Kronisk Polo-feber

Jeg har nå vært i Beijing i 4 dager, og selv om jeg mest sannsynlig bare har fått med meg brøkdelen av det byen har å by på, har opplegget vært tett. Her kommer et detaljfyllt reisereferat.

Fredag morgen ankom vi togstasjonen i Beijing, etter en relativt grei natt på soft-sleeper i kupé med to soveglade, eldre, kinesiske menn. Onkelen til Hanna var supergrei og sendte privatsjåføren Chofe, så turen til luksus-gjestehuset vårt var både billig og behagelig. Gjestehuset, som forresten var helt gratis grunnet Hanna sitt nære slektskap med vertskapet, var plassert like utenfor byen, i et hyggelig nabolag med egen park og vakter, og rommet vårt var ensuite. Vel fremme hos Tante Rana og Onkel Dag fikk vi spise nybakt grovbrød med Jarlsberg ost til frokost. Gourmetmåltid.

Bilde av Mao:

For å ikke få glipp av verdifull sightseeingtid, brukte vi resten av dagen på å se Den Forbudte By, som ikke lenger er så forbudt, men slipper inn alle slags mennesker. Og ikke nok med det, men de slipper inn kjempemange mennesker, så vi måtte dessverre dele opplevelsen med ca en million kinesere. Planen var egenltig å se Mausoleumet til Mao, men grunnet mange mennesker og liten tid, fikk vi ikke presset dette inn i timeplanen. Inne i Den Forbudte By var det masse flott å se på, men ikke stort å gjøre. Likevel en hyggelig ting å se. Mens vi stod på utsiden av portene til Den Forbudte By, med nesa begravet i Lonely Planet for å finne ut hva vi skulle se, oppdaget jeg plutselig at det stod to kinesere foran oss og tok bilder av oss. Et lite blikk til venstre og høyre, og der stod det en kinesisk dame på hver side av oss og poserte for kameraene. Min umiddelbare reaksjon var at dette var uhyre uhøflig, og gikk dermed momentant fra stedet mens jeg ristet på hodet og skulte på kineserene. Hanna fant derimot situasjonen hysterisk morsom, og stod og lo av kineserene, som av en eller annen grunn synes det er helt OK å bruke oss som turistattraksjon. De kunne liksom bare spurt, også hadde vi stilt opp på bilde! Så hvis noen ser et bilde av to forvirrede norske jenter omringet av glisende kinesere, er det bare å spørre, så skal vi signere bildet. På kvelden ble det bursdagsmiddag for Hanna, arrangert av familien Skindlo på kinesisk restaurant.

Her er Hanna i Den Forbudte By:

Lørdagen fikk vi på nytt låne Chofe, og turet ned mot sentrum og Hutong-Byen. Etter en vandretur gjennom de smale gatene med de fine husene, og noen aldri så små innkjøp, gikk turen videre til Sommerpalasset. Her fikset vi oss inngang til studentpris, og begynte utforskingen. Hanna, som har vært der før, var ikke veldig villig til å gå opp alle trappene til det øverste palasset, men etter litt overtaling både gikk hun helt opp, og betalte (uten overtaling) den ekstra inngangsprisen på 10 yuan, for begge to. Vil kalle den gesten en sen bursdagsgave. På toppen prøvde en kinesisk gutt å posere ved (ikke med) oss mens kompisen tok bilde, men nå hadde vi lært, og dekket til ansiktene våre så fort vi så kameraet rettet mot oss.

Utsikten fra tempelet på toppen av Sommerpalasset:

Da vi hadde tatt masse bilder, spist is, og var lei av å bli snikfotografert, følte jeg at dette palasset kunne strykes av listen for denne gang, og turen gikk videre. MiRee, min mors kusine, studerer Kung Fu i Beijing, og dermed dro vi til hennes campus. Her ble vi med en gang beordret opp i et av byggene for å simulere diverse Kung Fu-øvelser med en kinesisk instruktør, mens en annen tok bilder. Grunnen var at en venn av MiRee trengte vestlige "studenter" til å posere for en brosjyre, og vi var ikke vanskelige å be! Deretter tok vi turen til en liten lokal restaurant bak skolen, hvor vi fikk smake på kinesisk mat vi ikke har smakt på før. Lotusrot er en ny favoritt, mens treøresopp ikke nådde helt til toppen. Vi smakte også på både daddeljuice og aloe vera- og drue juice, begge deler falt overraskende nok i smak.

MiRee viser frem eksamensantrekket:

I og med at vi ikke hadde samvittighet til å la Chofe bruke hele lørdagskvelden på å vente på å kjøre oss hjem, ble besøket kortere enn ønsket, men veldig hyggelig å besøke familie i det fjerne østen. Neste dag var satt av som shoppingdag (jeg hadde på dette tidspunktet kun 700 yuan igjen av hele budsjettet), og tok toget til sentrum for under to kroner. Først gikk turen til Yashow, fake-heaven. Her fikk jeg brukt de godt innøvde prutteegenskapene mine, og handlet to par converse for under hundrelappen. Score. Til lunsj/middag slo vi på stortromma og spiste Peking Duck. En veldig spennende matrett, som smakte kjempegodt.

Forberedning av anda, etterfulgt av Hanna (det rimte): 

Til dessert dro vi på nattmarked, noe Hanna hadde gledet seg til i mange måneder: jeg hadde nemlig lovet å spise skorpion. Vel fremme ble vi møtt av en eim av ekle lukter og ekle syn. Grillspyd med slange rundt, råe blekkspruter, og ikke minst et koldtbord av sprøstekte insekter. Etter å ha kikket fikk jeg bare mindre og mindre lyst til å spise denne scorpionen, men et løfte er et løfte, og med seks nysgjerrige turister, kineserene som jobbet der og Hanna sitt kamera som tilskuere, måtte jeg bite i det sure eplet og stappe scorpionen i kjeften. Førsteinntrykket var at krydderet var utrolig godt, men når det kom til tygging og svelging ble det heller verre. Hele scorpionen gikk til slutt ned i to bit, og Hanna var 50 yuan fattigere, men masse bilder av meg som spiser et ekkelt dyr rikere.

Bildedeokumentering av scorpionspisingen kommer når Hanna får sendt over bildene; jeg var nemlig for opptatt med å svelge scorpionen til å ta bilder. 

Mandag, siste dagen vår i Beijing, våknet vi til sol, noe som passet oss kjempebra i og med at vi hadde tenkt oss på muren. Chofe var vår dedicated driver også i dag, og etter litt over en times kjøring hadde vi endelig The Great Wall of China foran oss. For å slippe å trene, vi har jo sluppet greit unna det de siste månedene, brukte vi den enkleste løsningen for å komme oss de vel 400 høydemeterene opp til muren: stolheis. Vel oppe blåste det litt, men utsikten var likevel upåklagelig grunnet solskinn. Hanna ytret noen klagens ord mens vi trasket videre oppover mot topppunktet og enden, på denne delen av muren, noe som på mange måter var vel forståelig. "Jeg skjønner ikke at jeg gjør dette her, ENDA en gang, frivillig!". Nå skal det sies til hennes forsvar at trappetrinnene er fryktelig bratte mange steder, og stigningen lang.

Her ser dere stykket vi gikk:

Etter en del murkikking, bildetaking og rett og slett solnyting på muren, gikk turen ned igjen. For å frakte alle turistene så effektivt som mulig ned fra muren har det blitt laget en slags bob-bane, slik at man kan skli på kjelker ned hele veien. Veldig morsomt, hadde det ikke vært for at vi kom bak et ektepar som tydeligvis var livredde for tyngdekraften, og dermed bremset HELE veien. Moodkiller.
 

På kvelden var det tid for å pakke sekkene, noe som gikk overraskende greit på tross av shopping i Beijing. Vi fikk også presset inn både fotballspilling med den fire år gamle fetteren til Hanna og en tur i parken for å leke (med barna, altså, ikke for vår egen glede.) Tirsdag fløy vi hjem fra Beijing, og her skjedde turens kleineste opplevelse i security. Jeg ante nemlig fred og ingen fare gjennom kontrollen, men plutselig begynner vaktene å etterlyse eieren av sekken min på båndet. Jeg står frem som eier, og får spørsmålet: "Excuse me, do you have a knife in your bag?". Og kleint nok, det hadde jeg. Mini-Leathermanen min ble nemlig brukt til å skjære melon på nattoget til Beijing, og uten å tenke på det hadde den blitt værende i carry-on sekken min. Heldigvis fikk mitt Norske pass forsikret vaktene om at jeg ikke var ute etter å bruke kniven til annet enn å skjære melon og tomat, og jeg fikk lov til å gå videre til gaten, dog uten den godt brukte lommekniven.

I og med at vi fløy med russiske Aeroflot hjem, men mellomlanding i Moskva, sier det jo seg selv at det var en del russere med på flyet. Jeg har absolutt ikke noe imot det, problemet er bare at jeg tydeligvis ser fryktelig russisk ut, for på flyet snakket alle flyvertinnene russisk til meg, noe som gjorde bestilling av drikke enda vanskeligere. Det gamle dilemmaet kommer opp på nytt, hva er verst; at folk tror du er svensk eller russisk? Uansett, nå er jeg altså hjemme, jeg har ikke glemt å snakke norsk (har jo reist med nordmenn, så det er vel ikke så rart), og så og si ingenting er forandret.

Veldig, veldig trist at turen er over for denne gang, og selv om "all good things come to an end", håper jeg, og vet at Gina er ganske enig selv om hun ikke sitter her i skrivende øyeblikk, at det blir flere interessante turer ut i den store, vide verden i fremtiden.

PS: Utrolig smart av oss å komme hjem nå, for her er det jo skikkelig Sørlandssommer!

PS2: De som ikke forstår innleggets tittel, burde google begrepet. Det stammer fra Marco Polo, om noen var i tvil. 

Nå er vi på vei hjem!

Leirekrigere, klokketårn og en feit hund ved navn Terra

Som nevnt i forrige innlegg tok vi altså buss fra Chengdu til Xian, fordi togene var fulle. Det ble ekstremt lite søvn denne natten, spesielt siden den innlagte mat-pausen (som vi hadde gledet oss til for å kunne kjøpe vann) ikke skjedde før klokken halv 2 på natten, og bussen var fremme i Xian allerede halv 6 på morgenen. Vel fremme fant vi heldigvis raskt et hostel, og heldige som vi er fikk vi lov å sjekke rett inn på dormen klokken 6, og fikk noen etterlengtede timer søvn.

Denne første dagen gikk med på å traske rundt i byen og sjekke ut diverse tårn. Både Klokketårnet og Trommetårnet ble besteget, og takket være mitt Youth Card fikk vi begge to student-pris. I begge tårnene var vi såpass heldige at vi fikk med oss musikkfremføringer, og på slutten av dagen følte vi begge to at vi hadde vært mer enn gjennomsnittlig kulturelle for en dag. Til vår store forundring fant vi også en Vero Moda butikk, men her ble det med tittingen.

Da middagstid nærmet seg dro vi på nytt på ekskursjon, denne gangen for å finne en berømt restaurant i byen. Vel fremme fant vi ut at det kun gikk an å bestille en rett, yángròu pàomó, den de var berømte for. Dette var en noe avansert matrett, med mye forberedningsarbeid, men med hjelp av to kinesiske gutter (som høflig nok spurte om de kunne sitte ved bordet vårt) klarte vi oss gjennom det. Man fikk utdelt en skål med to runde biter som lignet på en blanding mellom brød og tykklefse, som man måtte dele i så små som mulig biter. Deretter ble skålen tatt med inn på bakrommet, før den kom tilbake med en slags suppe av enten lam eller biff. Så kunne man putte oppi koriander og hele hvitløksfedd, før retten var klar til å spises. Det smakte overraskende godt, men brødbitene var fryktelig mektige, så det var umulig å spise opp alt. Resten av kvelden tilbrakte vi i den lille baren i kjelleren på hostellet med varierte gjester.

Onsdag var det klart for selve høydepunktet i Xian; Terra Cotta Warriors. For å spare penger droppet vi det enkle alternativet (melde oss på gruppetur med hostellet), tok saken i egne hender og tok lokalbuss. Alltid like spennende å ta buss og betale ved hjelp av gestikulering og peking. Vel fremme på åstedet for denne massive leire-kriger-lagingen måtte vi skyve vekk hauger av engelsktalende guider, som var mer enn overbevist om at vi ikke ville forstå noen verdens ting dersom vi ikke hadde guide. Vi var mer enn villige til å ta sjansen uten. Også her kjøpte jeg billetter og viste IYT-kortet mitt, og fikk billetter til halv pris. Kjempefornøyde forbi vi sparte masse penger gikk vi til billettkontrollen, hvor Hanna plutselig begynte å skjelve i buksa. Her måtte man nemlig vise bevis for den rabatterte billetten (sånn ca første gang det har skjedd i Asia), noe hun ikke hadde. Etter litt bambi-blikk og "spille dum", kombinert med kinesernes manglende evne til å forstå engelsk, kom hun derimot gjennom kontrollen, uten å måtte kjøpe ny (og riktig) billett.

Etter råd fra LP dro vi først til museumets kino, hvor vi lærte historien til Keiser Qin og krigerne. Deretter så vi alle tre hallene med krigerne. Den mest imponerende var Pit 1, som er den største, og også den som var med i Donald Duck noen år tilbake. Uansett, hele kriger-opplegget var ganske kult, men kanskje enda mer imponerende er det at de som jobber der har gravd seg ned gjennom jorden til krigerne ved hjelp av tannbørster og pensler.

Denne siste kvelden tilbrakte vi også i kjelleren på hotellets bar, hvor vi blant annet hørte på live-musikk og drakk drinken "Love Poison" (det var Hanna som fikk bestemme). Torsdag, siste dagen i byen, trasket vi bare rundt i de små gatene i byen og nøt solen. Vi var også vitne til en slags kinesisk slåsskamp midt på gata, men ble overrasket over det minimale innholdet av vold, og det at slåsserne var overstadig beruset klokken 13 på formiddagen. Men nå har vi altså sett det og. Da dagen gikk mot kveld og solen gikk ned, satte vi kursen mot togstasjonen. I natt ventet nemlig togtur, og mot alle forventninger var våre to kinesiske kupé-kamerater helt ok. Engelsk kunne de ikke, men bortsett fra litt snorking midt på natten gjorde de ikke stort av seg. På perrongen prøvde vi å kjøpe kyllingnudler ved hjelp av dyrelyder ("Not moooo, but bak-bak", mens vi danset fugledansen), men endte opp med noe som minnet mer om and. På tross av lugubre nudler sovnet vi etterhvert (de to andre sloknet i 9-tiden, mens vi leste til omlag midnatt), før vi våknet til skyskrapere og fuglesang i Beijing. Det er her vi er nå.

På gjensyn.

Kjempepandaer og tre små kinesere

Flyturen fra Hong Kong var lite innholdsrik, sett bort ifra Hanna sin åpenbare glede og entusiasme da hun fikk øye på Pepsi Max boksen i drikketralla til flyvertinnene, som hun iløpet av turen koste seg med. (Det er mangel på denne kjipe drikken i Asia, noe som er kjedelig for de avhengige) Da vi landet i Chengdu på kvelden, ble vi møtt av en temperatur vi ikke hadde kjent på mange måneder; det var nemlig under 30 grader, og der vi gikk på rullebanen ikledd shorts og t-skjorte var det nesten så man kunne trekke sammenligninger til norsk sommer. Herlig på mange måter.

Under taxituren inn til byen ble vi over gjennomsnittlig sjokkert over antall skyskrapere og størrelsen på motorveien. Vi (les: jeg) hadde nemlig antatt av en eller annen grunn at dette skulle være en koselig liten by med mange pandaer. Et liten kryssjekking med Lonely Planet og vi fant ut at byen hadde hele 4 millioner innbyggere, og forsåvidt en liten by etter kinesisk standard. Vi sjekket inn på Sim's Cozy Garden Hostel etter sterke anbefalinger fra LP, og vi ble så positivt overrasket at vi nesten ikke klarte å ytre ord. Bak de relativt kjedelige garasjedørene som skjulte hostellet, var det en stor hage, personalet snakket engelsk og var kjempebehjelpelige med bestilling av både billetter og pandatur, (minnet mye om Australia) og selv om dormen vår minnet litt for mye om en og annen leirskoletur i farge- og materialevalg, var det superkoselig å legge seg i hver sin overkøye, dra for gardinene, og for første gang på flere måneder sove med vinduene åpne, uten A/C, og likevel ikke svette ihjel.

Selv om søvnen var god, varte den dessverre ikke lenge, da vi ved ankomst forrige kveld hadde meldt oss på pandatur kommende morgen. Pandaene, type kjempe, blir veldig late utover dagen, og det anbefales å se dem om morgenen ved mating klokken 9. Dermed stod vi opp i halv 8 tiden, dro på oss det som har vært uniformen vår de siste månedene; shorts og singlet, og labbet ned. Litt forfjamsede la vi merke til at alle andre gikk med gensere, bukser eller skjerf. Like etter merket vi temperaturen, like rundt 20 grader og kaldt. Veldig uvant, men vi tok en rask avgjørelse og hentet hver vår genser.

Endelig ankommet Chengdu Giant Panda Research Base var det bare såvidt guiden vår, en noe forvirret kinesisk jente, klarte å finne frem til pandaene, men da vi kom frem var vi stumme av beundring. Pandaene, hvorav flertallet veier mer enn meg, lå bokstavelig talt oppi matfatet, de med bedre manerer satt oppe, og knasket bambus som om det var chips fra McDonalds. Også var de kjempesøte! "So fluffy I'm gonna diiiiiieeee!!" for de som har sett Despicable Me. Vi ble også belært om at pandaene spiser under hele 16 timer av døgnet, de resterende timene henger de i forskjellige stillinger i eller fra trær. Minner mye om Koalaen, bortsett fra at Pandaene sover mindre.

Vi så også røde pandaer, og også noen yngre pandaer. Vi var vitne til en kjempepanda som satt seg ned og dreit, flere kjempepandaer som lå slengt på "sengene" sine og sov, i tillegg til at vi lærte både navn, alder og yndlingsaltivitetene til hver individuelle panda på plakater som stod rundt innhengningene. Utrolig nok likte flertallet av pandaene å spise, og en stor andel var glad i å klatre i trær.

Etter den omfattende pandatittingen dro vi tilbake til lunsj, hvor vi bestilte kinesisk mat. Jeg ble lurt av menyen, og bestilte tofu "famous shezuan style", noe som ikke var særlig godt, så nå har jeg hvertfall lært hva jeg ikke skal bestille. På ettermiddagen dro vi ned til sentrum for å kikke. Vi trodde jo vi hadde unnsluppet alle shoppingmuliheter da vi reiste til indre Kina, men så feil kan man ta. Alt fra store (og dyre) internasjonale motehus til H&M var å finne i gatene, men vi (les: undertegnede) slapp unna gatene uten en eneste pose i hendene.

Da vi kom tilbake til hostellet var begge mest lystne på å ta en tidlig kveld for å lese våre altfor interressante bøker, men i og med at vi bodde på rom med en 40 år gammel dame som hadde vært ute og festet hele forrige natt, ville det være litt flaut at vi som to unge 20-åringer bare satt inne hver kveld og leste, og tok dermed turen ned i baren. Der møtte vi av alle folk en venninne fra Arendal, nemlig Sanne! Jeg visste at Sanne bodde i byen, og hadde prøvd å få kontakt med henne siden vi ankom byen, men grunnet Sanne og Olivia, en norsk venninne av Sanne, sin fjellekskursjon i helgen hadde hun ikke fått meldingene mine. Veldig tilfeldig at vi støtte på dem, men det ble en veldig hyggelig kveld med masse koselig prating. Bare synd vi skulle videre neste dag, og at Sanne skulle på jobb tidlig neste morgen, så det ble med dette ene treffet.

Neste dag dro vi ned til sentrum igjen, hvor vi inntok frokost på Starbucks (det var enten det eller luguber kinesisk frokost..), før vi tok turen til People's Park. Her ble vi møtt av horder av eldre kinesere som danset pardans til musikk, folk som holdt på med Tai Chi, og ellers alt man kan tenke seg av kinesere. En utrolig fin park, men en kunstig innsjø midt i hvor det var mulig å leie robåt. Denne sjansen benyttet såklart vi oss av, og vi må innrømme at vi briljerte med årene, til kineserne, som tydeligvis har dårlig trening i roing, sin store begeistring. Vi ble til og med sjekket opp av kinesiske gutter ute på vannet, men unnslapp relativt fort grunnet vår erfarne roing.

Etter litt mer vandring rundt i parken hvor vi fikk sett enda mer dansing, og en mann som hadde enmannskonsert, dro vi på det berømte tehuset ved innsjøen. Litt småspente bestilte vi Lemon Tea av en ikke-engelsk-talende servitør. Teen var derimot kjempegod, og vi har funnet en ny favoritt-kinesisk-drikk.

Som nevnt tidligere har vi ikke allverdens med tid før vi reiser hjem (15.mai), så vi hadde bestilt billetter med buss til Xian allerede klokken 1900 denne dagen. Planen var egentlig å ta tog, men togene var nesten fulle, og det fristet ikke stort å måtte sove i hver vår kupé. I taxien tilbake til hostellet (nå begynte vi å få dårlig tid for å rekke bussen) hadde tydeligvis sjåføren vår fått det for seg at vi snakket kinesisk. Hver gang han snakket var det på kinesisk, han snudde seg til og med i lyskryss og spurte oss om ting på kinesisk, og ventet på svar helt til vi nesten skrek "We do not speak chinese!". Våre måpende ansiktet var visst ikke nok. Heldigvis rakk vi bussen, med et par minutters margin, og fikk etter en del om og men sitte ved siden av hverandre. Også her ble vi forvesklet med kinesere, og sjåføren ga oss ordre på kinesisk. Da vi forklarte at vi ikke snakket kinesisk, til flere av passasjerene sin store fornøyelse, fikk sjåføren til slutt pekt og gestikulert nok til at vi skjønte hvor vi skulle sitte. Uheldigvis rakk vi ikke å kjøpe vann før vi skulle på bussen, og det eneste vi har av mat er sjokoladen vi kjøpte før flyturen til Vietnam (Dairy fruktnøtt og kindermaxi), så hvis ikke bussen stopper snart kommer vi enten til å sulte ihjel, eller være kjempetørste resten av natta fordi man blir veldig tørst av sjokolade. Dilemma.

\
• )
/

Forsøk på å lage kineser.

PS: vi har dårlig med dekning i Xi'an hvor vi er nå, og Facebook er for det meste stengt. Sånn at ingen friker ut fordi de ikke får tak i oss.

Chengdu Giant Panda Breeding Base

DISNEYLAND, sivilisasjon og et etterlengtet visa

Igår kveld ble Gina sendt avgårde i taxi for å rekke sin British Airways flygning hjem til fedrelandet, men grunnet ekstremt dedikerte bloggfans i min familie, velger jeg å fortsette å blogge ferdig reisen her. (Det er selvfølgelig fullt lov å fortsette å følge bloggen selv om du er fan, men ikke kjenner Johanne!)

Etter utallige bussturer og noen togturer gjennom sør-øst Asia, var det nå tid for å ta fly. Etter så lang tid med bakketransport, skal vi love at det var deilig å bare hive av seg sekken på bagasjebåndet, for så å fly, lett som en sommerfugl, gjennom security. En viss spenning var det likevel da sekkene ble veid og vi fant ut at vekten på hotellet hadde vist litt for lite, men heldigvis kom alle sekkene med. En ekstrem stor skuffelse var det derimot for oss, da vi skjønte at dette betydde at vår egen vekt også var større enn tidligere antatt. Men nok om det.

Vel fremme i Hong Kong tok vi taxi til hotellet (vi måtte ta den røde, "Urban Taxi"), og ble positivt overrasket over det moderne og effektive veisystemet på motorveien. Ingen scootere, ingen tuting, og en deilig cruisefart på 110 km/h passet oss greit. I Hong Kong er det venstrekjøring, men grunnet bytting i sånn ca annethvert land mellom venstre og høyrekjøring, har vi nå glemt hvilken side vi kjører på i Norge, så jeg er ikke sikker på om venstekjøringen fikk oss til å føle oss mer som hjemme eller ikke.

Da taxometeret viste litt over 200 HK$ stoppet sjåføren, og da jeg ba de andre om å gå ut mens jeg betalte, hørtes det fra baksetet (Hanna og Gina) rop om hjelp:"Vi er redde! Vi kommer til å dø!". På utsiden, kun opplyst av neonskilt og gatelys, stod det nemlig, med frykt for å høres noe rasistisk ut, kun relativt store mørkhudete menn, indiske menn, og en og annen hore. Velkommen til Kowloon, Hong Kong, liksom. Etter litt leting frem og tilbake i gata for å finne hotellet Gina hadde vært så hyggelig og booke for oss, skjønte vi etterhvert tegningen: vi måtte inn i Chungking Mansion, en kjeller med alt fra indere som solgte gatemat, skumle menn som ville selge oss simkort, og også her, en og annen hore. Vi måtte gå gjennom hele underetasjen, finne heis E, og ta den til 12.etasje.

Vel oppe stod det et skilt på døren til New Yan Yan Guesthouse: for å sjekke inn, ta kontakt med Yan Yan Guesthouse i 8.etasje. Dermed tok Hanna og jeg heisen ned mens Gina tok på seg ansvaret og passet på bagasjen. Vel nede i 8.etasje, trykket vi på ringeklokka, men ingenting hendte. Vi trykket igjen, og igjen, og igjen, men fortsatt ingen reaksjon. Etter litt banning og sutring (nå var klokka nemlig nesten 12 på natta og vi var klare for å komme oss inn på hotellrommet. For ikke å snakke om at vi begynte å lure på hva for slags hotell Gina hadde booket) kom nabodama forbi, så vi spurte likegjerne henne om hjelp. Hun ringte gjestehuset for oss, fikk kontakt med resepsjonen, og fikk beskjed om at vi måtte ringe på døra. Noe vi allerede hadde gjort. 15 ganger. Til slutt åpnet endelig døra seg, og 10 minutt senere var vi kommet oss inn på rommet vårt. Eller baderommet, som man også kan kalle det, da veggene var dekket av baderomsfliser. Tremannsrommet vårt bestod av to 120 senger, et ørlite bad og en TV uten spennende kanaler. Alt i alt helt greit når man tidligere på reisen har vært gjennom så mye verre.

Første dagen i Hong Kong måtte jeg og Hanna til ambassaden. Selvfølgelig hadde vi ikke fått printet ut invitasjonsbrevet, så dette ble vi tvunget til å betale hele 20 HK$ i en fotobutikk for, før vi satt oss ned på Starbucks for å fylle ut søknaden ferdig. Vi hadde jo også glemt å skrive ned viktige ting som forsikringsnummer, jeg hadde ikke skrevet ned nummeret til skolen jeg er student på (Hehe, krysset fingrene for at dersom den kinesiske ambassaden hadde ringt NTNU, ville de hatt vett nok til å lyve og si jeg var en flink student ved universitetet), men vi fikk fikset det. Vel fremme på ambassaden ga vi fra oss søknadene. Dama i skranken så såvidt på søknadene, før hun tok ut ig ga tilbake både flybillettene, som vi hadde stresset med å anskaffe, og invitasjonsbrevet, som var dyrt å printe ut, og ba oss hente det to dager etter. Snakk om å stresse for ingenting.

Resten av dagen gikk med på å finne HM, sprenge shoppingbudsjettet og spise sushi til middag. Når vi likevel var i downtown Hong Kong og det gikk mot kveld, fikk Hanna overtalt oss til å dra på kino, så vi spurtet fra sushirestauranten, hoppet i en taxi og kjørte ca 1,2 km for å rekke kinoen. The Avengers i 3D, heldigvis med original tale, ble sett, og takket være mitt Youth Card, som ligner mistenkelig mye på et studentbevis, fikk vi til og med rabatterte billetter.

Dag to, torsdag, våknet vi med en viss julaften-spenning i lufta. Det var nemlig klart for DISNEYLAND!! Hanna og jeg hadde bestukket Gina med gratis kaffe, så hun var supersnill og kjøpte Starbucks frokost til oss, som vi kunne innta på senga. Diggdigg. Utrolig mye gøy skjedde her, og det er også kult å kunne legge enda et land til på lista over besøkte land. Kunne egentlig skrevet et helt innlegg om drømmedagen (så sykt magisk!), men her kommer høydepunktene (kronologisk rekkefølge):
- Fikk tatt bilde med Snipp og Snapp
- Være vektløs i Toy Story-land
- Kjøpe Mikke Mus ører
- Go Crazy i Mad Hatter's Tea Cups
- Se slutten av paraden
- Golden Mickey's show, hvor vi sang med på alle Disney-sangene
- Tur gjennom hundremeterskogen
- Ta bilde med Tornerose og prinsen
- Space Mountain - en helt mørk innendørs berg-og-dal-bane, med stjerner i taket
- Ta bilde med Buzz Lightyear
- Lion King Show (sang med her og, vi!)
- Fyrverkeriet over prinsesseslottet klokken 8 om kvelden.

Noe som ikke var fullt så gøy:
- Det var ca 40 grader varmt og ekstremt fuktig vær (regnet bittelitt en gang i blant), så svettekjertlene måtte jobbe overtid og vel så det. Hadde det ikke vært for at jeg var i DISNEYLAND hadde jeg begynt å grine. Hehe.
- Grinende barn som ikke skjønte Disney-magien.

Fredag var Gina sin siste dag på tur før hjemreise. Siden Hanna og jeg måtte hente visumet, dro Gina i forveien til Central, hvor vi skulle møte henne senere. På visumkontoret var spenningen til å ta og føle på da jeg betalte før pick-up (Hanna mente hun var redd jeg skulle få hjerteinfarkt), men alt gikk greit, og vi fikk tilbake passene med visum. Med et smil om munnen dro vi og til Central, hvor vi etter litt frem og tilbake møtte Gina. Vi fikk kjøpt inn litt nødvendige ting som undertøy og lesestoff, spist en is på Macca's, dratt på bomtur til Causeway Bay for å finne en genser, stått i taxikø i 30 minutt uten hell i regnet, før vi tok MTR tilbake til Kowloon midt i rushet. Vel tilbake var tiden kommet for Gina sin avreise. Taxi ble hailet og avskjedene gjort, og så var hun på vei hjem. Utrolig rart å sende henne avgårde etter 3 måneder, 3 uker og 2 dager med nesten konstant nærvær, men nå er det bare 10 dager igjen før vi på nytt befinner oss i samme land.

Middagen ble inntatt på en T.G.I Friday's restaurant vi på en eller annen måte klarte å snuble over. Restauranten var egentlig helt full, men føyelige som vi er, satt vi oss ned i baren og inntok måltidet. Spanderte til og med to colaer på oss selv, for å feire visum-triumfen. Været denne fredagskvelden var av type dårlig, med mye regn lyn og torden. Mens vi satt på hotellrommet og strømmen gikk (tilfeldigvis gikk den akkurat da jeg skulle putte inn mobilladeren, noe vi ikke turte å si til hun som jobbet der da hun kom løpende og skrek at ingen måtte putte inn noe nytt i kontaktene), håpte vi at flyet til Gina skulle gå som planlagt. Jeg har enda ikke hørt fra henne, noe som kunne vært et godt tegn, hadde det ikke vært for at hun egentlig ikke hadde hatt noen måte å kontakte meg på om ting ikke hadde gått som planlagt. Neida, jeg vedder på at hun straks lander på Gardis og får trukket inn frisk norsk luft. Ikke tenk på det.

I går kveld hadde Hanna og jeg store planer om å booke oss inn på fly til Chengdu, men grunnet iPhone uten Java gikk ikke det så lett. Assistentene der hjemme fikk heller ikke løst problemet. I dag prøvde vi å booke på en annen side ved hjelp av en skummel dame sin Internettkafé i kjelleren, men også denne gangen uten hell; umulig å betale flygninger med ikke-kinesisk kredittkort, i og med at flyet gikk om under 24 timer. Etter en rask kaffe på Starbucks for å brain-storme tok vi likegjerne tog til flyplassen og håpte på det beste. Vi ble foresten lurt av AirPort Express-toget. Det kostet nemlig 100 (100!!!) dollar type Hong Kong å ta tog fra Central, noe som betyr at vi hadde spart penger på å ta taxi. Humph.

Uansett, nå er flybilletter i orden (dessverre er vi en del kroner fattigere, måtte visst fly premium first class. Haha, tulla.), og vi har nok av lesestoff til å klare oss i 4 timer på flyplassen. Neste blogginnlegg blir fra Kina.

Mikke Tomine sier over og ut.

 

DISNEYLAND HONG KONG

TO INFINITY AND BEYOND

Vind som hyle langs et dunkande tog

Vietnam er unnagjort, og kapittelet av reisen som omhandlet sør-øst Asia er nå nesten lest ut. For vår del kan det godt hende det leses igjen, ettersom vi har hatt en kjempeflott tur fra Singapore til Vietnam. Mange steder vi vil tilbake til, og for ikke å snakke om alle stedene vi enda ikke har utforsket. Det er sikkert mer enn nok igjen til å reise enda en gang, ikke vær redde for det!

Etter to netter i Ho Chi Minh City ble det bestemt at vi skulle dra videre til Hoi An med nattog. Vi tenkte ikke at vår spontane avgjørelse skulle føre til noen problemer, men da vi samme dag dro til togstasjonen for å kjøpe billetter til tog senere på dagen, var toget vi ville ta fullt. Eneste alternativ ble da et tidligere tog, som også var eldre og tok lengre tid, sittende på "soft-seats", siden alt av senger var fullt.

I 3 tiden møtte vi dermed opp på stasjonen igjen, denne gangen med full oppakning, klare for 18 timer på tog. Det vi derimot ikke var klare for var en vogn med en innendørs temperatur på over 45 grader, noe ødelagte seter, stirrende lokale menn og en skjerm som viste Rail-TV både sent på kvelden og tidlig på morgenen, med full lyd. Et lite anti-høydepunkt var også da mannen ovenfor oss snakket i telefonen med noen som må ha vært ubegripelig sterkt tunghørt, i og med at han så og si ropte inn i røret. Denne samtalen hadde han tre ganger, før en lokal medreisende endelig skjønte vanskelighetene våre med å høre våre egne stemmer, og ba ham dempe seg. Det var også spennende å se hvordan samme mann kjøpte noe som tilsynelatende lignet på kokte egg, men som egentlig var to kyllingfostere, og spiste dem som om det var kvikklunsj-sjokolade. Ikke akkurat vår favoritt i matveien.

Mot alle odds overlevde vi togturen, og kan klappe oss på skuldra og si oss selv en opplevelse rikere. Vi gikk av toget, litt trøtte, og var nå ankommet Da Nang. Bare en liten taxitur lå mellom oss og skredderbyen Hoi An, destinasjonen på denne reisen. I taxien var sjåføren veldig opptatt av at vi skulle ta bilder av noen fjell på vår høyre side, men vi har jo sett fjell før og var ikke imponert, og absolutt ikke interessert i å stoppe og ta bilde. Endelig fremme sjekket vi inn på Green Field Hotel, anbefalt av en jente vi møtte i Saigon. Helt greit å betale 60 kroner natta for king size senger, flust med myke håndklær, småkaker og "sov godt"-kort på senga før leggetid, og sist men ikke minst; svømmebasseng. Ekstrem luksus i vår forstand.

Det var fortsatt mye igjen av dagen, så det ble tid til både et ørlite bad i bassenget, litt lesing ved bassengkanten og en vandretur i byen. Det lille koselige bysentrumet langs elva kunne by på alt fra koselige restauranter til alt-syende skreddere, og kombinert med lave priser, ble det gjort litt skreddersying også for oss. Både fargerike kjoler, vårjakke og sandaler ble det gått til innkjøp av, og vi føler vi med god samvittighet kan si vi støttet de lokale bedriftene.

Fredag var det nok en gang tid for bursdag, denne gangen var det Hanna ut. Feiringen startet med egg og bacon frokost (noe som er hverdagslig å regne for oss, ups!), og deretter dro vi med oss Hanna på stranda. (det rimte) Her fikk vi oss en gledelig overraskelse da vi entret vannet; endelig en temperatur under 30 grader, slik at det var mulig å avkjøle skrotten. Johanne derimot, som på en eller annen måte hadde blitt smittet av Gina (rart det der), hadde feber, og mente det var altfor forfriskende. Til lunsj bestilte forresten Gina Pork Sweet and Sour, noe som har vært en gjenganger på turen, men til vår alles overraskelse smakte den fisk. Underlig.

På ettermiddagen dro alle bortsett fra Johanne (nesten rim) på bytur for å handle, og i tillegg prøve kjolene som var sydd. Johanne kunne ikke vært mer fornøyd, i og med at hun valgte å bli syk på et sted hvor hun hadde en dobbeltseng for seg selv, god dyne og A/C, og ble igjen på rommet for å sove. På kvelden dro vi alle sammen ut og spiste god middag, for å feire at 16-åringen endelig var blitt 20. Hanna fikk til og med, etter litt om og men, oliven på pizzaen, og da var hun og fornøyd, på tross av en kommende feber.

Lørdag var det på nytt tid for avreise, og det var litt bedrøvelig å reise fra denne utrolig hyggelige byen så fort. Denne gangen hadde vi vært smarte og bestilt togbilletter på forhånd, og fikk dermed "soft"-sleeper senger i egen kupé. (Legg merke til anførselstegnet rundt soft) Etter litt kortspilling fant Hanna endelig frem til en kupé hvor varmtvannet var rennende, og vi fikk kastet i oss fast føde i form av nudler på boks. Den 18-timers togturen til Hanoi gikk mye bedre enn den foregående, det ble mere søvn og færre stirrere. Hadde det ikke vært for vifta som sendte ut kald luft rett på hostende Johanne i overkøya, og de ikkr-så-myke sengene, hadde det vært perfekt.

I Hanoi viste LP seg fra en helt ny side; da taxisjåføren skulle ta oss til vårt forhåndsbestemte Hotel, fant vi ut at hotellet ikke lenger eksisterte. Vi fant dermed et nytt hotell fra boken, men det viste seg at også dette var lagt ned. To av to feil. På dette tidspunktet var vi relativt lei av taxisjåføren som var udugelig i engelsk (han spurte oss om ikke vi kunne vietnamesisk, for å gjøre kommunikasjonen bedre), og hoppet ut og betalte på stedet. Hanna tok ansvar og gikk en runde rundt kvartalet, og kom tilbake med forlslag om et digg hotellrom til en helt grei penge. Forslaget gikk gjennom, og vi sjekket inn.

Etter litt byvandring, og eventuell shopping, i Old Quarter, hadde vi litt problemer med å finne veien tilbake til hotellet, og de vi spurte pekte i helt forskjellige retninger. Etter litt gåing fant vi heldigvis en legobutikk vi kjente igjen, og fikk navigert rumpene våre frem til hotellet. Dette var Maria sin siste kveld før hjemreise, og det feirte vi med å sprenge matbudsjettet, og spiste sushi til middag. Det ble også et par øl, før vi måtte forlate baren grunnet stengetid, allerede i 12 tiden.

Maria sine siste timer med oss gikk med til frokost (egg og bacon), litt titting i butikker rundt kvartalet, og veiing av sekker, før vi i 2-tiden bedrøvelig nok måtte sende henne avgårde i taxi til flyplassen. Maria var den første som måtte forlate Paradise Hostel. Neida. Heldigvis er det ikke lenge til vi ser henne igjen, noe som gjorde tapet av gruppemedlemmet enklere å takle.

Da vi skulle innta kveldens måltid type middag ble vi overveldet av mengden mennesker som var ute i gatene, og skjønte etterhvert at alle gikk mot plassen nord for elva. Der var det satt opp en scene, med noe slags underholdning. På tross av Pollen-en-sommerdag-taktene i byen fant vi oss et bord på en koselig restaurant ved vannet. Da vi var ferdige å spise, i 10-tiden, var tydeligvis showet over, og noe som kunne minne om halve Hanoi var på vei hjem for å finne sengene sine. Den dag i dag vet vi enda ikke hva som egentlig var grunnen til menneskemengdene.

Neste morgen hadde Johanne fått vilja si, så etter check-out klokken 12, gikk turen til parken ved innsjøen for å innta en hyggelig piknik-frokost. Den gode gamle slageren vår stod på menyen; grovt toastbrød, ost og tomat. Etter den store frokosten dro vi med taxi til Ho Chi Minh's Mausoleum, og spesielt Johanne hadde gledet seg til å se Uncle Ho, men dessverre var mausoleumet stengt. Istedet tok vi oss råd til en aldri så liten manikyr, eller manikyr og pedikyr i et tilfelle, før vi reiste tilbake til hotellet og hoppet i taxien til flyplassen.

Nå er vi i Hong Kong.

Håper de av dere som leste hele innlegget fortsatt er i live, og ikke har dødd av overanstrengelsen.