal blant annet fjerne alt stress, gjøre deg tynn, og få deg på godt humør. Drikken smaker som såpevann blandet med tannlegebedøvelse, og ser ut som om det er tappet rett fra en søkepytt. Det var en opplevelse å ha tre lokale kledd opp i tradisjonelle hoftekleder danse mot deg med kavaen, mens de sang "kunna kunna sau sau", i stigende rytme helt til du hadde chugga hele kokosnøttglasset. Vi ble enige om at et glass kava ikke gjør stort for humøret og stresset (eller fasongen), men satt igjen med en rar bedøvet følelse i tunga og leppene. Neste gang får vi dra på en ordentlig kava-bar.
Tirsdag morgen dro vi med fly videre til neste øy, men for at dette innlegget ikke skal bli lenger enn en eksamensstil, må vi nesten runde av nå.
Lookim yo afta! (Ja, vi er flytende i Bislama nå)
søndag 26. februar 2012
lørdag 25. februar 2012
En fisk ved navn Wanda.
I skrivende øyeblikk sitter to våte katter (ja, det regner i Australia) på flyplassen i Brisbane og venter på flyet til Port Vila. Utrolig trist å forlate dette enkle og sprudlende landet, men er man på eventyr så kan man ikke bare tilbringe tid med likesinnede ungdommer og drikke goon. Så nå er det på tide å forlate komfortsonen vår, og utforske ukjente steder. (Vi har gjort noen kulturelle ting også her, lover. )
Søndag formiddag landet vi altså i Proserpine (det var der vi så en slange), og tok bussen til Airlie Beach. Hostellet var hyggelig med badebasseng og koselige dorm-hytter, men varmen var uutholdelig. Det er ikke lett å se bra ut når man begynner å svette bare man ser ut av døra, og spesielt siste dagen merket vi ekstremvarmen, og fuktigheten, da det klokken 06:00 på morgenen var hvertfall 30 grader og vi holdt på å krepere og få hallusinasjoner bare på veien fra rommet og ned til bussen.
Men nok om varmen. Airlie Beach har store problemer med stingers (brennmanetlignende ting som gjør pokker så vondt om man blir ordentlig brent, og man kan bli liggende langflat i en uke og bare ha vondt etter et verre angrep), og derfor har de laget en koselig liten lagune med badebasseng og sandstrand helt nede ved sjøen, og dette er stedet man henger om dagen. På kvelden henger man på Club 13, som tilfeldigvis var naborommet vårt, der 7 engelske gutter satt et bord på terrassen og inviterte alle som kom forbi. Utrolig bra stemning, og det var aldri et stille øyeblikk med hotellets beste klubb som nærmeste nabo. Den siste kvelden vår stengte faktisk puben på hostellet, fordi alle heller dro på den midlertidige Club 13.
Tirsdag morgen var vi klare til avgang til The Great Barrier Reef allerede i 7-tiden, og da var det to trøtte jenter som angret på at de ble lurt med på Club 13 kvelden før. Men ingenting kurerer en liten hodepine bedre enn frisk sjøluft, og innen vi ankom revet 3 timer senere var vi mer enn klare for å begynne snorklingen. Vannet var klart, revet var vakkert, og det var nok av fisk i havet, for å si det sånn! (Hehe, morsomme idag, tydeligvis..) Litt av en opplevelse å svømme gjennom stimer av fisk i alle regnbuens farger, og med korallene som bakgrunn var den (noe dyre) turen til The Great Barrier Reef absolutt ikke noe vi angret på!
Kan også nevne at vi som backpackere på budsjett (ordrim) kjøpte inn 2 kg poteter dagen vi ankom, noe som var nok til to fantastiske pølsegryter! Gina var potetmosmester, mens Johanne tok seg av pølsestekingen. Litt av et team. Vi hadde også kjøpt inn til en fantastisk pastasalat, men grunnet overspising av nudler til lunsj (greit, ettermiddagsmat) måtte vi bare droppe middag den dagen. Litt trist. Ellers hadde vi yoplait yoghurt med muesli til frokost. Det var dagens matavsnitt.
Onsdag morgen fløy vi tilbake til Brisbane, og sjekket inn på Bunk, et hostel som gir slagordet "billig, men bra" en ny betydning. Vi fant tilfeldigvis ut at Hanna og Maria ankom byen samme dag, og etter en dag med sightseeing på South Bank, fikk vi et etterlengtet gjensyn med den ene Tromøyjenta, Maria, fant frem festhumøret og deltok på "Ladies Night" på hostellets bar. Kusina til Maria, Elise, var forresten også med, og det var en hyggelig kveld, tross at himmelen åpnet seg og regnet høljet ned. Dagen etterpå fikk vi endelig se den lokale håndballhelten fra Tromøya, Hanna, og må innrømme at gjensynet var gledelig! Vi må også legge alle kortene på bordet og si at vi under dagene i Brisbane testet Hanna sine backpackerferdigheter, og har kommet frem til at hun er velegnet til å reise fra Kuala Lumpur til Beijing med oss. Så vet du det, Hanna.
De to siste dagene i Australia viste landet seg langt ifra fra sin beste side, med regn, regn, og bittelitt opphold. Men vi kan ikke klage når vi mesteparten av tiden har hatt strålende sol og uutholdelig hete! Nå venter Vanutu og regntid, men ifølge yr.no skal vi få sett solen en gang iblant her og. Vi skal også passe oss for Port Sandwich, stedet i Vanuatu der man har størst sjanse for å dø av haiangrep. (Fun fact Vanuatu #1).
Vi snakkes i Stillehavet, bleikfiser.
Søndag formiddag landet vi altså i Proserpine (det var der vi så en slange), og tok bussen til Airlie Beach. Hostellet var hyggelig med badebasseng og koselige dorm-hytter, men varmen var uutholdelig. Det er ikke lett å se bra ut når man begynner å svette bare man ser ut av døra, og spesielt siste dagen merket vi ekstremvarmen, og fuktigheten, da det klokken 06:00 på morgenen var hvertfall 30 grader og vi holdt på å krepere og få hallusinasjoner bare på veien fra rommet og ned til bussen.
Men nok om varmen. Airlie Beach har store problemer med stingers (brennmanetlignende ting som gjør pokker så vondt om man blir ordentlig brent, og man kan bli liggende langflat i en uke og bare ha vondt etter et verre angrep), og derfor har de laget en koselig liten lagune med badebasseng og sandstrand helt nede ved sjøen, og dette er stedet man henger om dagen. På kvelden henger man på Club 13, som tilfeldigvis var naborommet vårt, der 7 engelske gutter satt et bord på terrassen og inviterte alle som kom forbi. Utrolig bra stemning, og det var aldri et stille øyeblikk med hotellets beste klubb som nærmeste nabo. Den siste kvelden vår stengte faktisk puben på hostellet, fordi alle heller dro på den midlertidige Club 13.
Tirsdag morgen var vi klare til avgang til The Great Barrier Reef allerede i 7-tiden, og da var det to trøtte jenter som angret på at de ble lurt med på Club 13 kvelden før. Men ingenting kurerer en liten hodepine bedre enn frisk sjøluft, og innen vi ankom revet 3 timer senere var vi mer enn klare for å begynne snorklingen. Vannet var klart, revet var vakkert, og det var nok av fisk i havet, for å si det sånn! (Hehe, morsomme idag, tydeligvis..) Litt av en opplevelse å svømme gjennom stimer av fisk i alle regnbuens farger, og med korallene som bakgrunn var den (noe dyre) turen til The Great Barrier Reef absolutt ikke noe vi angret på!
Kan også nevne at vi som backpackere på budsjett (ordrim) kjøpte inn 2 kg poteter dagen vi ankom, noe som var nok til to fantastiske pølsegryter! Gina var potetmosmester, mens Johanne tok seg av pølsestekingen. Litt av et team. Vi hadde også kjøpt inn til en fantastisk pastasalat, men grunnet overspising av nudler til lunsj (greit, ettermiddagsmat) måtte vi bare droppe middag den dagen. Litt trist. Ellers hadde vi yoplait yoghurt med muesli til frokost. Det var dagens matavsnitt.
Onsdag morgen fløy vi tilbake til Brisbane, og sjekket inn på Bunk, et hostel som gir slagordet "billig, men bra" en ny betydning. Vi fant tilfeldigvis ut at Hanna og Maria ankom byen samme dag, og etter en dag med sightseeing på South Bank, fikk vi et etterlengtet gjensyn med den ene Tromøyjenta, Maria, fant frem festhumøret og deltok på "Ladies Night" på hostellets bar. Kusina til Maria, Elise, var forresten også med, og det var en hyggelig kveld, tross at himmelen åpnet seg og regnet høljet ned. Dagen etterpå fikk vi endelig se den lokale håndballhelten fra Tromøya, Hanna, og må innrømme at gjensynet var gledelig! Vi må også legge alle kortene på bordet og si at vi under dagene i Brisbane testet Hanna sine backpackerferdigheter, og har kommet frem til at hun er velegnet til å reise fra Kuala Lumpur til Beijing med oss. Så vet du det, Hanna.
De to siste dagene i Australia viste landet seg langt ifra fra sin beste side, med regn, regn, og bittelitt opphold. Men vi kan ikke klage når vi mesteparten av tiden har hatt strålende sol og uutholdelig hete! Nå venter Vanutu og regntid, men ifølge yr.no skal vi få sett solen en gang iblant her og. Vi skal også passe oss for Port Sandwich, stedet i Vanuatu der man har størst sjanse for å dø av haiangrep. (Fun fact Vanuatu #1).
Vi snakkes i Stillehavet, bleikfiser.
søndag 19. februar 2012
Looking for adventures, and whatever comes our way
God morgen venner og familie! Vi har naa hatt fire flotte dager i Byron Bay, hvor vi utrolig nok moette paa to vaskeekte Tromoeygjeiter, Line og Aurora! Dagene gikk med til soling paa stranda, matlaging paa hostellet, og noen utrolig goeye turer ut paa den lille surfebygdas utesteder. For aa komme inn gratis maa man ha VIP-baand. Og hvordan man faar det? Man ligger paa stranden og tar handa opp i vaeret, og vips har man handa full. Den foerste dagen ute i Byron dro de fire Tromoeygjeitene paa club-vandring, for aa utnytte tilbudene vi hadde faatt i loepet av dagen til det fulle: gratis inngang, billig champagne og 2 for 1 drink stod paa menyen.
Man skulle kanskje tro at siden vi foerst var fire gjeiter samlet i Australia ville vi holdt oss for oss selv, men tro det eller ei, vi har vokst og modnet paa turen, og stiftet nye bekjentskap, samt pleiet "gamle" (det vil si de vi moette paa surfekurset"). Nomads, hostellet vaart i Byron Bay, yrer av liv til alle doegnets tider, saa dette er absolutt ikke stedet aa bo dersom man oensker aa vaere alene. Den perfekte plassen for oss, med andre ord. Mari og Guro, vaare to nye norske bestevenner, kom til Byron paa tirsdag kveld, saa vi fikk presset ganske mye tid med dem og, inn i vaart ikke saa veldig tettpakkede program (vi er jo tross alt paa ferie).
Torsdag fant vi ut at vi skulle reise tilbake til 70'tallet, ogsaa kjent som Nimbin. Dette er en liten by ca halvannen time fra Byron, og det arrangeres daglige turer for nysgjerrige turister som oensker aa se denne hoeyst spesielle plassen. Vi ble hentet i en "Happy Coach", som mest sannsynlig stammer fra samme tid som de fleste innbyggerne i Nimbin, og kjoerte ut paa highwayen med "Born to be Wild" som bakgrunnsmusikk, og lydnivaaet matchet klistremerkene i taket paa bussen: "If it's too loud, you're too old". Paa veien stoppet vi ved en foss, og sjaafoeren mente at vi der skulle faa se baade skillpadder og platypus. Dette var derimot ikke tilfelle, og vi har en teori om at fossens har faatt navnet sitt, Killen Falls, paa grunn av at alle dyrene svoemte ned fossen og doede. Denne teorien har verken blitt falsifisert eller verifisert.
Deretter ankom vi Nimbin, som er et kapittel for seg selv. Dette er byen der de mest hardcore hippiene bosatte seg paa 70'tallet, for saa aa aldri reise derfra. Byen bugner av lokale junkies, med visjoner om en bedre fremtid, at alle maa passe paa jorda, og et klart budskap om "Why do you make plants illegal?" Byens museum var en spennende samling av gammelt soeppel, quote's fra Buddha og Gandhi, og hoeydepunktet; dama bak disken i cafeen som var midt i et langt drag fra hasj-bongen sin da vi entret rommet. Atmosfaeren i byen var likevel veldig koselig, og stedet har en egen avslappet foelelse ved seg. Spesielt sted, men verdt aa bruke en ettermiddag paa aa reise i tid, til noe som virker som Australias fristed for alle som roeyker gress.
Paa kvelden tok vi bussen til Surfer's Paradise, der vi (av en eller annen rar grunn) sovnet foer klokken var 10 PM. Noe sier oss at vi trengte den soevnen. I Surfer's fortsatte vi som i Byron, og dro for aa sjekke ut stranden etter en utrolig god (egenlaget) frokost, bestaaende av toast, scrambled eggs og fruktsalat. Mari og Guro hadde reist samtidig som oss fra Byron opp til Brisbane for aa hente camper"vanen" sin, for saa aa komme ned igjen og moete oss i Surfer's Paradise, og vi planla aa sjekke ut utelivet sammen, som ifoelge Line og Aurora skulle vaere ganske awesome. Blant annet jentedoen paa Vanity fikk vi beskjed om at var verdt aa sjekke ut. (Den har blitt pusset opp for en million DOLLAR, og har ladestasjoner for alle mobiltelefoner, og flust med sminkespeil.) Kvelden fikk en ganske rar start, da Johanne mottok en samtale med et trist budskap hjemmefra, men vi gjorde likevel det beste ut av det hele. Vi kan melde om at utelivet er ganske greit (OK++), men det var en liten nedtur at det ene stedet der vi hadde drikkebonger verdt godt og vel 20 dollar hver paa var helt tomt, slik at det var umulig aa lure seg til flere gratis drinker (policyen er kun en gratis per kveld...) Midt ute paa kvelden entret mer enn 50 mennesker kledd som sykepleiere hele byen (de var overalt), og vi fant etterhvert ut at det var det nye medisinkullet som var ute og feiret starten paa et nytt semester. Snakk om aa foele seg trygg om man plutselig hadde blitt akutt syk (noe for deg Aurora?). Kan ogsaa nevne at vi bodde paa rom med en Australsk rugbyspiller, som skulle spille turnering der i helgen, og paa en eller annen maate endte de opp med aa ha nach paa rommet vaart. Vi fikk gratis cheeseburger av romkameraten vaar, saa kan ikke klage, og fikk heldigvis kastet dem alle ut foer de vekket hele hostellet.
Loerdag ettermiddag, etter en dag sammen paa stranden, maatte vi skille vei med Guro og Mari, som skulle bli en natt til, mens vi dro opp til Brisbane for aa sove der en natt. I dag tidlig (ca klokken 05:15) stod vi opp og dro til flyplassen og floey opp til Airlie Beach, hvor vi skal vaere frem til onsdag. Planen er aa snorkle paa The Great Barrier Reef, og aa se paa havet, som er mirakuloest turkist. Veldig pent.
Forresten, saa var dette synet som moette oss da vi gikk ut av flyplassen i Proserpine. En slange.
Vi har naa bare 6 dager igjen i Aussie. Men saa venter jo Vanuatu, noe som kommer til aa bli helt fantastisk. Tror vi. Spennende blir det uansett!
Me talast.
Man skulle kanskje tro at siden vi foerst var fire gjeiter samlet i Australia ville vi holdt oss for oss selv, men tro det eller ei, vi har vokst og modnet paa turen, og stiftet nye bekjentskap, samt pleiet "gamle" (det vil si de vi moette paa surfekurset"). Nomads, hostellet vaart i Byron Bay, yrer av liv til alle doegnets tider, saa dette er absolutt ikke stedet aa bo dersom man oensker aa vaere alene. Den perfekte plassen for oss, med andre ord. Mari og Guro, vaare to nye norske bestevenner, kom til Byron paa tirsdag kveld, saa vi fikk presset ganske mye tid med dem og, inn i vaart ikke saa veldig tettpakkede program (vi er jo tross alt paa ferie).
Torsdag fant vi ut at vi skulle reise tilbake til 70'tallet, ogsaa kjent som Nimbin. Dette er en liten by ca halvannen time fra Byron, og det arrangeres daglige turer for nysgjerrige turister som oensker aa se denne hoeyst spesielle plassen. Vi ble hentet i en "Happy Coach", som mest sannsynlig stammer fra samme tid som de fleste innbyggerne i Nimbin, og kjoerte ut paa highwayen med "Born to be Wild" som bakgrunnsmusikk, og lydnivaaet matchet klistremerkene i taket paa bussen: "If it's too loud, you're too old". Paa veien stoppet vi ved en foss, og sjaafoeren mente at vi der skulle faa se baade skillpadder og platypus. Dette var derimot ikke tilfelle, og vi har en teori om at fossens har faatt navnet sitt, Killen Falls, paa grunn av at alle dyrene svoemte ned fossen og doede. Denne teorien har verken blitt falsifisert eller verifisert.
Deretter ankom vi Nimbin, som er et kapittel for seg selv. Dette er byen der de mest hardcore hippiene bosatte seg paa 70'tallet, for saa aa aldri reise derfra. Byen bugner av lokale junkies, med visjoner om en bedre fremtid, at alle maa passe paa jorda, og et klart budskap om "Why do you make plants illegal?" Byens museum var en spennende samling av gammelt soeppel, quote's fra Buddha og Gandhi, og hoeydepunktet; dama bak disken i cafeen som var midt i et langt drag fra hasj-bongen sin da vi entret rommet. Atmosfaeren i byen var likevel veldig koselig, og stedet har en egen avslappet foelelse ved seg. Spesielt sted, men verdt aa bruke en ettermiddag paa aa reise i tid, til noe som virker som Australias fristed for alle som roeyker gress.
Paa kvelden tok vi bussen til Surfer's Paradise, der vi (av en eller annen rar grunn) sovnet foer klokken var 10 PM. Noe sier oss at vi trengte den soevnen. I Surfer's fortsatte vi som i Byron, og dro for aa sjekke ut stranden etter en utrolig god (egenlaget) frokost, bestaaende av toast, scrambled eggs og fruktsalat. Mari og Guro hadde reist samtidig som oss fra Byron opp til Brisbane for aa hente camper"vanen" sin, for saa aa komme ned igjen og moete oss i Surfer's Paradise, og vi planla aa sjekke ut utelivet sammen, som ifoelge Line og Aurora skulle vaere ganske awesome. Blant annet jentedoen paa Vanity fikk vi beskjed om at var verdt aa sjekke ut. (Den har blitt pusset opp for en million DOLLAR, og har ladestasjoner for alle mobiltelefoner, og flust med sminkespeil.) Kvelden fikk en ganske rar start, da Johanne mottok en samtale med et trist budskap hjemmefra, men vi gjorde likevel det beste ut av det hele. Vi kan melde om at utelivet er ganske greit (OK++), men det var en liten nedtur at det ene stedet der vi hadde drikkebonger verdt godt og vel 20 dollar hver paa var helt tomt, slik at det var umulig aa lure seg til flere gratis drinker (policyen er kun en gratis per kveld...) Midt ute paa kvelden entret mer enn 50 mennesker kledd som sykepleiere hele byen (de var overalt), og vi fant etterhvert ut at det var det nye medisinkullet som var ute og feiret starten paa et nytt semester. Snakk om aa foele seg trygg om man plutselig hadde blitt akutt syk (noe for deg Aurora?). Kan ogsaa nevne at vi bodde paa rom med en Australsk rugbyspiller, som skulle spille turnering der i helgen, og paa en eller annen maate endte de opp med aa ha nach paa rommet vaart. Vi fikk gratis cheeseburger av romkameraten vaar, saa kan ikke klage, og fikk heldigvis kastet dem alle ut foer de vekket hele hostellet.
Loerdag ettermiddag, etter en dag sammen paa stranden, maatte vi skille vei med Guro og Mari, som skulle bli en natt til, mens vi dro opp til Brisbane for aa sove der en natt. I dag tidlig (ca klokken 05:15) stod vi opp og dro til flyplassen og floey opp til Airlie Beach, hvor vi skal vaere frem til onsdag. Planen er aa snorkle paa The Great Barrier Reef, og aa se paa havet, som er mirakuloest turkist. Veldig pent.
Forresten, saa var dette synet som moette oss da vi gikk ut av flyplassen i Proserpine. En slange.
Vi har naa bare 6 dager igjen i Aussie. Men saa venter jo Vanuatu, noe som kommer til aa bli helt fantastisk. Tror vi. Spennende blir det uansett!
Me talast.
tirsdag 14. februar 2012
Sydney, surfing and sunny days
Verdens dårligste bloggere er tilbake! Det er nesten halvannen uke siden vi ankom Sydney. Vårt første inntrykk av byen var at det var dyrt, i og med at transport fra flyplassen kostet nesten 20 ganger så mye som det det gjorde i New Delhi. Fikk altså et nytt kultursjokk, da forskjellen fra India, som vi hadde blitt altfor godt vant med, var stor. Etter å ha trasket gjennom horestrøket på Kings Cross i regnvær (ikke forventet!!), fant vi hotellet. Vi har aldri satt så stor pris på en ordentlig dusj og en myk seng noensinne før, og det var nesten umulig å stå opp av sengen neste dag.
Lørdag formiddag trasket vi rundt i strøket på leting etter det perfekte hostell, og endte opp på The Jolly Swagman, hvor vi ble boende frem til vi dro fra Sydney onsdag morgen. Her møtte vi masse hyggelige folk, og vi hadde spesielt en fantastisk kveld ute med folkene fra hostellet lørdag kveld! Søndag dro vi på Bondi Beach, sammen med noe som viste seg å være ca 200 000 andre mennesker, så det var ganske crowded. Stranden var helt ok, men solen var så sterk at begge to klarte å bli solbrente på spesielle steder etter bare 2,5 time i solen. Ellers så vi operaen (såklart), gikk rundt hele byen, var i Akvariumet (Awesome!!! Vi så alt fra haier og krabber til klovneanemonefisk, og lærte masse om korallrevet), dro til Wild Life Sydney og så koalaer (som ikke er bjørner), verdens lateste kenguruer, og all slags ekle slanger, edderkopper og guanaer. Vi koste oss masse her, og var faktisk langt ifra de eneste over 13 år som besøkte stedet.
Ellers gikk dagene i Sydney med til å skaffe nye bekjentskap, lage mat på hostellet og oppleve byens fantastiske atmosfære. Det var trist å måtte forlate byen etter bare 4 dager, men onsdag morgen ventet som sagt surfekurset. Det var to spente jenter som gikk inn i bussen klokken 06:50 etter å endelig ha funnet frem. Vi kjørte nesten 6 timer nordover til surfecampen på Crescent Head, et sted bestående av nesten bare blonde, solbrune surfegutter som fungerte som både kokker, vaskehjelper og surfetrenere. Etter å ha fått tildelt surfebrett og våtdrakt, fikk vi en (kjempe) kort innføring i surfing, før vi ble nødt til å kaste oss ut i det. Skummelt, men veldig gøy når vi etterhvert lærte å bruke bølgenes kraft til vår fordel i vannet.
Surfekurset var som en treningsleir, og det var virkelig hardt de første dagene å stå opp klokken 7 og surfe, når hele kroppen verket og man var kjempestøl etter surfingen dagen før. Kveldene ble tilbrakt drikkende øl eller goon (billigste vinen man kan finne, 80 NOK for 4,4L), rundt et bål, men med tidlige kvelder grunnet trøtte kropper. Fredag ettermiddag dro vi videre til Spot X, en enda større surfecamp. Her var regimet enda strengere, og vi måtte opp klokken 06:00 hver morgen for å være klare til å surfe klokken 7. Lørdag morgen hadde vi vår beste økt, med helt vindstille vær, sol og perfekte bølger. Lykken var derimot ikke på vår side, for etter litt over en time begynte det plutselig å regne og tordne, så hele økten ble avbrutt. Slik har været vært her til nå; som regel masse sol, men plutselig slår været om, og man ender opp gjennomvåt.
Surfekurset var kjempegøy, og vi føler begge to at vi har lært masse! Det gøyeste var en ettermiddag vi alle dro ned til stranden og koste oss med øl, cricket og fri bruk av surfebrettene, for å "lære" om livet til surferne. Awesome! Skjønner hvorfor så mange reiser til Australia og aldri reiser hjem.
Men Australia er ikke bare flott; her er farer rundt hvert eneste hjørne. For eksempel kom en nesten halvannen meter lang Guana luskende inn i leiren mens vi skulle spise lunsj en dag, og skremte vettet av oss alle, før den løp opp i et tre. Ikke veldig hyggelig å ha en sort guana med gule prikker, som for øvrig også er giftig, rundt føttene. Jeg (Johanne for øyeblikket) hadde en skummel opplevelse i dusjen, da jeg møtte på en svær sort og rød edderkopp som stod på veggen og ventet på å angripe den intetanende dusjeren. Jeg kom meg heldigvis fort unna, og det hele endte med at Gina og noen andre jenter prøvde å drepe den med en vannslange og en bøtte, slik at de kunne bruke dusjen. En sen kveld var det en possum som lusket rundt på utsiden av dormen vår, men den var rolig så lenge den fikk sjokolade. Det var også en feit pytonslange som bodde ved søppelkontainerene på Spot X, men den fikk vi heldigvis aldri beskuet.
Søndag ettermiddag dro vi fra Spot X til Byron Bay, hvor vi befinner oss nå. Vi bor på Nomads Hostel, sammen med mange fra surfekurset, så livet på dormen er kjempegøy. Line og Aurora er også her i Byron, noe som er veldig koselig! Tror vi blir her noen dager til, før vi reiser videre nordover.
Happy valentinesday, forresten! Lots og love, Gina og Johanne <3
Lørdag formiddag trasket vi rundt i strøket på leting etter det perfekte hostell, og endte opp på The Jolly Swagman, hvor vi ble boende frem til vi dro fra Sydney onsdag morgen. Her møtte vi masse hyggelige folk, og vi hadde spesielt en fantastisk kveld ute med folkene fra hostellet lørdag kveld! Søndag dro vi på Bondi Beach, sammen med noe som viste seg å være ca 200 000 andre mennesker, så det var ganske crowded. Stranden var helt ok, men solen var så sterk at begge to klarte å bli solbrente på spesielle steder etter bare 2,5 time i solen. Ellers så vi operaen (såklart), gikk rundt hele byen, var i Akvariumet (Awesome!!! Vi så alt fra haier og krabber til klovneanemonefisk, og lærte masse om korallrevet), dro til Wild Life Sydney og så koalaer (som ikke er bjørner), verdens lateste kenguruer, og all slags ekle slanger, edderkopper og guanaer. Vi koste oss masse her, og var faktisk langt ifra de eneste over 13 år som besøkte stedet.
Ellers gikk dagene i Sydney med til å skaffe nye bekjentskap, lage mat på hostellet og oppleve byens fantastiske atmosfære. Det var trist å måtte forlate byen etter bare 4 dager, men onsdag morgen ventet som sagt surfekurset. Det var to spente jenter som gikk inn i bussen klokken 06:50 etter å endelig ha funnet frem. Vi kjørte nesten 6 timer nordover til surfecampen på Crescent Head, et sted bestående av nesten bare blonde, solbrune surfegutter som fungerte som både kokker, vaskehjelper og surfetrenere. Etter å ha fått tildelt surfebrett og våtdrakt, fikk vi en (kjempe) kort innføring i surfing, før vi ble nødt til å kaste oss ut i det. Skummelt, men veldig gøy når vi etterhvert lærte å bruke bølgenes kraft til vår fordel i vannet.
Surfekurset var som en treningsleir, og det var virkelig hardt de første dagene å stå opp klokken 7 og surfe, når hele kroppen verket og man var kjempestøl etter surfingen dagen før. Kveldene ble tilbrakt drikkende øl eller goon (billigste vinen man kan finne, 80 NOK for 4,4L), rundt et bål, men med tidlige kvelder grunnet trøtte kropper. Fredag ettermiddag dro vi videre til Spot X, en enda større surfecamp. Her var regimet enda strengere, og vi måtte opp klokken 06:00 hver morgen for å være klare til å surfe klokken 7. Lørdag morgen hadde vi vår beste økt, med helt vindstille vær, sol og perfekte bølger. Lykken var derimot ikke på vår side, for etter litt over en time begynte det plutselig å regne og tordne, så hele økten ble avbrutt. Slik har været vært her til nå; som regel masse sol, men plutselig slår været om, og man ender opp gjennomvåt.
Surfekurset var kjempegøy, og vi føler begge to at vi har lært masse! Det gøyeste var en ettermiddag vi alle dro ned til stranden og koste oss med øl, cricket og fri bruk av surfebrettene, for å "lære" om livet til surferne. Awesome! Skjønner hvorfor så mange reiser til Australia og aldri reiser hjem.
Men Australia er ikke bare flott; her er farer rundt hvert eneste hjørne. For eksempel kom en nesten halvannen meter lang Guana luskende inn i leiren mens vi skulle spise lunsj en dag, og skremte vettet av oss alle, før den løp opp i et tre. Ikke veldig hyggelig å ha en sort guana med gule prikker, som for øvrig også er giftig, rundt føttene. Jeg (Johanne for øyeblikket) hadde en skummel opplevelse i dusjen, da jeg møtte på en svær sort og rød edderkopp som stod på veggen og ventet på å angripe den intetanende dusjeren. Jeg kom meg heldigvis fort unna, og det hele endte med at Gina og noen andre jenter prøvde å drepe den med en vannslange og en bøtte, slik at de kunne bruke dusjen. En sen kveld var det en possum som lusket rundt på utsiden av dormen vår, men den var rolig så lenge den fikk sjokolade. Det var også en feit pytonslange som bodde ved søppelkontainerene på Spot X, men den fikk vi heldigvis aldri beskuet.
Søndag ettermiddag dro vi fra Spot X til Byron Bay, hvor vi befinner oss nå. Vi bor på Nomads Hostel, sammen med mange fra surfekurset, så livet på dormen er kjempegøy. Line og Aurora er også her i Byron, noe som er veldig koselig! Tror vi blir her noen dager til, før vi reiser videre nordover.
fredag 3. februar 2012
Lokalbuss, husmus og fisketur.
I skrivende øyeblikk sitter to småslitne og veeeeldig varme jenter og venter på flyplassen i Goa. Vi har nemlig ikke vært på stranden i dag og fått kjølt oss ned, så de godt og vel 30 gradene i skyggen kombinert med varm vind gjør at vi nesten savner Norge. Men bare nesten.
Forrige lørdag dro vi som nevnt tidligere til Palolem Beach sammen med de tre britiske jentene Sev, Amanda og Derya, og den danske drengen Peter. Lokalbussen ble tatt i bruk til turen som tok ca 3,5t, og vi er ganske sikre på at vi ved et uhell ble med på bussselskapets forsøk på å sette ny rekord i "om-å-gjøre-å-stappe-flest-mulig-mennesker-inn-i-en-buss"-rekorden. Heldigvis kostet det hele ikke mer enn en halvliter Cola på Prix. Vi bodde på et fantastisk sted, i noen små hytter laget av bambus, med utendørs bad uten tak, mosquitonett rundt sengen, og flust av husdyr. Blant annet hadde vi flere ganger besøk av mus, en salamander og en ukjent liten rakker som alltid listet seg rundt på utsiden av "badet" når man brukte toalettet. Kun 3 minutter til stranden, og likevel en sterk følelse av å bo midt i en jungel. Og prisen? 42 kroner natta for et noe hardt (med tanke på madrassen) men opplevelsesrikt opphold.
Palolem Beach var som å komme til en annen verden, atmosfæren var helt annerledes nede i sør enn i nord. Dagene ble tilbrakt på stranden og i vannet, og kveldene på utvalgte barer og restauranter. Det var flust å velge i, men vi endte som regel opp på Blue Tongue, der det var happy hour hele dagen frem til 20:00, noe som betydde at man betalte 12 kr for 2 mojitos. kan.ikke.klage. På Palolem var det deilig å slippe unna alle de typiske turistene, og rømme til en strand full av backpackere og for øvrig chille mennesker. Vi var også på fisketur en ettermiddag, og "så" nesten delfiner. Typisk at det kun var inderen som styrte båten som "så" disse delfinene. Gina fikk turens eneste fisk, selv om vi var godt beredt med fiskeutstyr bestående av en isoporboks, snøre og et agn med reker på. Andre ting som har skjedd i løpet av 5 dager på stranden? Hmm, vi har spist fisk i fleng, blitt stirret ned av indere på strandferie, og opplevd synet av kuer på stranden i solnedgang. Slår ikke feil.
Det var utrolig deilig å slappe av totalt i noen dager, så det var med tungt hjerte at vi og Peter dro nordover til Paniji (med buss igjen) onsdag formiddag. Vi fant oss et koselig rom hos en familie, og i og med at vi nå skal være ordentlige backpackere, tok vi oss alle tre inn på et dobbeltrom med en ekstra madrass på gulvet. I Panjim så vi mye fin portugisisk arkitektur (dette likte vi), spiste verdens ekleste salat, som var bombardert med majones og fikk alle tre til å føle seg dårlige etter på (dette likte vi ikke), dro på en times "Sundown Cruise", med inkludert disco og indisk underholdning i nesten en helt time (dette er vi ikke helt sikre på om vi likte, men vi likte overraskelsen vi fikk da konfransieren ba alle guttene komme opp på scenen for å danse, og nesten 20 gutter, flere av dem rundt 20 år, løp opp og danset, helt edru! Dette ville nemlig aldri skjedd i noe skandinavisk land), og vi så Old Goa idag før vi dro til flyplassen (dette var helt ok, men vi synes at noen kunne advart oss om at Old Goa egentlig bare er 14 kirker rundt et veikryss, noen tiggere og en rundkjøring oppkalt etter Gandhi). Alt i alt var Paniji litt skuffende etter de herlige dagene på Palolem, men det gjorde turen til flyplassen mye enklere.
I morgen kveld lander vi i Australia (Aussi, aussi, aussi! Oih, oih, oih!), og vi er mildt sagt spente! De tre ukene i India har gått kjempefort, og vi sitter igjen med mange delte meninger om landet og menneskene, men har kommer frem til at dette er et land vi helt klart må besøke igjen, dog helst ikke alene som jenter. Vi har sett mye vakkert her i India, men føler på mange måter at mye av det vi ser bare er en fasade som skjuler det egentlige India, der millioner av mennesker lever i stor fattigdom. Over en tredjedel av landet kan faktisk ikke lese eller skrive, noe som utgjør nesten 100 ganger Norges befolkning. India er et utrolig spennende land, men det er slitsomt å alltid være på vakt, spesielt i storbyer, etter folk som kun er ute etter å finne en måte de kan tjene penger på.
Vi snakkes i Sydney!
(Dette innlegget skulle egentlig blitt lastet opp 2/2, men grunnet mye stress på flyplassen grunnet indisk byråkrati og effektivitet (sistnevnte er ikkeeksistetende), fikk vi ikke ordnet wifi.)
Bildene (fortsatt ikke i riktig rekkefølge, så gjett i vei) er fra Palolem Beach, i tillegg til et stemningsbilder fra Panjim.
Forrige lørdag dro vi som nevnt tidligere til Palolem Beach sammen med de tre britiske jentene Sev, Amanda og Derya, og den danske drengen Peter. Lokalbussen ble tatt i bruk til turen som tok ca 3,5t, og vi er ganske sikre på at vi ved et uhell ble med på bussselskapets forsøk på å sette ny rekord i "om-å-gjøre-å-stappe-flest-mulig-mennesker-inn-i-en-buss"-rekorden. Heldigvis kostet det hele ikke mer enn en halvliter Cola på Prix. Vi bodde på et fantastisk sted, i noen små hytter laget av bambus, med utendørs bad uten tak, mosquitonett rundt sengen, og flust av husdyr. Blant annet hadde vi flere ganger besøk av mus, en salamander og en ukjent liten rakker som alltid listet seg rundt på utsiden av "badet" når man brukte toalettet. Kun 3 minutter til stranden, og likevel en sterk følelse av å bo midt i en jungel. Og prisen? 42 kroner natta for et noe hardt (med tanke på madrassen) men opplevelsesrikt opphold.
Palolem Beach var som å komme til en annen verden, atmosfæren var helt annerledes nede i sør enn i nord. Dagene ble tilbrakt på stranden og i vannet, og kveldene på utvalgte barer og restauranter. Det var flust å velge i, men vi endte som regel opp på Blue Tongue, der det var happy hour hele dagen frem til 20:00, noe som betydde at man betalte 12 kr for 2 mojitos. kan.ikke.klage. På Palolem var det deilig å slippe unna alle de typiske turistene, og rømme til en strand full av backpackere og for øvrig chille mennesker. Vi var også på fisketur en ettermiddag, og "så" nesten delfiner. Typisk at det kun var inderen som styrte båten som "så" disse delfinene. Gina fikk turens eneste fisk, selv om vi var godt beredt med fiskeutstyr bestående av en isoporboks, snøre og et agn med reker på. Andre ting som har skjedd i løpet av 5 dager på stranden? Hmm, vi har spist fisk i fleng, blitt stirret ned av indere på strandferie, og opplevd synet av kuer på stranden i solnedgang. Slår ikke feil.
Det var utrolig deilig å slappe av totalt i noen dager, så det var med tungt hjerte at vi og Peter dro nordover til Paniji (med buss igjen) onsdag formiddag. Vi fant oss et koselig rom hos en familie, og i og med at vi nå skal være ordentlige backpackere, tok vi oss alle tre inn på et dobbeltrom med en ekstra madrass på gulvet. I Panjim så vi mye fin portugisisk arkitektur (dette likte vi), spiste verdens ekleste salat, som var bombardert med majones og fikk alle tre til å føle seg dårlige etter på (dette likte vi ikke), dro på en times "Sundown Cruise", med inkludert disco og indisk underholdning i nesten en helt time (dette er vi ikke helt sikre på om vi likte, men vi likte overraskelsen vi fikk da konfransieren ba alle guttene komme opp på scenen for å danse, og nesten 20 gutter, flere av dem rundt 20 år, løp opp og danset, helt edru! Dette ville nemlig aldri skjedd i noe skandinavisk land), og vi så Old Goa idag før vi dro til flyplassen (dette var helt ok, men vi synes at noen kunne advart oss om at Old Goa egentlig bare er 14 kirker rundt et veikryss, noen tiggere og en rundkjøring oppkalt etter Gandhi). Alt i alt var Paniji litt skuffende etter de herlige dagene på Palolem, men det gjorde turen til flyplassen mye enklere.
I morgen kveld lander vi i Australia (Aussi, aussi, aussi! Oih, oih, oih!), og vi er mildt sagt spente! De tre ukene i India har gått kjempefort, og vi sitter igjen med mange delte meninger om landet og menneskene, men har kommer frem til at dette er et land vi helt klart må besøke igjen, dog helst ikke alene som jenter. Vi har sett mye vakkert her i India, men føler på mange måter at mye av det vi ser bare er en fasade som skjuler det egentlige India, der millioner av mennesker lever i stor fattigdom. Over en tredjedel av landet kan faktisk ikke lese eller skrive, noe som utgjør nesten 100 ganger Norges befolkning. India er et utrolig spennende land, men det er slitsomt å alltid være på vakt, spesielt i storbyer, etter folk som kun er ute etter å finne en måte de kan tjene penger på.
Vi snakkes i Sydney!
(Dette innlegget skulle egentlig blitt lastet opp 2/2, men grunnet mye stress på flyplassen grunnet indisk byråkrati og effektivitet (sistnevnte er ikkeeksistetende), fikk vi ikke ordnet wifi.)
Bildene (fortsatt ikke i riktig rekkefølge, så gjett i vei) er fra Palolem Beach, i tillegg til et stemningsbilder fra Panjim.
Abonner på:
Innlegg (Atom)